Et smykkeskrin med sigøynere

Sigøynerne, eller Rroma som de kaller seg selv, er Europas største minoritet og den det diskrimineres mest mot. Hvor mange det er av dem, er vanskelig å si, fordi ikke så få sigøynere skjuler sin identitet eller myndighetene vil ikke oppgi hvor stor Rroma-befolkningen egentlig er. Men det er sannsynligvis minst 10 millioner sigøynere på det europeiske kontinent, kanskje så mange som 15 millioner.

De fleste europeiske land ønsker å bli kvitt sigøynerne og lager derfor alskens problemer for dem. Derfor kalte jeg en av mine bøker "Folket som ingen vil ha". Intet land, bortsett fra India som anerkjenner sigøynerne som et "eksterritorialt, indisk folk", behandler dem på en anstendig måte. Men aller verst er deres situasjon i Sentral- og Øst-Europa og på Balkan. Under kommunismen skulle de med tvang bosettes. Derfor tok myndighetene hestene fra dem og fjernet hjulene på vognene deres. Etter kommunismens sammenbrudd var sigøynerne de første til å bli arbeidsledige når ulønnsomme fabrikker ble nedlagt og det ikke lenger var behov for lavtlønnet arbeidskraft. De havnet i gettoer eller på søppelhaugene.

Demokratiet gjorde det samtidig mulig å gå offentlig ut med rasistiske holdninger som tidligere ulmet under overflaten. Det rammet særlig sigøynerne. Den hvite lokalbefolkning ville ikke vite av dem, og de sentrale myndigheter lukket øynene for problemet eller satte inn politi og soldater, som i Slovakia for et par år siden. I Tsjekkia lukket myndighetene øynene for høyreekstremisters overgrep og mord på sigøynere. De diskrimineres i Bulgaria, og i Romania utsettes de for storrumensk rasisme til tross for at det er flere millioner av dem og mange er internasjonalt anerkjente musikere, dansere og teaterfolk. Det er bare i Ungarn at regjeringen åpent og ærlig har slått fast at storsamfunnet har et ansvar for Rroma-folket. Ungarske sigøynermusikere representerer det fremste i verden i dag.

På Balkan og særlig i Kosovo forfølges sigøynerne på det grusomste. Derfor satte jeg tittelen "De mest for fulgte av de forfulgte" på det skrift jeg forfattet for Bjørnstjerne Bjørnson-akademiet i forbindelse med at Bjørnson-prisen 2005 gikk til den store makedonske sigøynersangerinne og menneskerettighetsforkjemper Ezma Redzepova.

Sigøynerne er blitt fantejaget og drept i århundrer. Men aller verst fikk de det under nazismen. Hitler-Tyskland tok livet av minst en halv million sigøynere, muligens en million. I alle fall var det en prosentvis større årelating enn selv jødene opplevde i sitt Holocaust — Shoa. "Sigøynernes Holocaust", som min første bok het, ble benektet eller bagatellisert av jødiske organisasjoner og av tyske og europeiske myndigheter. Det de selv kaller Porraimos ( "å bli oppslukt, gå med i dragsuget"), skulle liksom ikke gjelde som folkemord. Derfor fikk de heller ikke de erstatninger som jødene oppnådde.

Men samtidig som vi ikke skal glemme sigøynernes historiske tragedie og den forfølgelse de fortsatt utsettes for, bør vi se på alt det positive dette folk representerer. For det første er de paneuropeiske, for de gjør ikke krav på noe territorium og er ikke årsak til grensekonflikter. De er sanne europeere som beveger seg på tvers av nasjonale grenser og stengsler. Sigøynernes grenseløse hjemland — romanipe — er det Europa vi alle burde tilstrebe.

Dernest representerer Rroma-folket en kultur og en medmenneskelighet som har noe å gi oss alle. Det er viktig at vi ikke bare fokuserer på det triste og negative, men også tar imot alt det positive som deres fortellerkunst, sang, dans og musikk og deres familiesamhold og vennskap er et fint uttrykk for.

Ja, sigøynerne har til tross for den fattigdom og de uhygieniske forhold mange er tvunget til å leve i, en nedarvet renhetskultur som kan sammenlignes med det jødiske kosher. Det er et høyt utviklet og avansert system som har imponert forskere og mennesker som har levd blant dem. Harald Medbøe har med sitt kamera og sin notisblokk fanget inn nettopp dette positive. Han har bodd blant rumenske sigøynere. Han har reist sammen med dem og har delt deres sorger og gleder. Resultatet er blitt et menneskelig dokument som jeg håper kan bidra til å fjerne fordommene mot sigøynerne. Jeg håper også at norsk offentlighet — politikere og medier ikke minst — vil interessere seg mer for et tema som står øverst på dagsorden i resten av Europa. EU yter betydelige bidrag til Rroma-folket og er som en vakthund som slår ned på medlemsland og søkerland som behandler dem dårlig.

Det er gledelig at Fritt ord og Norsk Faglitterær Forfatterforening har funnet grunn til å støtte Harald Medbøe økonomisk i arbeidet med dette prosjektet. La oss håpe vi her ser starten på en ny trend, for til nå er det bare småslanter som har funnet veien til sigøynernes sak, i forhold til hva "politisk korrekte" prosjekter oppnår av støtte. Bare Rafto-stiftelsen har gitt sigøynerne den anerkjennelsen de fortjener ved å gi dem en prestisjetung pris.

Hadde Harald Medbøe vært EU-borger, ville det offentlige og private stiftelser stått i kø for å støtte hans prosjekt. Nå har han langt på vei klart å få frem denne enestående dokumentasjon alene. Det sier litt om vår provinsialisme.

Harald Medbøes bok er som et fargerikt smykkeskrin i vår grå og konforme norske hverdag. Ut fra hans bilder og tekst trer det frem en livsvilje og livsglede som vi alle kan ha noe å lære av.

Jahn Otto Johansen
Forfatter og vinner av den internasjonale sigøynerprisen, Premio Hidalgo.

-> Kjøp denne boka fra vår nettbutikk for kr 250,-