På begynnelsen av 1960 tallet initierte min far, prof. Kristen Nygaard sammen med pof. Ole Johan Dahl, objektorientert systembeskrivelse og simulering som vitenskapelig metode. Dermed ble anvendelsesområdet for datateknologien dramatisk utvidet. Siden ledet denne måten å beskrive virkeligheten på til våre dagers grafiske og intuitive brukergrensesnitt med menyer og mus, som gjør at alle kan lære å bruke en datamaskin og operere elektroniske styringssystemer.

For dette bidraget til den vitenskapelige og teknologiske utviklingen, mottok prof. Ole Johan Dahl og prof. Kristen Nygaard Turingprisen i 2001, og von Neumanmedaljen i 2002.

Kristen Nygaard var også en meget dyktig, effektiv og merittert politisk aktivist.

I 1990 ble Kristen Nygaard tildelt The Norbert Wiener Award for Professional and Social Responsebility, for sitt bidrag til å etablere forståelsen og beskrivelsen av systemutvikling som en tverrfaglig sosial prosess.

Undertegnedes mer filosofiske og ideologiske bidrag består bl.a. i å sette Kristen Nygaards arbeide inn i sin rette filosofiske og vitenskapshistoriske sammenheng, og vise den indre sammenhengen mellom hans faglige og politiske innsats.

Dette utføres ved først å vise at objektorientert systemtenkning er det samme som énhetsorientert tenkning, og slik samsvarer med den gamle énhetslæren som Platon og de ”førsokratiske” filosofene henviste til som visdommen, og som inspirerte profetene.

Da må vi også forklare hvorfor de senere ”filosofene” og ”teologene” ikke har vært i stand til å forklare énhetslæren, og vise hvordan énhetslæren bringer dagens moderne systemvitenskap videre.

Dernest må vi forsvare og utvikle påstanden: Politikk er systemutvikling, og må følgelig beskrives og begrunnes som systemutvikling.

Kristen Nygaard var i samtaler med undertegnede intuitivt enig i at påstanden: ”Politikk er systemutvikling, og må følgelig beskrives og begrunnes som systemutvikling”, ligger innbakt i hans beskrivelse av systemutvikling som en tverrfaglig sosial prosess som involverer omgivende systemer, brukerne av systemene, spesialkompetanse og teknologi. Men han kunne ikke benytte seg av denne påstanden i faglige eller politiske sammenhenger, fordi han ikke var istand til å forklare denne bruken av systembegrepet i en kunnskapsteoretisk sammenheng.

Mitt bidrag er å vise at avklaringen av systembegrepet følger av énhetslæren og at dette avklarte systembegreper er nøkkelen til en allmenngyldig og tverrfaglig systemvitenskapelig begrepsorden. Enhetslæren med rene begreper integrerer idebegrepet, systembegrepet, og aspekt- og nivåbegrepene, i den mentale analysen. Sammen med begrepene logikk, prinsipp, perspektiv/relasjon og relativitet, utgjør de en allmenngyldig orden av rene begreper, som forklarer énhetsbegrepet, og som samsvarer med, og forklarer, den objektive virkeligheten.

Andre begreper eller begrepsapparater, hjelpebegreper og faglige termer og påstander, må kunne relateres til, og forklares og etterprøves av, den mentale analysens første orden av rene begreper. Med denne felles forståelsen som grunnlag, kan vi utvikle begrepsapparatet for den tverrfaglige systemvitenskapen.

Forfatteren fikk anledning til å presentere og diskutere grunntrekkene i den forklaringen av systembegrepet som gir seg av enhetslæren med Kristen Nygaard før han døde i august 2002. Men vi fikk ikke anledning til å etterprøve den sammen, slik vi hadde avtalt.

Å beskrive og begrunne politikk som systemutvikling, er noe helt annet enn å beskrive og begrunne politikk ..

-med overordnede eller ”universelle prinsipper i Kants ånd”,

slik f.eks. kosmopolitikeraspirantene og markedsliberalistene

forfører hverandre og oss andre med,

-eller som prioriteringer innenfor begrensede rammer,

slik målstyringskoryfeene reduserer det hele til,

-eller som en forutsigbar dialektisk dynamikk,

slik den automatiserte venstrevanetenkningen håper og tror,

-eller som funksjoner av funksjoner,

slik ”neo-funksjonalistene” i det fransktalende byråkratiet i Brüssel så forblommet fremstiller det.

Politikk er systemutvikling, og systemer utvikler seg ut fra sin idé.

Men systemer kan perverteres, og idéer må reformuleres.

Når vi har reorientert oss i forhold til det énhets-orienterte og tverrfaglige systemvitenskapelige paradigmet, ser det politiske landskapet helt anderledes ut.

Til slutt i dette forordet er det på sin plass med noen ord om forfatterens forhold til autoritative esoteriske overleveringer. Forfatteren er rimelig godt orientert over hele spekteret av forestillinger og praksiser innenfor det som kalles new-age bevegelsen. Men bortsett fra sporadisk og overflatisk lesing i noen av samtidens viktigste fellesreferanser, har forfatteren for det meste tilegnet seg kunnskap og innsikt gjennom erfaringer, observasjoner og samtaler. Forfatteren påberoper seg altså ikke mye kunnskap om esoterikk, og kan følgelig ikke kalles esoteriker.

En skriftlig referanse som imidlertid må nevnes, er pseudonymet Henry T. Laurencys ”Kunnskapen om verkligheten”. Forfatteren har forholdt seg et privat opptrykk fra 1961, ”i distribution hos fru Sonja Reuterskiöld”.1 Hans skrifter er nå fritt tilgjengelig på flere språk, slik at han kan refereres til, men forfatteren har ikke forholdt seg til andre enn denne utgaven av nevnte tittel.

Det kan være klokt å skrive under pseudonym. En person kan lett komme i veien for det personen ønsker å formidle. Dette kan være en felle, også for dem som forvalter forfatterskapet for ettertiden.

Pseudonymet Henry T. Laurency presenterer seg som esoteriker i pytagoreisk tradisjon. Forfatteren er ikke kompetent til å kritisere Laurencys fremstilling av pytagoreisk esoterikk. Laurency presenterer kunnskaper og forestillinger som overgår forfatterens aktuelle fatteevne. Kjennere av Henry T. Laurency vil allikevel kjenne igjen i hvilken grad han har påvirket forfatteren, også når det gjelder stil, ord og vendinger. Dette har vært nyttig for forfatteren, og har bidratt til at han har kunnet gå ut høyt på banen, og etablere en effektiv dialog med sine samtalepartnere og veiledere.

Forfatteren har ingen innvendinger mot Laurencys kritikk av Rudolf Steiner, men skylder å melde at Steiner antakeligvis har vært en god forberedelse til å forholde seg til Laurency. Både min far, prof. Kristen Nygaard, og mine barn har gått på Steinerskoler. Kristen Nygaard kunne skryte av seg selv som noe så skjeldent som en matematiker med praktisk fantasi, og påstod at den legendariske steinerskolelæreren, Dan Lindholm, hadde medvirket til dette. Moren til mine barn er også steinerskolelærer. Det er først og fremst hun som har bidratt til mine kunnskaper om, og respekt for, Steiners mange livsdugelige bidrag.

Det følger av forfatterens avsløring av den misvisende og forvirrende konvensjonelle bruken av dimensjon-begrepet i fysikk, (i Smertegrensen; Paradigmer, språk og makt.. futurumforlag.no 2007) at også Laurency på sin måte bruker dette begrepet feil, eller at dimensjon-begrepet ikke er adekvat i forhold til hva han forsøker å formidle. Denne unødvendige unøyaktigheten svekker imidlertid ikke Laurencys fremstilling av den pytagoreiske esoterikken, slik dens gyldighet kan konstateres i de fire laveste aggregattilstandene.

Men denne oppklaring av den misvisende bruken av dimensjonbegrepet i fysikk er fatal for NASA & oxfordfysikerne, Hawking & Dawkins og Svenska Akademien. Mer skal egentlig ikke til for å eksponere de matematiske fysikernes virkelighetsfjerne ”oktogonale forvirring”.

Enhetslæren med rene begreper slik den presenteres her er så vidt forfatteren forstår i overensstemmelse med pytagoreisk esoterikk slik Laurency fremstiller den i ”Kunnskapen om verkligheten”. For å presentere og forstå enhetslæren med rene begreper er det imidlertid ikke nødvendig å presentere og forstå forestillinger om forhold, egenskaper og fenomener i aggregattilstander høyere enn eter/plasma, eller om hvordan subatomiske nivåer er konstituert. Det er i første omgang tilstrekkelig å konstatere at de finnes. Og det er ikke noe problem ut fra foreliggende fakta.

Så kan systemvitenskapen forholde seg til autoritative overleveringer som hypotetiske systemer, som kan etterprøves med objektorienterte systembeskrivelser og simulering som vitenskapelig metode. Dette bringer oss et langt skritt videre, men det løser ikke alle kunnskapsteoretiske problem. Det er noe veldig personlig og individuelt som vi heldigvis ikke slipper unna.

Oppstillingen av begrepene informasjon, kommunikasjon, system, -som en triade, er så vidt forfatteren forstår, original. Det aktualiserer avsløringen av den falske og oppkonstruerte kristne treenighetsmyten. Dette er i sin tur en forutsetning for at vi skal overkomme konfliktene mellom religonene, og mellom religion og vitenskap, så dette er noe vi ikke kommer utenom.

Forestillingen om system som nivå må være kjent blant esoterikere i pytagoreisk tradisjon. Dermed kan vi forstå system både som et aspekt, og som et nivå, som gjør at enheter er enheter. Dette representerer én enkelt intuisjon, som bl.a. er betinget av overflatisk kjennskap til pytagoreisk esoterikk slik den er presentert av Henry T. Laurency i ”Kunnskapen om verkligheten”, -og av prof. Kristen Nygaards begrepsoppstillinger, slik de er dokumentert i power-pointene til forelesningene hans.

Når vi, med idebegrepet som referanse, forstår system som både et aspekt og et nivå, har vi nøkkelen til forklaringen av selve systembegrepet, og dette avklarte systembegrepet er i sin tur nøkkelen til en allmenngyldig og tverrfaglig systemvitenskapelig begrepsorden som samsvarer med den objektive virkeligheten.

Denne éne intuisjonen er utgangspunktet for hva som kan ansees som forfatterens bidrag.

Oslo 23.05.08 Johan Nygaard

ENHETSLÆREN MED RENE BEGREPER:

Et systemvitenskapelig blikk på Kant i forbifarten,

-en avvisning av det kunnskapsteoretiske grunnlaget

for de matematiske fysikernes spekulasjoner og beregninger

(en forklaring på hvorfor det ikke smeller i Cern),

og en forankring av det humanistiske credo

i det enhetsorienterte paradigmet og praktisk politikk.

Av Johan Nygaard

Det er selvfølgelig uendelig mange måter og innfallsvinkler til å presentere enhetslæren på. I forordet henviser jeg til pseudonymet Henry T. Laurencys ”Kunnskapen om verkligheten”.

I og med at vi kan henvise til Laurency som en kilde, er det ikke lenger noe problem at andre tilgjengelige manuskripter og fragmenter ikke kan henvises til uten å havne i evinnelige avsporende diskusjoner om tolkninger og autensitet. Laurencys bidrag gjør at vi heller ikke behøver å forholde oss så mye til denblomstrende ”new-age” litteraturen som spinner videre på fantasifulle tredje og fjerdehånds fremstillinger og tolkninger av slike fragmenter med mytisk og symbolsk innhold, når vi skal forsøke å forstå og utvikle hva de lenge profeterte og dypt etterlengtede paradigmeskiftet innebærer.

Laurency skriver bl.a. om begrepsanalysen og presenterer i og for seg de rene begrepene, men fremhever ikke spesielt at det er det han gjør. Laurency presenterer mer enn som så. Når Laurency identifiserer de forskjellige nivåene, innfører han gode hjelpebegreper og er tydelig på at det er det han gjør. Men Laurency presenterer ikke forståelsen av system som både et aspekt og et nivå som gjør at enheter er enheter, slik det fremstilles her. Utover denne avklaringen av systembegrepet presenterer ikke dette essayet nye esoteriske fakta. Men det presenterer forsøk på selvstendig tenkning med grunnlag i enhetslæren.

Dette essayet kan utvikles i alle retninger og må forsvares fra alle kanter, men det står av seg selv slik det foreligger pr. dato. Det er skrevet for å kunne oppfattes intuitivt ved konsentrert lesning, men de mer lærde eller filosofisk anlagte vil selvfølgelig kjenne igjen referansene til uomgjengelige fagfilosofiske problemstillinger, og kanskje bli provosert av hvordan forfatteren tillater seg å konkluderer disse diskusjonene i forbifarten. Men dette essayet representerer en meditasjon: Vi skal noen steds hen. Vil du være med, så heng på.

Det er blitt nødvendig å publisere en effektiv sammenfatning av enhetslæren med rene begreper nå, fordi den utgjør det kunnskapsteoretiske grunnlaget for den ”systemfilosofien” og den politiske argumentasjonen forfatteren arbeider med å utvikle og aktualisere. Da må dette kunnskapsteoretiske grunnlaget være tilgjengelig, etterprøvbart og mulig å konfrontere, selv om få vil forholde seg til det direkte.

Forfatterens ambisjon innebærer bl.a. å sette objektorientert systembeskrivelse og simulering som vitenskapelig metode, som hans far prof. Kristen Nygaard og prof. Ole Johan Dahl introduserte tidlig på 1960 tallet, inn sin rette kunnskapsteoretiske og vitenskapshistoriske sammenheng. Allikevel har forfatteren hverken anledning til, eller behov for, å påberope seg disse forskernes prestisje og autoritet for å styrke troverdigheten til det han presenterer her.

Vi står i dialog med tidene som omslutter og gjennomstrømmer oss. Det må understrekes at denne forfatterens frihet, medium og begrensning ligger i rollen som uavhengig skribent. med en agenda. Han er ikke skikket til å spille andre roller i offentlige sammenhenger. Vi trenger nye ledere. Men vi trenger først og fremst en ny ledelsesfilosofi. Til det kan forfatteren kanskje bidra i andre sammenhenger.

*

Denne teksten er ikke så uleselig som den vil fortone seg for mange ved første gangs gjennomlesning. Men leseren er formodentlig ikke vant til en språkføring som sjonglerer med begrepene logikk, prinsipper, kategoriske skjema, perspektiver, relasjoner/relativitet, matematikk, systemer og ideer som objekter som vi kan forholde oss intuitivt til. I den grad dette gjennomføres i dagligspråket her, er det nytt for de aller fleste.

Det krever en anstrengelse å bli fortrolig med bruken av en slik objektorientert systemvitenskapelig begrepsorden, men det åpner portene.

Denne teksten presenterer de rene begrepene i orden samt noen sentrale enhetsorienterte aksiomer og forestillinger. Men leserene må selv danne begrepene og forestillingene i sitt eget sinn, og etterprøve dem og videreutvikle dem sammen i sine egne liv i den objektive virkeligheten.

Med de rene begrepene i orden som referanse, vil beskrivelsen av forskningens metodeproblemer og et studium av den vestlige spekulasjonens historie siden sofistene {som misvisende kalles for filosofihistorien (uten visdom) eller idehistorien (uten begreper om hva en idé er)} bli mye mer oversiktelig strukturert og effektivt. Enhetslæren med rene begreper sparer således den moderne studenten for mye irrelevant lesning og bortkastet arbeid.

De rene begrepene i orden kaster også sitt oppklarende lys på de fragmentene av førsokratiske og pytagoreiske manuskripter som vi kjenner til, og på de manuskripter av senere pytagoreere som stadig dukker opp etterhvert som det ryddes i Vatikanets kjellere, eller hvor det nå er disse manuskriptene kommer fra. Dette vil snu opp ned på de rådende, i og for seg fornuftige, misoppfatningene av fornuftstenkningens i historie.

Sammenhengen mellom utviklingen av tenkningen, metodeproblemene og den vitenskapelige og teknologiske utviklingen blir også mye enklere å spore og sammenfatte med de rene begrepene i orden.

Med de rene begrepene i orden blir det mulig å forklare og integrere fakta og erfaringer som ikke lar seg innordne det rådende kategoriske og logisk-matematiske paradigmet. Med de rene begrepene i orden kan vi danne oss motsigelsesfrie forestillinger som overskrider det kategoriske og logisk-matematiske paradigmes begrensninger.

Med de rene begrepene i orden blir det endelig mulig å danne seg realistiske begreper og forestillinger om de utfordringene vi står overfor sammen her på jorden, og om den videre vitenskapsutviklingen.

En slik presis og effektiv språkføring følger med forståelsen av den nye informasjons- og kommunikasjonsteknologien og det objektorienterte systemvitenskapelige paradigmet. Her skal vi førsøke å demonstrere hva dette paradigmeskiftet grunnleggende sett innebærer. Paradigmer kan vi forstå som forbilder eller underliggende bilder. Vi begynner forsiktig med å velte noen statuer i forbifarten.

Jeg siterer meg selv:

Kosmopolitikeraspirantene og Civita-praktikantene konstruerer som vanlig sin egen virkelighet, og tror altså at det er folk og arbeid det er noe galt med her i verden. Akkurat som sofistene og Kant. Intet er nytt under solen.

Sofistene som besøkte hverandre i bystatene rundt middelhavet for to og et halvt tusen år siden introduserte begrepet kosmopolitiker om seg selv. De endte som kjent opp som ideologer for tyrannene. Deres forakt for de stedsbundne og deres tradisjoner og behov står ikke tilbake for Kants ” kosmopolitiske posisjon”, -som prof. Thomas Hyland Eriksen betegnende nok valgte å bruke som tittel på sin EUfori. Prof. Hyland Eriksen mener som kjent at vi bør innføre større lønnsforskjeller i Norge i solidaritet med de fattige arbeiderne i Øst Europa. Et typisk kantsk resonnement.

Maktens retorikere er begeistret for Kant, for Kant har lært oss å tenke logisk ut fra oppkonstruerte regler som opphøyes til ”universelle prinsipper”. Da kan vi jo påstå og forsvare hva som helst, og samtidig få folk til å føle seg dumme. I Civita dyrker de derfor først og fremst Kant, men også Ayn Rand, selv om Rand faktisk foraktet Kant, og Kant var redd for kvinner. Det er mye som ikke stemmer inne i hodene våre.

Kant resonerer i etikken som følger: Loven er et ”universelt prinsipp”. Siden et barn født utenfor ekteskap er født utenfor Loven, har barnet ikke krav på beskyttelse av Loven. Som vanlig fra den kanten: skarpsindige skinnløsninger på like skarpsindige skinnproblemer. Denne gangen slo det jo svært uheldig ut.

Selv om ungdommen og de fleste kvinner reagerer med en naturlig antipati mot Kants oppstyltede og fremmedgjørende forestillingsverden, volder Kant allikevel direkte og indirekte stor skade på mange unge og ubefestede sjeler som kommer til akademia med et åpent og ufordervet sinn. Derfor er han ført opp på listen over de helt store synderne som det av sosialhygieniske hensyn dessverre stadig er nødvendig å bruke litt tid på innimellom det mer konstruktive og fremtidsrettede arbeidet. Og det som er nødvendig må vi prøve å gjøre litt morsomt.

For å bringe det hele ned på jorda:

Et moderne elektronisk informasjonssystem består av intuitivt identifiserte og for anledningen definerte enheter eller objekter, og prinsipper, kategoriske skjema og logiske og matematiske prosedyrer.

Kants kategoriske skjema er ikke mer avanserte enn en søknad om oppholdstillatelse eller lempeligere soningsforhold.

Det uomgjengelige kunnskapsteoretiske problemet er å skjelne og identifisere enheter; systemer, objekter og individer. Det gjør vi jo intuitivt hele tiden. Det innebærer altså problemet med å forstå og forklare intuisjonen.

Kants forsøk på å omgå problemet med intuisjonen ved å skjelne hva enhetene er ”an sich” og ”für mich”, som Comtes positivisme og de dialektiske fenomenologene bygger videre på, er hverken tilfredsstillende for tenkningen, emosjonene eller sansene. All tenkning som bygger på denne skinnløsningen kan vi karakterisere som mentale utskeielser som uavvendelig leder til fortapelse i subjektivistenes evinnelige innbyrdeskriger -som ganske riktig begynte med sofistene.

Kants kategorier, kategoriske skjema og ”kategoriske imperativ” representerer en særlig opphøyd avart av den logiske prinsipptenkningen som ikke respekterer sin begrensning i utgangspunktet; nemlig én som objektiv virkelighet.

Subjektivisme og konvensjonalisme leder i alle sammenhenger til at makt blir rett. Såpass har vi da lært, både hjemme i stua og i historiebøkene, og slik har det blitt i vitenskapen og forskningens verden også.

Kant har ingenting å tilføre forståelsen av prinsipptenkningen eller utviklingen og bruken av kategoriske skjema i dag. Men som et opplysende eksempel til skrekk og advarsel om hvor ille det kan gå når vi ikke kjenner den logisk og kategoriske prinsipptenkningens begrensninger, kan vi la Kant bli liggende. Slik kan Kant omsider komme til nytte.

Descartes er en annen hovedreferanse for det rådende kategoriske og logisk-matematiske paradigmet i akademia. Descartes fikk sin store inspirasjon i sengen.

Descartes kjente selvfølgelig både til Aristoteles og empirismens ”uendelige regress”: hvordan kan jeg vite at jeg vet at jeg vet osv. Dette motsvares f.eks. av dagens målstyringsideologis uendelige progress av målinger av målinger av målinger osv, og holismens uendelige progress av stadig større helheter. Descartes lå i sengen og tenkte at han tenkte at han tenkte at han..

Descartes forsøkte å vri seg ut av sin sengeliggende paralyse midt på formiddagen mellom subjektivismens uendelige regress og uendelige progress, ved å konkludere at han tenkte at han var (hvor?) fordi han han lå i sengen og tenkte at han tenkte at alt kan beskrives med matematikk og at matematiske lover følgelig er årsak til den objektive virkeligheten. Alt er altså matematisk nødvendighet. Vanligvis var det ikke nødvendig å stå opp før middag, men da følte han seg med matematisk nødvendighet ganske overlegen.

Etter hvert kom Descartes nødvendigvis frem til den livsfjerne og menneskefiendtlige forestillingen om at ånd og materie er to forskjellige substanser.

En sunnere og mer respektabel konklusjon for en ung mann ut på morgenkvisten hadde vært: Jeg har ereksjon, altså er jeg her. Ingen vits å ligge alene i sengen med ereksjon mens de andre er på jobb.

Descartes sengeliggende psykofysiske parallellisme ser helt bort fra energiaspektet av virkeligheten, og har selvfølgelig heller ingen ting å bidra med til den vitenskapelige forståelsen og tenkningen i dag. Derfor skal Descartes også få lov å bli liggende som et eksempel til skrekk og advarsel for ungdommen.

Denne uproblematiske konklusjonen illustrerer hvordan det ligger et formidabelt effektiviseringspotensial i den akademiske treningen.

Matematikerne og logikerne har levert, og vil fortsette å levere, viktige bidrag til utviklingen av informasjons- og kommunikasjonsteknologien og den tilsvarende tverrfaglige systemvitenskapen som er i emning. Men i dagligspråket er fagfilosofene ikke på høyde med den vitenskapelige og teknologiske utviklingen.

Dette er tiden moden for å endre på nå. Vi finner det kunnskapsteoretiske grunnlaget for moderne objektorientert systembeskrivelse og simulering som vitenskapelig metode i den førsokratiske enhetslæren. Enhetslæren er den visdommen filosofibegrepet opprinnelig referer til, og som inspirerte profetene.

Kategoriske skjema og logiske og matematiske prosedyrere er ”imperative”. De representerer altså ikke det vi kan kalle selvstendig tenkning.

Enhetslæren er ”autoritativ”, i samsvar med den objektive virkeligheten, og oppfattes følgelig intuitivt. Enhetslæren representerer således et motsigelsesfritt og urokkelig fundament for selvbevisst og selvstendig tenkning.

Visdommen er selvsagt selvinnlysende, ellers var den ikke visdom. Den objektive virkeligheten viser seg selv og sier seg selv oppriktig og sannferdig. Visdommen er et selvinnlysende aspekt av den objektive virkeligheten. Visdommen er selvfølgelig til stede i hver enkelt av oss, ellers var vi ikke virkelige.

Det går ikke an å spekulere seg frem til visdommen. Visdommen vekkes i oss.

Enhetslæren forklarer intuisjonen og enhetene i den objektive virkeligheten. Vi kjenner enhetslæren fra situasjonstilpassede eksoteriske skrifter, fra kunsten og poesiens intuitive frembringelser, og noen lavgradlige esoteriske overleveringer i mytiske og symbolske språk.

I vår tid kan vi begripe og fastholde enhetslæren med rene begreper. For å begripe, fastholde og integrere visdommen i den mentale analysen må vi bli fortrolige med, og holde orden på, de rene begrepene.

Enhetsorientert er det samme som objektorientert. Et objekt er et system og et system er et system av sub-systemer. System, objekt, partikkel og individ er forskjellige termer som alle referer til det samme enhetsbegrepet. Objektorientert systemtenkning er altså individorientert tenkning og partikkelorientert tenkning.

Partikkelorienterte beskrivelser av fysikk som interaksjoner mellom systemer og systemnivåer som er til stede i hverandre, vil bli grunnleggende fellesreferanser i den tverrfaglige systemvitenskapen.

Kategorier kan ikke forklare systemnivåer som er til stede i hverandre.

Fagfilosofene beskjeftiger seg fremdeles stort sett bare med logikken og med dualistisk og kategorisk prinsipptenkning i forskjellige tilslørte og forblommede varianter. Fagfilosofene er ennå ikke i stand til å forklare perspektiv/relasjon/ relativitetstenkningen i et velfungerende dagligspråk.

Vi kan ikke forklare perspektiver, relasjoner og relativitet med logikk og prinsipper; dualismer eller kategorier - uten referanser til enhetsbegrepet og systembegrepet.

Perspektiver, relasjoner og relativitet kan selvfølgelig ikke forklare seg selv.

Begrepet i et systemperspektiv er absurd. Blind systemlojalitet er opphøyd prinsipptenkning i Kants ånd, og har selvfølgelig ingen ting med systemtenkning eller systemforståelse å gjøre.

Perspektivtenkning beskriver forholdene mellom enhetene på samme systemnivå. Relativitetstenkning innebærer å forstå enhetenes innbyrdes forhold og funksjoner på forskjellige systemnivå. Vi kan følgelig ikke forklare relativitetstenkningen uten systemtenkningen som referanse.

Vi kan heller ikke forklare enhetsbegrepet eller systembegrepet uten aspek og nivå begrepene i orden. Vi må altså rydde litt i begrepene.

Systembegrepet er uavklart. Her skal vi vise hvordan enhetslæren med rene begreper forklarer systembegrepet. Det innebærer å skjelne mellom aspekt- og perspektivbegrepene. Det gjør ikke fagfilosofene i dag. Vi kan skjelne slik:

Et aspekt er uløselig forbundet med objektet det tilhører og er ikke betinget av perspektivet det betraktes fra. Aspektenes antall må være begrenset, akkurat som de objektive enhetes antall må være begrenset, selv om det er ubegripelig høyt.

Et perspektiv er betinget av utgangspunktet for iakttagelse. Et objekt som f.eks. beveger seg, eksponerer flere aspekter for samme perspektiv.

Perspektivenes antall er uendelig i det ”n-dimensjonale” rommet.

Forklaringen av systembegrepet innebærer også å bli fortrolig med forestillingen om nivåer som er til stede i hverandre. Det krever en anstrengelse å danne seg forestillingen og begrepet ”nivåer som er til stede i hverandre”, men det åpner portene. Denne teksten presenterer de rene begrepene i riktig sammenheng, men leseren må selv danne begrepene og forestillingene i sitt eget sinn.

Det følger av forestillingen om nivåer som er til stede i hverandre at det ikke kan finnes noen innerste kjerne eller mest overordnet senter, men at det må være én høyeste, første sfære.

Relativitet er forhold mellom objekter eller sub-objekter på forskjellige systemnivå.. og mellom objektenes forskjellige aspekter på forskjellige systemnivå.

Sub-språkene logikk, prinsipper, kategoriske skjema, perspektiver, relativitet og matematikk kan hverken forklare:

seg selv

aspekter

nivåer som er til stede i hverandre,

naturlige tall

enhetene i den objektive virkeligheten,

systemer,

begrepsinnholdet i dagligspråket

eller løse etiske problem.

Disse sub-språkene eier rett og slett ikke selve systembegrepet, selv om enheter og system er til stede i logikk, prinsipper, kategoriske skjema, perspektiver, relasjoner, relativitet og matematikk.

Kategoriske skjema og logiske og matematiske prosedyrer leverer objektiv informasjon, eller objekiverer informasjon, kun om subjektive egenskaper og forhold hos og mellom enhetene i den objektive virkeligheten.

For subjektivistene blir konklusjonen da at bare subjektive egenskaper og relasjoner er objektivt virkelige. Fordi sub-språkene ikke kan forklare én som naturlig tall og objektiv virkelighet, må den objektive virkeligheten bare være en subjektiv illusjon eller et kognitivt fenomen. Naturlige tall, begrepsinnholdet i dagligspråket og løsninger på etiske problem blir følgelig bare konvensjoner, og makt blir følgelig rett. ”Subjektet” blir også bare en illusjon. Alt blir bare ”maya”. Det er altså ingen vesentlig forskjell på den vestlige og den østlige subjektivismen. Dette illustreres av de morbide new-age forsøkene på å sammenføre den matematiske fysikken med østlig subjektivisme. Særlig groteskt blir det når den oppriktige og tillitsfulle ungdommen forsøker å tolke sine mystiske eller psykedeliske erfaringer inn i de matematiske fysikernes smakløse metaforer og ”elegante” tegnefilmer.

Men det går ikke an å nekte for at én er. Det viser Platon på en elegant og humoristisk måte i Parmenidesdialogen om Det Éne, som han skrev i moden alder. Da går det heller ikke an å fornekte intuisjonen og enhetene i den objektive virkeligheten.

Det var altså like nødvendig for Platon å skrive Parmenidesdialogen om Det Éne til sin samtid, som det er for oss i dag å vise at logikk, prinsipp og perpektiv, kategoriske skjema, relativitet og matamatikk ikke kan forklare én som naturlig tall og objektiv virkelighet. Den vestlige subjektivistiske spekulasjonen som helt misvisende kaller seg filosofi, har altså ikke drevet det lenger på to og et halvt tusen år. For som Platon viser, ligger det i utgangspunktet at den subjektivistiske spekulasjonen kommer ikke lenger.

Kategoriske skjema og logiske og matematiske prosedyrer kan altså hverken forklare enhetene; objektene/ individene/partiklene/systemene i den objektive virkeligheten, begrepsinnholdet i dagligspråket, -seg selv, eller stille seg selv inn i sine rette sammenhenger, og følgelig heller ikke løse etiske problem.

Dagligspråket kan forklare sub-språkene; kategoriske skjema og logisk-matematiske prosedyrer, seg selv og sitt eget begrepsinnhold og enhetene i den objektive virkeligheten. Da setter dagligspråket også seg selv inn i sine rette sammenhenger og løser etiske problem. Alt dette utfører vi alle sammen intuitivt i dagligspråket hele tiden for å overleve sammen her på jorden. Dette er altså ubegripelig for de lærde, men selvinnlysende for den vise.

Når vi også forstår logikk, prinsipper, perspektiver, relasjoner, relativitet, matematikk, system og idé (eidos; form/tid; informasjon/bevissthet) som nivåer som er tilstede i hverandre, ser vi hvordan de høyere nivåene forklarer de lavere, mens de lavere nivåene ikke kan forklare de høyere.

Nå nærmer vi oss en forklaring av intuisjonen.

Her er en bregrepsoppstilling som leseren kan meditere litt over:

NIVÅER:

idé

objektiv virkelighet

og ASPEKTER: kommunikasjon, system, informasjon

subjektive forhold

perspektiv

prinsipp

logikk

Samtlige begreper referer til én partikkel.

De oppkonstruerte latinske adverbene/adjektivene objektiv virkelighet og subjektive forhold er i og for seg nyttige hjelpebegreper. Substantivformene objekt/subjekt er falske og mislykkede hjelpebegreper som konstituerer et paradoks i utgangspunktet. Disse begrepenes betydning er da også snudd nøyaktig opp ned i det internajonale engelske språket i løpet av de siste hundredeogfemti årene. Det finnes ikke noe subjekt som ikke er et objekt. Altså finnes det ikke noe subjekt i den objektive virkeligheten eller den enhetsorienterte systemtenkningen.

De latinske substantivene objectum / subjectum er konstruert av det usedvanlig upresise prefikset ob-, som kan bety:

til, mot, opp mot, om, over, frem, foran, fullstendig, total, omvendt og motsatt (Webster)

-og det usedvanlig entydige prefikset sub-; under,

og verbet jacere; å kaste (!)

Assosiasjonen mellom ”subjekt” og ”meg selv” er barnlig, fryktsom, forvirrende, og ved nærmere analyse direkte tåpelig og mye mer undertrykkende og utviklingshemmende enn vi hadde forestilt oss.

Språklig og kunnskapsteoretisk er disse konstruksjonene ikke stort mer avanserte enn å stille Små´n eller Spiker´n opp som motsetninger til Stor Johan eller Tjukken for å sette forholdene på plass her i verden. I den grad objekt/subjekt-begerepene representerer noe mer avansert tenkning enn dette, er mistakene tilsvarende mer alvorlige.

I det internasjonale engelske språket har den paradoksale latinske objekt-subjekt dualismen utviklet seg til en slags ”prinsippiell relasjonstenkning” som kan liknes med et omfattende virusangrep som hemmer utnyttelsen av presisjonen og nyanserikdommen i det engelske språket.

Den paradoksale objekt-subjekt terminologien gjennomsyrer den opphøyde og fremmedgjorte subjektivistisk prinsipptenkning som ikke respekterer sin begrensning i utgangspunktet, nemlig én som objektiv virkelighet. Logiske selvmotsigelser og kategorimistak som vi overser inne i hodene våre åpenbarer seg som bugs og systemkrasj i et objektorientert informasjonssystem.

Rettsterminologien er i særlig grad gjennomsyret av den paradoksale latinske objekt-subjekt terminologiens ”prinsipielle relasjonstenkning”. Dette representerer et svært alvorlig utviklingsproblem på rettslivets område. Når vi rensker ut dette språkviruset fra rettsterminologien, vil rettsfilosofien revitaliseres, avklares og forenkles, og bli en inspirasjonskilde for den globale rettsutviklingen som foregår i de internasjonale parlamentariske prosessene.

I de skandinaviske preposisjonsspråkenes direkte tale er det ikke noe problem å fjerne subjektbegrepet fullstendig, og enn så lenge beholde det hjelpeløse hjelpebegrepet objekt, hvis vi bare hjelper det lite grann og refererer det til enhetsbegrepet. Det vil sammenfalle med samtidens konvensjonelle og intuitive bruk av begrepet. Å kvitte seg med subjektbegrepet er ikke verre for en nordmann enn for en fireåring å kaste smokken og begynne å snakke rent.

Det er enklere å skape orden i begrepene i de små skandinaviske preposisjonsspråkenes direkte tale og i neste omgang oversette denne orden til engelsk. Det innebærer et mye mer omfattende opprenskningsarbeid i det internasjonale engelske språket, men så er de også mange fler til å gjøre jobben.

*

Subjektivismedirektivet fra den kontinentale filosofikommisjonen (-et objekt er en illusjon eller et kognitivt fenomen som er betinget av subjektets subjektive oppfattelser), lyder som følger i uautorisert norsk oversettelse: ”Det som er kastet opp er en synkverving som den som er underkastet kverver”.

Dette direktivet blir av de mer poetiske islendingene der ute utlagt som: underkastede synkverver oppkast.

Det er mange énstøinger her hjemme på berget som har problemer med å underkaste seg dette kontinentale filosofidirektivet. De svelger ikke garantiene fra den kontinentale filosofikommisjonen. De har rett og slett ingen tillit til hva den kontinentale filosofidomstolen kan finne på i fremtiden.

Men danskene der nede, de sier bare: -Så kom sgu med den. De danske svinepasserne dagdrømmer visstnok om farlige globale sjørøvere med egen ubåt i krigen mot Satan i ørkenen.

Og ”söta bror” der borte har opp gjennom historien tilkjempet seg en sofistikert franskinspirert stil, så han sier bare : ”Jag fattar intet. Altså är jag svensk.” Dette svenske nasjonalaksiomet samsvarer med de matematiske fysikernes spekulasjoner og beregninger, og har av Stocholmsuniversitetet blitt forklart med ”elegante” tegnefilmer som er blitt belønnet med pris fra FN i anledning FNs fysikkår. Det er bra for selvtilliten til svenskene at de får diplom fra FN for at de kan lage ”elegante” tegnefilmer som viser at de forstår ingen ting.

Den fromme, ydmyke og nøysomme nordmannen planter sitt flagg på begge polene, og sier bare: Takk som byr. Meg fattes intet.

Vi kan ikke forklare enheter med dualismer, og det finnes ingen motsetning til èn. Det finnes ikke noen motsetning til objekt i den objektive virkeligheten. Vi kan ikke heller ikke identifisere enheter med deres egenskaper eller relasjoner til hverandre. Et objekt identifiseres med sin idé. Ideen er tilstede i objektet. Men det er altså i konflikt med den kontinentale filosofikommisjonens idé om ideer. Den kontinentale filosofikommisjonen har nemlig bestemt at ideene er et annet sted hvor ikke alle har tilgang.

*

Når vi forstår system som både et aspekt og et nivå som gjør at enheter er enheter, har vi nøkkelen til en allmenngyldig systemvitenskapelig begrepsorden som samsvarer med den objektive virkeligheten.Vi forholder oss alle sammen intuitivt til den objektive virkelighetens tre aspekter på forskjellige systemnivåer samtidig hele tiden, f.eks. når vi lager mat eller spiller tennis.

Da er vi klare for forklaringen av intuisjonen. Intuisjonen er raskere bevissthet på et høyere systemnivå enn vi kan oppfatte og skjelne med den langsommere mer nervebundne tenkningen. Derfor oppleves intuisjonen som en spontan og umiddelbar gjenkjennelse i vårt relative, fysisk sansbare, tidsrom. Dette gjelder i de mest banale som de mest ubegripelige tilfeller.

Begrepet ”nivåer som er til stede i hverandre” er altså nødvendig for å kunne forklare intuisjonen. Kant eide ikke dette begrepet. Derfor kunne han ikke forklare intuisjonen. Kants typiske skinnløsning er an sich en mental fiksjon og für mich totalt verdiløs.

Forklaringen av intuisjonen understøttes av den kjente kvantefysiske demonstrasjonen som viser at når vi stimulerer den en halvdelen av en partikkel som er delt , vil den andre reagere simultant. Det foregår altså en informasjonsutveksling på et sub-partikkelnivå i en høyere aggregattilstand som er raskere enn lyset.

Det krøkkete kvante-begrepet er også en konstruert term som får sin endelige forklaring når vi refererer det til enhetsbegrepet. Men da trenger vi det kanskje ikke lenger?

Vi må altså skjelne riktig mellom én som matematisk begrep og én som naturlig tall og objektiv virkelighet. Det gjør ikke de matematiske fysikerne. Leibniz kjente antakeligvis til pytagoreiske manuskripter, men han hadde ikke oppfattet riktig forestillingen om virkelighetens tre likestilte og uadskillelige aspekter. Triaden er uoppløselig. Leibniz blandet begrepene når han påsto at de fysiske ”atomene” er uendelig delbare mens ”monaden”, som er udelelig, er ”immateriell”. Ingenting kommer av ingenting.

Uendelig er til stede både i én som matematisk begrep og én som objektiv virkelighet, men de objektive enhetens antall må nødvendigvis være begrenset, slik som Jesus sa.

Én som objektiv virkelighet har tre likestilte og uadskillelige aspekter som ikke er betinget av hverandre. Det ene aspektet kan ikke forekomme uten de to andre. Én som objektiv virkelighet er en triade.

Én som matematisk begrep er ubegrenset i antall og inneholder ikke aspekter.

*

Einstein kom ikke forbi Descartes aksiom om at alt kan beskrives med matematikk og at matematiske lover følgelig må være årsak til den objektive virkeligheten. Hvis Einstein hadde skjelnet riktig mellom aspekt og perspektiv, hadde han antakeligvis ikke endt opp med å suge på TOA (teorien om alt) i intellektuell paralyse.

E=MC² referer til et forhold mellom de tre aspektene av én partikkel. Energi, materie og tid er altså tre likestilte og uadskillelige aspekter av én som objektiv virkelighet.

En korresponderende triade utgjør begrepene:

kommunikasjon, system, informasjon.

Eller Én som den høyste sfæren:

allmektig, allestedsnærværende, allvitende.

Eller: bevegelse i rom og tid.

Bevegelsesaspektet tilsvarer energi og kommunikasjon-aspektet. Romaspektet tilsvarer system- og materieaspektet. Materien opptar rom og danner mellomrom.

Tid er bevegelse i rom. Bevegelse i rom er form. Tidsaspektet tilsvarer informasjons- og bevissthetsaspektet.

Vi kan skjelne, men ikke skille, disse tre apektene. Det ene aspektet kan ikke forekomme eller tenkes uten de to andre. Dette kan leseren etterprøve i sin egen tenkning.

Da finnes det altså ikke noe tomrom. Bare uendelig mange relative mellomrom, relativ gravitasjon og relative tider på forskjellige systemnivåer som er til stede i hverandre samtidig over alt i den éne, vidunderlige objektive virkeligheten.

Nå har vi også avslørt den falske og forvirrende kristne treenighetsmyten i forbifarten: Den oppkonstruerte kristne treenighetsmyten mistolker den legendariske Jesus inn i den gamle enhetslæren som et mytologisk aspekt av Den Éne høyeste sfære (som noen kaller Gud, og projiserer sine forestillinger på).

Hindienes Shiva , Vishnu, Brahma representerer forsåvidt en mer sannferdig treenighetsmyte, men den kan i dag bare fungere som illustrerende eventyr.

Alle enheter i den objektive virkeligheten er en treenighet.

I Einsteins likning er målinger av de tre aspektene innført som dimensjoner/ størrelser/verdier/perspektiver i et oktogonalt vektorsystem. Einstein hadde selvfølgelig helt rett når han insisterte på at hvis vi fjerner en av verdiene i likningen, vil de to andre verdiene forsvinne. Det går altså ikke an å skille disse tre aspektene fra hverandre i den objektive virkeligheten. Det er ikke det som skjer når vi spalter partikler og frigjør sub-partikler/energi.

Den konvensjonelle bruken av dimensjonbegrepet i fysikk og dagligspråket er forvirrende og misvisende. Dimensjonbegrepet refererer til alt som kan måles og innføres som størrelser i et vektorsystem. Begrepene verdi og perspektiv er også blandet inn i denne ”oktogonale forvirringen”.

”Den oktogonale forvirringen” oppstår altså når vi ikke skjelner riktig mellom aspekt og perspektivbegrepene. Begrepet ”den oktogonale forvirringen” er således en presisering av Places begrep ”The Phenomenological Fallacy”. Det fenomenologiske mistaket består i at vi forveksler virkeligheten med de mentale redskapene vi orienterer oss i virkeligheten med.

Strengteorien baserer seg på Hawkings oktogonale miskonsepsjon: den fikse matematiske konstruksjonen firedimensjonalt tidsrom, og består av en likning med fire kjente som sammenfører en matematisk geometri hvor null settes lik origo og en matematisk fysikk hvor null settes lik likevekt. Det kan saktens la seg gjøre, men det forteller oss altså ingen ting om den objektive virkeligheten. De matematiske fysikerne projiserer bare sine smakløse imaginasjoner på imaginære tall.

Denne likningen kan manipuleres på ørten måter, -som hver liknes med forskjellige ”strenger”-, slik at vi får 496 på hver side av streken; altså at en fortsatt er en, og null er fortsatt null. Disse ”strengene” forklares med metaforer og ”elegante” tegnefilmer som minste mulige enhet (?) i ørten ”parallelle” univers med ”M-braner” i mellom og presenteres som det ypperste av vår tids vitenskap.

Å fremstille matematiske spekulasjoner og beregninger med metaforer og ”elegante” tegnefilmer som ”vitenskapelige” sannheter for ungdommen og folket, representerer en manipulering av de grunnleggende forestillingene i fellesbevisstheten som får fordummende og demoralisernde virkninger av en helt annen ”dimensjon” enn orwellsk ”nytale”.

Matematikk kan hverken forklare én som naturlig tall eller én som objektiv virkelighet. Følgelig kan vi ikke forklare den objektive virkeligheten med matematiske begreper. Vi trenger altså ikke å kunne veldig mye matematikk for å etterprøve de matematiske fysikernes spekulasjoner og beregninger. Det er tistrekkelig å avvise det kunnskapsteoretiske grunnlaget, og det gjør vi effektivt og motsigelsesfritt i dagligspråket.

*

Det matematiske begrepet null er en imaginær referanse som ikke har noen referanse i den objektive virkeligheten. Null hjelper oss å projisere bevegelse i tid og rom. Det hjelper oss forbi halveringsparadokset; skilpadden og haren. Men projeksjoner av bevegelse i tid og rom er prosjektstyring og teknologi, ikke ontologi.

Vi kommer altså ikke fra null som matematisk begrep til én som naturlig tall og objektiv virkelighet. Én som naturlig tall og objektiv virkelighet kan flyttes eller oppløses i sub-enheter, men vi kommer aldri tilbake til null. Ingen slipper unna. Vi blir aldri kvitt hverandre. Greit å vite.

Én er heller ikke betinget av to; en dualisme, en pendel eller en gylden middelvei. Det finnes ikke noen motsetning til én.

Én kan heller ikke være en innerste kjerne eller et overordnet senter, solen eller Big-Bang. Big-Bang metaforen for overgangen fra null som matematisk begrep til én som objektiv ”higgenspartikkel” representerer bare en transkribering av det gamle sol-orienterte verdensbildet, nå med big-bang som innerste kjerne og mest overordnede senter. Med dette luciferiske verdensbildet følger de nadarvede forestillingene om overordnet, sentralisert og standardisert system.

Kybernetikk, objektorienterte systembeskrivelser og simulering som vitenskapelig metode likviderer de nedarvede forestillingene om at overordet, sentralisert system er noe å strebe etter her i verden. Likvidasjonen av den nedarvede forestillingen om overordnet sentralisert og standardisert system er den mest avgjørende forutsetningen for, og den mest frigjørende virkningen av, vår tids vitenskapelige og teknologiske revolusjon.

Resultatet av mer overordnet sentralisert og standardisert makt er selvfølgelig at lederne blir enda mer fremmedgjorte og virkelighetsfjerne, og at de antisosiale virkningene av ledernes realitetsbrister blir enda mye mer omfattende. Vi kan ikke fortsette å late som om ikke historien har lært oss dette nå. De fremmedgjorte elitenes overstatlige og målstyrte begeistring representerer heldigvis bare en forbigående reaksjonær epoke som skygger for vår tids nye muligheter.

Én kan selvfølgelig heller ikke være en ”streng” i ett av hvor mange mulige ”parallelle univers” med ”M-braner” i mellom.

Én må være den første, høyeste sfære, som samtlige lavere aggregattilstander suksessivt felles ut i.

Én som objektiv virkelighet er en uoppløselig triade.

I de lavere aggregattilstandene er materieaspektet mer dominerende, partikkeltettheten større, energiaspektet tilsvarende mer bundet og informasjons- og bevissthetsaspektet mer ”sovende”.

”Bevisstheten sover i stenen, drømmer i plantevekstene, våkner i dyrene og blir selvbevisst i stadig høyere aggregattilstander i menneskene.”

Kvantefysikernes demonstrasjoner lar seg ikke forklare med matematiske teorier, men de kan forklares med forestillingen om systemnivåer som er til stede i hverandre.

Én må altså nødvendigvis være den første høyeste sfæren, som de gamle kalte ”den udifferensierte urmaterien”, som alle enheter i samtlige lavere aggregattilstander suksessivt felles ut i. De høyere aggregattilstandenes partikler er sub-partikler i de lavere aggregattilstandenes partikler. Samtlige høyere aggregattilstander og den udifferensierte urmaterien er følgelig til stede i den minste partikkeli den faste aggregattilstanden. Galakser felles ut i, og forsvinner i, høyere aggregattilstander hele tiden. ”Sort materie”, som astrofysikerne har regnet ut representerer opp mot 90% av gravitasjonen i vårt univers, er selvfølgelig differensiert, og representerer samtlige høyere aggregattilstander enn eter/plasma. Altså lys som er så raskt at vi ikke kan oppfatte det med våre sanser. Vi ommsluttes, gjennomstrømmes og opprettholdes av-, og involverer og evolveres i, kosmisk stråling/ høyere aggregattilstander hele tiden.

Der ble vi også kvitt det falske og fryktinngydende begrepet ”sorte hull” i forbifarten. Det finnes ingen lavere aggregattilstand enn den vi erfarer som den faste.

*

Det gir selvfølgelig ingen mening å snakke om aggregattilstander uten en partikkelteori; en teori om enheter. Derfor snakker de matematiske fysikerne ikke om aggregattilstander, og omtaler ”plasma” (nordlys) som ”bare en ionifisert gass”.

Maxwell og Einstein avviste Newtons feilaktige eterbegrep. Plasma-begrepet er siden hentet fra biologien, og samsvarer med stoikernes eterbegrep og ”elementet ild”. Platon og Aristoteles skapte forvirring med å bruke begrepet eter om et femte ”element” eller den femte aggregattilstand fra den faste; som tilsvarer Aristoteles ”kvintessensen”; som i sin tur tilsvarer pytagoreernes ”supereteriske” (Laurencys begrep), 45te fra den første aggregattilstanden. Siden har teosofene og antroposofene bidratt til ytterligere forvirring med sine mislykkede begreper.

Partiklene i aggregattilstanden ”plasma” eller eter er til stede som elektromagnetiske bindinger mellom partiklene i den faste aggregattilstanden: Samtlige høyere aggregattilstander og den høyeste sfære er til stede i den minste partikkel i den faste aggregattilstanden:

”Det høyeste er til stede i det laveste og det laveste er til stede i det høyeste”.

Det kan ikke være annerledes. Det er selvinnlysende. Det kan gjenkjennes og forklares, men trenger ikke bevis.

Dette aksiomet representerer essensen i profeten Mohameds åpenbaring, den legendariske Jesus lære og pytagoreisk esoterikk.

Når vi oppløser den minste partikkel er vi tilbake i den høyeste sfære, som de gamle kalte den udifferensierte urmaterien, eller det Éne. Den er god.

Det finnes ikke noen motsetning til én.

Én som objektiv virkelighet er selvinnlysende; den kan gjenkjennes og forklares, men trenger ikke bevis. Platons pekefinger i Rafaels Skolen i Aten peker opp mot de høyere sfærer, men den sier også at alt er én. Jeg er én. Du også. Hva er det som ikke trenger bevis?

*

Nå er vi kommet langt forbi Kant, Descartes og Einstein. Nå har vi også parkert oxfordfysikerne, NASA og Svenska Akademien i forbifarten. Nå har vi forklart hvorfor det ikke smeller i Cern. Vi transformerer energi fra høyere aggregattilstander enn eter hele tiden f.eks. når vi snakker sammen rundt middagsbordet og forsøker å la være å prumpe. Det behøver ikke å smelle så fælt.

Hvis skal utvikle en teknologi som kan transformere energi fra høyere aggregattilstander og fastholde og kanalisere denne i aggregattilstanden plasma eller eter som elektromagnetiske strømmer, må vi nok gå trinnvis frem, og finne atskillig billigere og mer distribuerte løsninger.

Vi har ennå ikke lært særlig mye om elektromagnetisme eller partikkelfysikk. Det vil selvfølgelig endre seg når vi begynner å relativisere aggregattilstanden ”plasma” eller eter og sub-partikler i forhold til høyere aggregattilstander.

Nå har vi faktisk beskrevet et paradigmeskifte. Nå har vi presentert énhetslæren med rene begreper. Vi har vist at én som objektiv virkelighet er en uoppløselig triade og at det énhetsorientert paradigmet er systemorientert, objektorientert, partikkelorientert, individorientert, -tverrfaglig og allmenngyldig.

Hva dette urgamle enhetsorienterte paradigmet innebærer av ny kunnskap vil vi helt sikker bruke noen tusen år på å utforske.

Nå har vi også stilt kybernetikkens far, prof. Norbert Wiener, og opphavsmennene til objektorientert systembeskrivelse og simulerings som vitenskapelig metode, prof. Ole Johan Dahl og prof. Kristen Nygaard, riktig inn i de kunnskapsteoretiske og vitenskapshistoriske sammenhengene. Det er naturlig at de ikke kunne gjøre dette selv. Men det kan vi se i ettertid, når vi orienterer oss etter de merkesteinene i vitenskapsutviklingen som disse forskerne etterlot seg.

Selvregulerende systemer, simulering og herming har selvfølgelig vært essensielle funksjoner i den kosmiske utviklingen og biologiske evolusjonen lenge før menneskene fremstod på jorden. Dette forstår vi når vi begynner å beskrive virkligheten som systemuvikling; som informasjon, kommunikasjon og system. Eller som bevissthet, energi og materie. Materien består av enheter.

Det er opplysende og forbilledlig at de vitenskapsmennene som leverte forrige århundres mest banebrytende vitenskapelige bidrag til det teknologiske grunnlaget for fremtidens globale humanistiske og økolgiske kultur, tenkte og handlet som selvbevisste og ansvarsbevisste humanister.

I 1990 ble prof. Kristen Nygaard tildelt ”The Norbert Wiener Award for Soscial and Professional Responsebility” for sin forståelse og beskrivelse av systemutvikling som en tverrfaglig sosial prosess som involverer omgivende systemer, spesialkompetanse, teknologi og brukrene av systemene.

Denne selvinnlysende visdommen får stor innvirkning på vår oppfattelse av hvilke krav og forutsetninger som må imøtekommes og oppfylles for å skape en vellykket systemutviklingsprosess.

Denne tilnærmingen til systemutvikling gjør også at vi identifiserer, tar vare på og nyttiggjør oss et mye bredere spekter av erfaringer og resultater fra systemutviklingsprosessene enn det vi gjør med den enøyde mål- og resultatstyrte tilnærmingen tilsystemutvikling.

Denne moderne forståelsen og beskrivelsen av systemutvikling som en sosial prosess, har gitt oss moderne begreper som brukermedvirkning i systemutviklingsprosesser, åpen systemdesign, multifunksjonelle enheter og samarbeid i selvorganiserende nettverk.

Disse moderne begrepene, og denne moderne forståelsen av systemutvikling, vil hjelpe oss å begripe og forstå, og utvikle og utnytte, det moderne menneskets kapasiteter med den moderne teknologiens muligheter når vi skal modernisere moderniseringen av samfunnet.

Denne forståelsen og tilnærmingen til systemutvikling kalles ofte ”Den skandinaviske skolen i systemutvikling”. I fagmiljøene i det internasjonale engelske språket klinger dette begrepet like bra som ”den skandinaviske velferdsmodellen”.

Vi kan stille Den skandinaviske skolen i systemutvikling som den opplagte og realistiske alternative strategien til den enøyde mål- og resultatstyrte tilnærmingen til modernisering av samfunnet.

Denne moderne forståelsen av systemutvikling fulgte naturlig av det legendariske Jern&Metall prosjektet som Kristen Nygaard tok initiativet til tidlig på 1970 tallet. Jern&Metall prosjektet tok sikte på å bygge opp kunnskaper sammen med de fagorganiserte som en forutsetning for å stille relevante krav og betingelser etterhvert som elektroniske styringssystemer endret arbeidsinnholdet og arbeidsorganiseringen i industrien.

Jern & Metall prosjektet ledet direkte frem til data-avtalen i arbeidsmiljøloven som beskriver systemer som miljø og som sikrer medarbeiderne innflytelse i systemutviklingsprosessene. Denne intensjonen i arbeidsmiljøloven innebærer et stort ubenyttet potesnsial for faglig aktivisme mot den enøyde mål- og resultatstyrte tilnærmingen til utvikling, og for den mer balanserte og prosessorienterte, medarbeider- og brukerorienterte tilnærmingen som ”den skandinaviske skolen i systemutvikling” representerer, som den opplagte og realistiske alternative strategien.

Tidlig på 1970 tallet snakket vi stort sett om programmering. Jern & metall prosjektet var faktisk med på å aktualisere og definere faget systemutvikling. Denne historien illustrerer med symbolsk kraft hvordan aksjonsforskning og deltakerforskning er en av de helt essensielle drivkreftene i den kunnskapsutviklingen og systemutviklingen som følger av den nye informasjons- og kommunikasjonsteknologien og det enhetsorienterte paradigmet.

Systemtenkningen involverer oss selv som én i den virkeligheten vi beskriver. Slik overkommer den enhetsorienterte systemtenkningen de frustrerende og fremmedgjørende virkningene av det kategorisk og logisk-matematiske verdensbildet som i selve utgangspunktet ikke er i stand til å danne seg skikkelig.

Kategoristene, logikerne og matematikerne må lære seg å respektere sin begrensning i utgangspunktet: Nemlig én som objektiv virkelighet.

Oslo 11.11.08. Johan Nygaard
(Oppdatert med forklaring av intuisjonen 02.06.09)

1 Laurencys skrifter forvaltes i dag av en stiftelse som bærer hans navn, og lederen av stiftelsen har lagt ”Kunnskapen om verkeligheten” ut på nett og oversatt den til bl.a Engelsk. Det er fortjenestefullt å bidra til å gjøre disse manuskriptene tilgjengelige, slik at de kan henvises til som kilde og inspirasjon. Men lederen av stiftelsen har tillatt seg å føye sine egne kommentarer inn i Laurencys tekst uten å gjøre leserne oppmerksomme på dette. Det er egentlig bare stiftelsen selv som kan påklage denne krenkelsen av Laurencys ådsverk rettslig. Men vi har fått en ny lov om ideelt opphav, som riktignok ikke er prøvet ennå, men som kanskje kan komme til anvendelse her, hvis stiftelsens leder ikke selv frivillig rensker opp i dette, og på stiftelsens nettsider og i relevante medier beklager at han falt for fristelsen til å blande seg selv inn i Laurencys tekst. Vi må gå ut fra at en slik avbikt vil gjøre det enda mer meningsfylt for stiftelsens leder å ydmykt arbeide for stiftelsens formål, som vi skal være svært takknemmelige for.

Det er besnærende for selvfølelsen å være ”imperativ” og arrestere andres logiske brister og kategorimistak. Vi kan bli riktig ufyselige hvis vi ikke tar korrektiv. Selvbildet og virkelighetssansen kan også lett komme ut av proporsjoner når vi stiller oss opp som formidlere av en ”autoritativ” lære.Det er flere enn forfatteren som har blitt kjent med denne besnærelsen opp gjennom tidene. Så Adelskog skal være tilgitt når han har rensket opp i dette.