Av Johan Nygaard

 

 

En inspirert helseminister Sylvia Brustad svingte seg tirs. 26.02.08 opp til historiske høyder på Stortinges talerstol, da hun med en lett gjenkjennelig, tillært målstyringsretorikk fremstilte det som ”grunnleggende udemokratisk” at sykehuslegene ikke respekterer, og holder seg innenfor de økonomiske rammene som det målstyrte Stortinget har vedtatt. Det konstitusjonelle alvoret i helseministerens refs fra Stortingets talerstol, reiser noen etiske og moralske problemstillinger som vi ikke kommer utenom å debattere samvittighetsfullt, og i sin fulle bredde, i tiden som kommer.

Stoltenberg, Støre (ECON) og Brustad tror altså at de kan få mer helse for hver krone med målstyringsmetoden sin, uten å forstå hva helse er. Dette er karakteristisk for de målstyrte elitenes forvirrede og fremmedgjorte virkelighetsoppfattelse og selvforståelse i dagens målstyrte samfunn.

 

I virkeligheten forsøker Stoltenberg og ECON selvfølgelig å skvise mest mulig helse ut av hver helsearbeider med målstyringsmetoden sin. Det er ikke til å komme bort fra at det er hva målstyringsmetoden er designet for. Den kosmopolitiske målstyringsideologien som Stoltenberg og ECON etterplaprer, har faktisk en dokumentert forhistorie, som hvem som helst kan etterforske. Denne dokumenterte forhistorien avslører selv hva den besnærende målstyringsretorikken tilslører.

 

Rendyrkingen og ideologiseringen av målstyringsprosessene i samfunnet, i kombinasjon med en raffinering av transaksjonspedagogiske (straff og belønning) og ”evidensbaserte” adferdspsykologiske ledelsesesstrategier, utgjør altså grunnlaget for statsminister Stoltenbergs store optimisme her i verden, og dette har han meddelt FNs generalsekretær i en særskilt raport. Denne usalige kombinasjonen er også grunnlaget for konsulentfirmaet ECONs vekst og fremgang med Støre i ledelsen. Det er denne importerte antihumanistiske målstyringsideologien og ledelsesstrategien en inspirert Sylvia Brustad doserte fra Stortingets talestol, tirs. 26.02.08.

 

Denne importerte kosmopolitiske målstyringsideologien ble utviklet i en forgangen tid da elektroniske datamaskiner stort sett ble brukt til å prossesere store mengder målenheter; nummer og tall. Det er nok forklaringen på hvorfor målstyringsideologien virker like besnærende på forstokkede sosialdemokratiske sosialøkonomer, som på manisk-depressive, og til tider antisosiale finansielle eiere.

 

Når legene i dag rapporterer at noe er kvalitativt galt i Helse-Sør-Øst-Nord- og Vest, lirer helseminister Sylvia Brustad, styret og ledelsen automatisk av seg det som de sikkert har lært på kurs i ECON: nemlig at ”ledelsen respekterer at legene subjektivt opplever det slik, men ledelsen må forholde seg til hva det målstyrte kvantitative rapporteringsspråket fastslår som objektivt sant”.

 

Deretter kommer kravet fra departementet og vedtaket i styret om at Ullevål sykehus må kutte ytterligere 406 mill.nok. for å komme i balanse med det kunstige målstyringsregnskapet det er underlagt. Da kan helseminister Sylvia Brustad uttrykke fornyet tillit til styret på TV med et smil.

 

Jern-Erna beskyldte også det faglige personellet for å skyve pasientene foran seg i sin egen egoistiske interessekamp. Pasientene kan jo ikke snakke selv, og desuten er deres behov subjektive og uendelige, så de teller ikke.

 

Styremedlemmer i de ”nye foretaksmodellene” som tenker selv, og ikke tenker målstyrt, blir oppfattet som illojale av eierne. Da viser Sylvia Brustad seg som en handlekraftig eier, og fjerner slike brysomme styremedlemmer som tillater seg å kritisere målstyringsideologien til eierne.

 

Til og med en gammel kriger som tidligere samferdselsminister for AP, Kjell Oppsett, som er notorisk for sine evner til å få sin vilje igjennom, har trukket seg som styremedlem i et av helseforetakene, fordi det fra den posisjonen er umulig å hevde og forsvare de faglige, sosiale og kulturelle verdiene overfor en målstyringsmetode som bare kan oppfylle seg selv.

 

Det helseministeren, direktørene og styrene egentlig gjør med den innøvde, enøyde målstyringsretorikken sin, er å skylde på metoden og dekke seg bak sine roller. Autoritære og føydale strukturer demoraliserer folk på denne måten. Retorikken og dynamikken i målstyringsspillene er så simpel og banal.

 

Men metoden er udiskutabel. Målstyringsideologien representerer jo Stoltenbergs store optimisme her i verden, og er det eneste grunnlaget for Brustads bråkjekke stil. Helseminister Sylvia Brustad har ingen andre ideer om norsk helsevesen, enn at det skal oppfylle målstyringsmetoden.

 

Og fordi ”behovene er uendelige” uansett, fortjener de tydeligvis ingen forståelse og respekt fra målstyringskoryfeene. Virkeligheten får pent innordne seg metoden. Dette er faktisk det mest”universelle prinsippet” i kosmopolitikeraspirantene og målstyringskoryfeenes livsfjerne og menneskefiendtlige forestillingsverden.

 

Nå har den handlekraftige helseminister Sylvia Brustad blitt inspirert av ECON til å si: Jeg tar eiergrep!

 

Eiergrep? Hvem er eierne? Det er staten, - det er vi. Det er det målstyrte folket som eier de målstyrte systemene som målstyrer det målstyrte folket. Da kan ikke det målstyrte folket klage. Det er tross alt det målstyrte folket som velger de målstyrte politiske bestillerne; prioritatørene og prioritrisene, innenfor rammer som er begrensede. Det blir billigst og best for forbrukerne.

 

Det er den importerte kosmopolitiske målstyringsideologien til Stoltenberg og Støre (ECON) som paralyserer og undergraver parlamentarismen og lokaldemokratiet her hjemme. Vi kan kalle den småfrekke Sylvia Brustads bråkjekke, antihumanistiske og kulturtomme målstyrte helvete for demokratisk føydalisme. Det er Stortinget uverdig, og for folket er det ikke til å leve med.