Av Johan Nygaard

 

Klassekampen fokuserer på det demokratisk betenkelige i den rollen konsulentfirmaet ECON, med statsminister Jens Stoltenberg, DnB Nor-direktør Rune Bjerke og utenriksminister Jonas Gahr Støre som tidligere styreformenn, har kommet til å spille i EU tilpasningen av det norske samfunnet. Det er spesielt viktig å fokusere på ECON, men den dramatiske økningen i bruken av eksterne konsulenter i planleggingen og gjennomføringen av alle målstyringsreformene som følger av EØS avtalen representerer et generelt demokratisk problem.

Den moderne og fremtidsrettede strategien i systemutvikling er å motivere, stimulere og involvere medarbeiderne og den lokale intelligensen i egen organisasjon i forståelsen, beskrivelsen og utviklingen av sin egen virkelighet. Kultiveringen av denne sosiale prosessen kan og bør involvere et bredt spekter av ekstern spesialkompetanse ettersom behovene varierer. Dette representerer en videreutvikling av demokratiet.
Men den målstyrte ledelsen i industrien og offentlig forvaltning foretrekker å basere seg på forutsigbar og pålitelig ekstern kompetanse og intelligens som beslutningsgrunnlag. Med et slikt ”friskt syn utenifra” på egen organisasjon, får ledelsen svar som bestilt på hva som er mest hensiktsmessig for å oppfylle målstyringsmetoden.
Samtidig kan ”ekspertenes” eksterne autoritet brukes til å nøytralisere medarbeiderne og den lokale intelligensens beskrivelse og forståelse av sin egen virkelighet, og til å overkjøre den interne motstanden mot å redusere de faglige, sosiale og kulturelle verdiene for å oppfylle metoden.
Men det er nettopp de faglige, sosiale og kulturelle verdiene i arbeidslivet som er kilden til fornyelse, og som bærer utviklingen. Målstyrte systemer tærer på forutsetningene for sin egen fornyelse og bærekraft.
Målstyringsmetoden kan uansett ikke begripe og forstå de faglige, sosiale og kulturelle verdiene i arbeidslivet med sitt rapporterings- og analysespråk. Det er derfor vi sier at målstyringsideologien er enøyd.

Den enøyde målstyringen av fellesskapets ansvar og historisk opparbeidede verdier tømmer politikken for etisk og kulturelt innhold mens den gjensidige respekten og lojaliteten mellom politikerne og velgerne forvitrer. Dette er kritisk for demokratiet.