Tilegnet alle hjemmesittere — for godt valg

«Nietzsche etterlyste den sterke personlighet,» bemerket nazisten Alfred Rosenberg en gang, og «rundt hans fane fylker de røde bataljoner og marxismens nomadeprofeter seg...» Mon vi skulle la det gå troll i trollets ord — ? Det var ord i avsmak, naturligvis, avsmak for «nomadeprofetenes» «misbruk» av Nietzsche; de ordene den italienske kommunisten Mazzino Montinari avslutter sin Nietzsche-biografi med, er imidlertid uten avsmak:

«...det er umulig at en "Nietzsche-dimensjon" skulle være borte fra en fremtidig sosialistisk samfunnsorden... enkeltmenneskets rett til å forsvare seg som sådant og på sitt eget spontane virkefelt, i rammen av kulturen...; ... i siste instans retter denne måten å være menneske på seg mot staten: dersom man virkelig tror på nødvendigheten av statens hensvunnen i "frihetens rike", er det som vi ønsker og etterlengter derved ikke noe annet enn overvinnelsen av "politikken" i sin egenskap av evinnelig undertrykkelse..»

(Che æsa ha veramente detto Nietzsche: jeg siterer fra den norske utgaven (Lanser 1984).)
Forskjellen er her at Rosenberg innleser «overmennesket» i «Føreren» — ett folk, ett Overmenneske —, mens Montinari eksistensialiserer og personifiserer det — den dagen hver og en er et «overmenneske», er «politikken» overvunnet... (Nazismen var en idealisme...) Hos Nietzsche har den enkelte et valg: et stivnet system er en bøyg for valgets realisering.

— Hvilken innsikt er vel mer revolusjonerende? Og man øyner vel hvorfor en slik revolt må ta fascismen og det representative demokrati i en smekk — disse formaliseringer av alle valg: man velger noen til å handle for seg, så er Idealet realisert som lydighetens praksis. (Det de­mokratene frykter i fascismen, er sitt eget vrengebilde. En fri mann er ikke redd for verken saueflokker eller gneldrende hundekobbel...)

Nå, hvilken basis ville et «samfunn» av «overmen­nesker» måtte ha? Siden politikken springer ut av handel og vandel, er saken klar: en kommunistisk basis. Men for å begripe dette, må man først ha flerret all idealistisk skjønnmaling av det kommunistiske, snudd kommunismen tilbake på rett kjøl... Man må piske idealistene ut av basaren før man kan få revet den.

En «postmoderne» kommunist kan ikke være marxist — om man med marxist mener en som «tror» på K. Heinrich Marx' «sosialontologiske» og «materialistiske» hegelianisme (historiedeterminismen). Når marxistene i halvannet hundre år har diskutert hva hr. Marx «egent­lig mente», skyldes det selvsagt at de er idealister: idealismens evige problem er å lokalisere filosofemet i «det reelle», dvs. identifisere ting med tale. (Hva av dette er benevnt som dette og hint?) Nei. La oss ikke tro at en kommunistisk tilstand skulle kunne «vorde» i det herværende. La oss ikke være eskatologiske, la oss ikke henfalle til skjebnetro! La oss heller betrakte Marx' tidlige visjoner om en kommunistisk tilstand som en tekst på leting etter kontekst — som et ikkereferensielt begrep som ved samfunnskritikken relateres kontrasterende til det virkelig benevnte, altså som det språkfilosofene kaller et anasem.

Kommunismen er således ikke «læren om hvordan fellesskapet vorder», men en påtale om hva som «burde» være felles (tilgjengelig for alle). Kommunismen er utopisk i ordets klassiske forstand — en ønsketilstand som er «ikkestedlig», en tenkt annen ordning. Når vi benytter kommunismen slik, kan vi — istedetfor å søke dens rudimenter i det herværende slik barnet søker Gud i skyene — bestemme den herværende kontekst som «ikke kommunistisk»: anasemet fungerer dermed som negasjon i teksten om konteksten. — Og ingen skal dermed tro at vi henfaller til strukturalisme (f.eks av den typen som ble lansert av hustrumorderen Louis Althusser), for går vi videre til å bestemme hvorfor den virkelige konteksten ikke er i samsvar med den kommunistiske modell, så må vi arbeide på flere plan: det empiriske, det psykologiske og det etiske. Vi må kunne avgjøre hva samfunnet er, vi må spørre hva denne væren betyr for dets aktører (som «muligheter», som disponsibilitet — som befrielse eller avlastning: hva det sosiale betyr!), og vi må ta oss rett til å mene vårt om våre medmenneskers moral.

Nå — man vil se at vi har med en rekke relasjoner å gjøre: vi kan f .eks relatere det vi vet om mennesker til de andre muligheter de samme mennesker ville ha i en virkeliggjort kommunistisk kontekst; vi kan sammenligne oss selv med andre; og vi kontrasterer altså anasemet, som er modellen for en basis, såvel som en underforståtthet om levende menneskers forhold til enhver basis,— med den herværende kontekst.

Man aner allerede at vi forkaster enhver atferdsdeterminisme. Man kan innvende at vi dermed bare velger et av flere menneskesyn (f.eks. det nietzscheanske): men hvorfor ikke?
Og la oss presisere: et anasem som «den kommunistiske tilstand» (signaliserende en gitt bestemmelse) er nødvendig for å kunne «adjektivisere» objektet, dvs verdibestemme de tilstander som ikke er kommunistiske. Uten en slik perspektivering — det som oppstår av en kontrast — ville vi være henfalne til uendelig synsing om dette og hint. En debatt om hvorfor vi ønsker en virke­liggjort kommunisme får da komme etter en kontrasterende beskrivelse av det som ikke er kommunistisk.

(1985)