Det er mange taktikere som forregner seg i disse dager. Den falske og respektløse stilen til Stoltenberg og Støre er skandaløs og ikke til å leve med for samarbeidspartnere med respekt for seg selv. Både stilen og innordningen under den vekker en sunn folkelig antipati som er dypere og mer betydningsfull en taktikerne regner med. Det rødgrønne alternativet har allerede tapt sin plass i hjertene hos dem som avgjorde valget forrige gang. Vi snakker om små marginer med store utslag.

 

Når Stoltenberg og Støre har fått tjenestedirektivet på plass, blir neste spørsmål om SP og SV rekker å våkne opp og bryte ut av regjeringen før Stoltenberg sparker dem ut. Onde tunger i Arbeiderpartiet argumenterer godt for å komme velgerne i forkjøpet med et slikt spark.

 

Hvor lenge skal medlemsdemokratiet i SP og SV være passive vitner til at de to viktigste Nei til EU og EØS partiene i Norge skrumper inn og svinner hen i taktiske spekulasjoner bak ryggen til Stoltenberg og Støre? Mens EU motstanden i folket er større og sterkere enn noen sinne!

 

Det er bare medlemsdemokratiet i SP og SV som kan snu denne tragiske utviklingen og endre på dette demokratiske misforholdet nå. Det er viktigere for demokratiet i Norge at EU og EØS motstanden er skikkelig representert på Stortinget enn at SP og SV forsvinner i den regjeringståka de har gått seg vill i.

Bak ryggen til Stoltenberg kan SP og SV også bare snakke om tall, ansvarstrukturer og prioritering innenfor begrensede rammer.

 

SP og SV kan stå frem å bekjenne at det desverre blir nødvendig å bryte med Stoltenberg og Støre for å bevare partiets sjel, og høytidelig proklamere at de bare midlertidig sparker Arbeiderpartiet ut av det rødgrønne samarbeidet med et fromt ønske om at også Arbeiderpartiet med tiden skal finne sin sjel igjen. Det er troverdig.

 

I mellomtiden kan Stoltenberg og Støre steke i sitt eget fett mens SP og SV med stor selvtillit og støtte i underlagsmaterialet til meningsmålingene utbasunerer at de forventer et betydelig tilfang av marginalvelgere, mobiliserte hjemmesittere, frustrerte arbeiderpartivelgere, venstrevelgere og folkelige (ikke-liberalistiske) FrP velgere ved valget neste høst. Det er også troverdig.

 

Vi behøver ikke bli med Solheim og Støre til Obama-land for å revitalisere folkestyret her hjemme.

 

Det er tid for reorientering. Det er mulig at medlemsdemokratiet i SP og SV må ofre deler av dagens mislykkede lederskap for å oppnå en slik ny realisme og fremtidsrettet dynamikk i det partipolitiske spillet. Det vil antakeligvis være det mest troverdige .

 

LO forlanger at Stoltenbergs garantier nedfelles i den kommende stortingsproposisjonen om tjenestedirektivet. Det er svært alvorlig å gi falske forsikringer til Stortinget, selv om Stortinget gjerne vil bedras. Jurister og statsvitere må inviteres til å kommentere troverdigheten, hvilken status disse garantiene får, og  vurdere de rettslige konsekvensene for Stoltenberg hvis garantiene er falske.

Her blir det historiske sammenlikninger .

 

Hvordan kan SP og SV sitte i regjering med en statsminister og en utenriksminister som i følge deres egen argumentasjon fører Stortinget bak lyset?  Er det troverdig?

 

Jeg sier som Dagsavisens nestor, Arne Strand: “Jeg tror ikke noe på dem”. I likhet med sitatet av Nationens nestor Erling Kjekstad i overskriften, er det en replikk som står seg på retorikkbørsen for tiden.