Det er særlig når Støre blir konfrontert med EØS-relaterte saker at han faller ut av stilen. Mange minnes sikkert hans latterlige og uintelligente mistenkeliggjøring av EØS-motstandernes motiver i spørsmålet om tjenestedirektivet. Nå har Støre, med sin bryske avvisning av den erfarne EU-parlamentarikeren Jens Petter Bondes påstander om forholdet mellom EU-kommisjonen og ESA, nok en gang kommet i skade for å slå seg selv hardt og brutalt på munnen.

Bonde påstår altså, ifølge Nationen fredag 9. november, at «ESA aldri i verden vil godta statsstøtte til utvikling av CO2-fangst og lagring på Mongstad, mens EU-kommisjonen aldri kan gå i mot et så viktig miljøtiltak». Støre, på sin side, vil aldri kommentere Bondes påstander, fordi Utenriksministeren «aldri har regnet Bonde som en autoritet på EØS-rett». Dette er riktignok ikke morsomt, selv om det selvsagt også er litt morsomt.

Det var jo som alle vet Støre selv, som spesialrådgiver for Gro Harlem Brundtland, som i sin tid la til rette informasjonsgrunnlaget for Stortingets behandling og godkjennelse av EØS-avtalen fra 1992 til 1993. Støre burde således strengt tatt være vår fremste autoritet på spørsmål vedrørende EØS-avtalen, men det er han altså ikke. Ettersom ESA og EFTA-domstolens domsavsigelser gang på gang fastslår at Støre medvirket til å føre Stortinget bak lyset i 1992 og 1993, har utenriksministeren mistet all sin autoritet og troverdighet når han i dag skal argumentere for eksempel for tjenestedirektivet fra kommisjonærene i Brüssel.

Fortidens skygger har innhentet Støre. Da nytter det ikke å bjeffe til Bonde. Bondes enkle påstand er infam, fordi den er uomgjengelig, og fordi den på en elegant måte eksponerer en pinlig spillsituasjon som Støre ønsker å tilsløre. Støre bjeffer fordi denne pinlige spillsituasjonen er personlig truende for den tidligere bakspilleren. Denne pinlige spillsituasjonen er personlig truende for utenriksministeren i dag, fordi den kaster et grelt lys på Støres medvirkning til EØS-bedraget fra 1992 til 1993.

Norges utenriksminister må i dag strengt tatt regnes som inhabil i EØS-sammenheng. Dette er svært alvorlig, og selvsagt en helt uholdbar situasjon. Det er pinlig at Støre ikke selv skjønner såpass. Og det er pinlig at ingen i de nære omgivelsene våger eller evner å gjøre utenriksministeren oppmerksom på dette uomgjengelige faktum.

Akkurat som den elitistiske og virkelighetsfjerne EU-kulturen, er altså Stoltenbergs regjering i ferd med å fremstå som en lukket sirkel hvor «alle har noe på hverandre» som de ikke ønsker at offentligheten skal klare opp i. Suksessen fra 1992 og 1993 har tydeligvis satt en standard for hva Stoltenberg regner for godt politisk håndverk.

Men regjeringen kan selvsagt ikke utvikle en god og troverdig, og dermed samlende og mobiliserende, politikk i forhold til de skjellsettende globale utfordringene som frihandelen og klimaspørsmålet representerer, i en atmosfære preget av fortrengninger og idiosynkrasier. Til og med AUF og flere fylkeslag i Ap reagerer med avsky mot regjeringens respektløse feighet i forhold til det åpne demokratiske ordskiftet i spørsmålet om EØS og tjenestedirektivet.

Her går smertegrensen. Det opplyste demokratiet forutsetter et åpent ordskifte og en etterrettelig saksbehandling.

En utenriksministers idiosynkrasier er ikke bare et personlig problem. EØS-bedraget er et nasjonalt traume. Slike traumer har en tendens til å følge sin egen uavvendelige dramaturgi, som alltid kommer like overraskende på de involverte. Det er derfor han stadig er like aktuell, denne Ibsen.

Er det for eksempel så sikkert at «Soria Moria» vil beskytte Støre mot en granskning av EØS-bedraget i 1992 og 1993? Også norsk innenrikspolitikk frem mot stortingsvalget i 2009, vil uavvendelig dreie seg mer og mer om tjenestedirektivet fra kommisjonærene i Brüssel, og om energi og klimaspørsmål. Og begge temaene vil like uavvendelig aktualisere det traumatiske EØS-bedraget som Støre regisserte, eller lot seg regissere til å utføre, i 1992 og 1993.

Etter hvert som den mistenkte Utenriksministerens idiosynkrasier blir mer og mer problematisk for omgivelsene, og etter hvert som Sp og SV blir mer og mer tynt mellom smertegrensen i regjeringen og sperregrensen på Stortinget, kan Haga og Halvorsen bli tvunget til å gjøre det som er riktig, i stedet for å være smarte. Det skal vi ikke se bort i fra.

Det er slike nødvendige moralske handlinger som vi ikke kan overskue konsekvensene av, som utløser katarsis i det klassiske drama, og i Ibsens drama. Nå skal våre ledere og representanter stilles på prøve.

Johan Nygård er ufaglært arbeider og forfatter av boka «Smertegrensen», som kom i høst