Av Johan Nygaard

Fra Tjenestemannsbladet 3-2009

Overskriften har en dobbelt betydning. Den spør om sammenbruddet er et resultat noen har styrt målrettet mot, og den spør om det er en sammenheng mellom finanskrisen og det at noen på et mål-og resultatstyringskontor langt borte bestemmer at barnehagen eller pleiehjemmet skal legge ned kjøkkenet som lokal kulturinstitusjon, og heller vente på om den tilkjørte maten kanskje kommer til avtalt tid.

Elementer av mål- og resultatstyring og straff og belønning er naturlig integrert i enhver sunn økonomistyring, pedagogikk og oppdragelse. Men når mål- og resultatstyring og straff og belønning forstås isolert fra sine naturlige sammenhenger, rendyrkes og forsterkes, systematiseres, og opphøyes til politisk ideologi, da får vi en antihumanistisk skrekkvisjon. Det er bl.a. dette NAV reformen dreier seg om. Sammenbruddet i NAV illustrerer med symbolsk kraft hvor mislykket den målstyrte tilnærming til systemutvikling er. Heldigvis kan ingen stilles til ansvar.

Den tankelammende sammenblandingen av målstyring som managementfilosofi og målstyring som politisk ideologi legger til rette for korrupsjonsliknende samrøre mellom politikk, finans- og næringsliv. Men det er mer opplysende, konstruktivt og løsningsorientert å benytte paradigmebegrepet fremfor konspirasjonsteorier, og rette kritikken mot målstyringsparadigmet fremfor det markedsliberalistiske paradigmet. Selv om det ikke nødvendigvis er noen motsetning mellom de to, og det ene ikke utelukker det andre. Her skal jeg forsøke å vise hvorfor.

Kritikk av målstyringsparadigmet er kapitalismekritikk. Men mål- og resultatstyring (MBO- Management by Objectives) passer som hånd i hanske både til finanskapitalens overstyring av den menneskelige og fysiske produksjonskapitalen, og til en sentraldirigert politisk styrt planøkonomi. Mål- og resultatstyringsideologien virker altså like besnærende på manisk-depressive finansielle eiere som på forstokkede sosialøkonomiske sosialdemokrater. Under statsminister Stoltenbergs målstyrte ledelse instrueres ministrene til å tenke, snakke og oppføre seg som finansielle eiere. -Jeg tar eiergrep, triumferte helseminister Sylvia Brustad fra Stortingets talerstol.

Helt siden forrige store finanskrise i 1987 har det enøyde finansielle fokus på mål- og resultatstyring, internfaktureringer og gebyrer mer og mer dominert både industrien og forvaltningen av fellesskapets sosiale ansvar og historisk opparbeidede verdier. Dette har bidratt til å ”synliggjøre de reelle kostnadene” som grunnlag for kostnadskutt og konkurranseutsetting, og ”de reelle verdiene” som grunnlag for ledelsen bonuser.

I virkeligheten virker selvfølgelig omkostningene ved alle målingene og registreringene, internfaktureringene, oppsplittingene og anbudsprosessene prisdrivende i forhold til de underliggende verdiene. Men dette tilsløres av at hverken de nominelle eller de faglige, sosiale og kulturelle omkostningene ved alle målingene og innsparingene blir målt eller registrert. Og av at prisøkningen ved oppsplitting faktisk fremkommer som verdiøkning i bruttoregnskapet.

Denne oppkonstruerte dynamikken underminerer følgelig de faglige, sosiale og kulturelle verdiene i arbeidslivet og overfører astronomiske summer fra fellesskapet til overstatlige finansielle eiere. Allikevel får vi et nytt finansielt sammenbrudd. Det er nok ikke fordi medarbeiderne er dumme og late, og har det for godt, slik mål- og resultatstyringsideologien til Stoltenberg og eierperspektivet forutsetter.

Men når finanskrisen i sin tur forplanter seg til realøkonomien og offentlig forvaltning, kan vi forvente at Stoltenberg og eierperspektivet som vanlig vil bruke de uheldige virkningene av mål-og resultatstyring som argument for nødvendigheten av enda mer hardhendt mål- og resultatstyring. Dette fortoner seg som brutal utpumping av folket og fellesskapets verdier.

En forklaring på de tilsynelatende sykliske sammenbruddene i finansøkonomien er altså at kapitaleierne ønsker å kapitalisere på avtaler før de er effektuert (arbeid) og har båret frukter (produkt). Det kan i visse sammenhenger være nyttig og nødvendig. Dette gjøres ved å konstruere et mer eller mindre oversiktlig system av finansielle ”instrumenter” som f.eks. de notoriske ”strukturerte produktene”. Når disse ekstraavtalene, som legges oppå de foreliggende avtalene, eskalerer, akselererer ubalansen i forholdet mellom pris og underliggende verdier.

Vi lar oss besnære av at også denne prisøkningen fremkommer som verdiøkning i bruttoregnskapet. Potenseringen av brutto risiko tilsløres ved å spre risikoen og innbille folk at man dermed tvert i mot minimaliserer netto risiko. Når vi tillater slike ”hypotetiske hypoteker” eller ”strukturerte produkter” å spre seg som aggressive virusangrep på kapitalens bindinger til jord og eiendom, slik vi erfarte frem mot sammenbruddene i -87 og -08, blir disse tilsynelatende sykliske krisene i forholdet mellom finansøkonomien og realøkonomien uavvendelige. Når markedet i tidens fylde utligner ubalansen, er hypotekene; altså selve forankringen av finanssystemene til jord og eiendom, det første som faller i pris. Dermed er sammenbruddet et faktum. Da blir valutaeieren og eieren av naturen, dvs. ”Staten -det er vi” -som gir pengene verdi, tvunget til intervenere for å forsvare våre verdier. Dette fortoner seg også som brutal utpumping av folket og fellesskapet.

Når kriser og sammenbrudd utfordrer oss til å tro på våre egne øyne og den sunne fornuften igjen, er det alltid noen som tar av i enda mer opphøyd og fremmedgjort prinsipptenkning: Sterke krefter ivrer for å benytte frykten og usikkerheten som følger av finanskrisen til å kuppe WTO med nettopp den samme overstatlige dereguleringsideologien som er årsak til at ubalansen i USAs finanser forplanter seg over hele kloden. Her hjemme tvinger Stoltenberg igjennom tjenestedirektivet som gjør at lønns og arbeidsvilkårene i mer tilbakestående økonomier enn vår vil underminere lønnsdannelsen og hevdvunne faglige og sosiale rettigheter i Norge. Støre finner det betimelig å advare mot ”proteksjonisme”.
Og mens euroen vakler påstår noen enda mer hardnakket at løsningen ligger i ideen om en overstatlig valuta. Skal den overstatlige finanskapitalen stikke av med valutaen og det kombinerte penge- og overvåkningssystemet, mens ”Staten -det er vi” -som gir pengene verdi, blir sittende igjen med all gjelda? Hvordan kan dette henge sammen? Det er forstålig at noen ser for seg en illegitim overstatlig konspirasjon.

Men det er altså mer opplysende, konstruktivt og løsningsorientert å beskrive det som et paradigme; en underliggende felles forståelse som vi kanskje ikke reflekterer så mye over i hverdagen, men som betinger forestillingene våre. Da kan vi nemlig greit konstatere at det rådende mål- og resultatstyringsparadigmets enøyde finansielle fokus undergraver respekten for folkestyret og de grunnleggende verdiene i arbeidslivet.
Når vi har konstatert dette, har vi tatt et langt skritt fremover og samtidig fastslått noe grunnleggende om hva en løsning på problemet må innebære.

Mål- og resultatstyring er designet for kostnadskontroll og for å initiere reformer ovenifra. Den eskalerende NAV fiaskoen viser hvor galt det kan gå når vi trer stadig nye systemer ned over hodene på medarbeiderne. Dette vil vekke forståelsen for den mer moderne og avanserte brukerorienterte og prosessorienterte tilnærmingen til systemutvikling. Denne tilnærmingen til systemutvikling representerer en videreutvikling av folkestyret.

NAV skandalen illustrerer også hvordan vi har hentet ut det meste av gevinsten av den nye teknologien på stabssiden innenfor de rådende beslutningsstrukturene. For å hente ut ytterligere gevinster av den nye audiovisuelle informasjons- og kommunikasjonsteknologien, må beslutningsstrukturene moderniseres. Det innebærer å distribuere makt. Her ligger det et formidabelt effektiviseringspotensial.

Det er altså opplysende, konstruktivt og løsningsorientert å konstatere at mål- og resultatstyringsparadigmet, med sine overordnede, sentraliserte og standardiserte systemer og primitive ”straff og belønning” ledelsesstrategier, ikke kan utvikle og ta i bruk det moderne menneskets muligheter med den nye audiovisuelle informasjons- og kommunikasjonsteknologien tilgjengelig.

Den nye audiovisuelle informasjons- og kommunikasjonsteknologien gir oss muligheter til å improvisere og synkronisere beslutningssituasjoner mye raskere og smidigere underveis i saksgangen enn det beslutningsstrukturene i målstyrte systemer tillater.

Det er også opplysende, konstruktivt og løsningsorientert å konstatere at de overstatlige deregulerte finansspillene ikke tåler farten og kompleksiteten i den nye teknologien. Denne farten og kompleksiteten eksponerer finansspillenes underliggende karakterbrister og latente antisosiale og paranoide psykoser, akkurat som cocain og amfetamin. Det er frykt ( for å miste pengene) og uvitenhet ( om de virkelige behovene, og følgelig også om de ideene og kunnskapene som tilsvarer behovene) som gjør at kapitalen klumper seg.

Når vi har konstatert dette, har vi tatt enda et langt skritt videre, og nok en gang fastslått noe grunnleggende om hva utfordringen består i, og hva løsningen må innebære. Vi har f.eks. fastslått at vi kan foredle økonomien ved å foredle ”incentivstrukturene”.

Menneskene er selvfølgelig i stand til å utvikle finanssystemer og samarbeidsformer som utnytter farten og kompleksiteten i den nye teknologien på økologisk og sosialt ansvarlige måter. Den nye audiovisuelle informasjons- og kommunikasjonsteknologien gir oss anledning til å utvikle en mye raskere, mer nyansert og presis kommunikasjon mellom behov, ide, kapital og arbeid på alle nivåer i økonomien og samfunnslivet. Dette vil endre maktforholdene og generere en mer avansert dynamikk i markedene. Denne nye dynamikken vil utløse enorme sosiale og økonomiske ressurser.

For å bli oppmerksom på denne nye dynamikken i våre samspill med den nye teknologien, fordres altså en mer prosessorientert og brukerorientert tilnærming til forståelsen og beskrivelsen av systemutvikling. Mål- og resultatstyringsparadigmets enøyde finansielle fokus kan ikke oppfatte å beskrive de faglige, sosiale og kulturelle forutsetningene for fornyelse og bærekraft.
Dette er en opplysende, konstruktiv og løsningsorientert konklusjon.