En sammenføring av prof. Erik S. Reinerts kritikk
av de kvalitetsløse enhetene i nyklassisk økonomisk teori
med kritikken av mål- og resultatstyringsparadigmet i staten
og prof. Noralv Veggelands kritikk av rettsliggjøringen av politikken.

ET BIDRAG TIL DET KONTINUERLIGE ARBEIDET MED Å MODERNISERE OG AKTUALISERE KRITIKKEN AV EØS OG EU.

Av Johan Nygaard

Prof. Erik S. Reinert minner oss om at økonomifaget rommer atskillig mer jordnær og nyttig erfaring og kunnskap enn det Stoltenbergs forvirrende og fremmedgjørende abstraksjoner kan innbefatte. ”Opp eller ned økonomene” har noe å lære.

 

Strikken i trynet.

Det er mange som har fått den ideologiske strikken i trynet i og med at den lenge forutsagte finanskrisen endelig har inntruffet. Statsministeren selv bekjenner at han var fullstendig uforberedt på det som nå skjer. Finanskrisen fremgikk ikke av de tallene han beskriver virkeligheten med. Men statsminister Stoltenberg trøster oss med at hans forbilder, som han fremdeles anser for å være verdens fremste økonomer, heller ikke forstår den dynamikken som driver oss inn i slike tilsynelatende sykliske sammenbrudd.

De abstrakte og fremmedgjørende økonomiske teoriene som har forblindet statsminister Jens Stoltenberg helt siden studietiden har altså grunnstøtt i møte med virkeligheten. Men de 122 kommunikasjonsrådgiverne i regjeringståka og de fordummende tabloidene sørger for at dette åpenbare faktum inn til videre forblir tilslørt for norske velgere. Oljefondets bufferfunksjon og de usedvanlig ensrettede norske økonommiljøene gjør det mulig og opprettholde dette tabu i den hjemlige debatten enn så lenge.
Vi vil nok i det lengste la oss besnære av Stoltenbergs tallmagi, Støres besvergelser og Brustads triumferende ”eiergrep”. Men etter hvert må også vi ta inn over oss at den ideologiske blindheten som disse kjekke kommissærene representerer har ledet til sosial katastrofe i den verden som omgir oss. Derfor må voksne og ansvarlige mennesker her hjemme våge å stille seg det uavvendelige, men taktisk kinkige spørsmålet: Hvorfor i all verden skal vi fortsette å legge Stoltenbergs mislykkede virkelighetsbeskrivelser til grunn når vi skal finne løsninger på finanskrisen og velge veien videre?

Elitenes ideologisk blindhet kjenner ingen skam.

Når kriser og sammenbrudd utfordrer oss til å tro på våre egne øyne og den sunne fornuften igjen, er det alltid noen som tar av i enda mer opphøyd og virkelighetsfjern prinsipptenkning. Venstreleder Lars Sponheim finner f.eks. tiden moden for en ”hjertelig” hyllest av EU som overordnet prinsipp. Han irriterer seg riktignok over alle de praktiske detaljene. ”Jeg er ikke opptatt av hva som tjener norske arbeidsplasser og industri,” skryter han. Prof. Thomas Hylland Eriksen og de nyliberale Civita-praktikantene som Venstre er blitt belemret med etter at Carl I. Hagen kastet dem ut av Fr.P, mener som kjent at vi nå bør innføre større lønnsforskjeller i Norge i solidaritet med de fattige arbeiderne i Øst-EU. Et riktig så opphøyd og kosmopolitisk ressonement i den store Kants ånd.
Også Stoltenberg og Støre fortsetter å tro at vi kan komme ut av krisen med de samme blinde besvergelsene som ledet oss inn i krisen. Stoltenbergs forserte innføring av tjenestedirektivet på det for Norge antakeligvis uheldigst tenkelige tidspunkt, og Støres obligatoriske refleksadvarsel mot ”proteksjonisme”, er symptomatiske i så henseende.

Intellektuelt og moralsk sett er de kosmopolitiske elitene som lemen. Det er ikke noe sjokkerende nytt i historien. Vi risikerer altså at elitene, i frykt for å tenke selv, i befippelsen hopper på fikse og fantasifulle løsninger som de ikke engang vil forsøke å gjennomskue konsekvensene av. De kosmopolitiske elitene er jo blitt elite nettopp ved lydig å lære seg retorikken som følger med direktivene, og lire den av seg med begeistring. Da kan vi ikke forvente en elite med mot og evne til selvstendig tenkning. Heldigvis er den ikke så stor, eliten. Men lemen er den.

Ensom ørn.

Den globalt anerkjente økonomiprofessoren, Erik S. Reinert, som faktisk forutså finanskrisen på et faglig grunnlag, viser i sin siste bok, Spontant Kaos, at det finnes andre tilnærminger til økonomifaget enn de abstrakte ”nyklassiske” teoriene som preger Stoltenberg og de ensrettede norske fagmiljøene i dag. Som utviklingsøkonom, og følgelig også økonomihistoriker, kan Reinert fortelle oss at dagens rådende nyklassiske teorier representerer et spesielt virkelighetsfjernt, tilbakevendende paradigme som pleier å bli hegemonisk i forkant av finanskriser. Vår Statsminister er således en fremstående representant for en syklisk tilbakevendende faglig forblindelse. Men i Stoltenbergs tilfelle er den altså kronisk.

Internasjonalt får de andre tilnærmingene til økonomifaget som Reinert henviser til nå selvfølgelig økt oppmerksomhet og prestisje. Men i Norge representerer det et alvorlig problem og en stor fare at fagmiljøene er blitt så ekstremt ensrettet, og at Statsministeren selv i så stor grad identifiseres, og identifiserer seg med, det økonomifaglige paradigmet som nå er knust i møte med virkeligheten. Hvis ikke en fyldigere og mer moden forståelse av økonomifaget nå får gjøre seg mer gjeldende her hjemme, risikerer vi å havne i en bakevje med vår finansielle rikdom.

Vår rikdom forplikter oss til å tenke selv, og tenke nytt. Vår rikdom forplikter til noe annet enn å herme etter det store flertallet av stater som ikke har finansiell integritet, og som derfor i stor grad får sine tanker og disposisjoner diktert av kreditor.
Hos oss påhviler det derfor fagfolkene og tilstøtende vitenskaper som økologi, sosiologi, statsvitenskap og systemutvikling et særlig akutt ansvar for å reise kritikken av de ensrettede norske økonommiljøene utenifra. Hvis vi er oss dette ansvaret bevisst, og virkelig reiser den folkelige, tverrfaglige og tverrpolitiske kritikken av den menneskefiendlige mål- og resultatstyringsideologien og de virkelighetsfjerne nyklassiske økonomiske teoriene, da kan vi vende denne kritiske situasjonen til en fordel. Men da må vi reise denne kritikken her hjemme -nå.

Da er det gunstig for oss at prof. Erik S. Reinerts nye bok, Spontant Kaos, med sin språkføring, sitt vidd og sitt faglig innhold også er et utmerket bidrag til konstruktive tverrfaglige samtaler. Det som finnes av gjentagelser og overlappinger mellom de forskjellige kapitlene fungerer tilstrekkelig pedagogisk og konsoliderende for oss som ikke er økonomer. Det virker klargjørende og befriende å få stilt så mange forskjellige økonomifaglige forestillinger og historiske erfaringer inn i riktig sammenheng. Det er en helhjertet innsats prof. Erik S. Reinert nå sjenerøst deler fruktene av.

Med sin suverene oversikt og faglige integritet svever prof. Erik S. Reinert som en ørn over de ensrettede norske økonommiljøene. Fagfeller som har sine meritter og prestisje knyttet til det nyrevnede nyklassiske paradigmet opplever selvfølgelig Reinerts intelligente oppmerksomhet og tilstedeværelse som enerverende, og reagerer primitivt og instinktstyrt -som lemen. Historiene om dette er mange.

De kvalitetsløse enhetene i nyklassisk økonomisk teori.

I avslutningen av Spontant Kaos (s.219) skriver prof. Erik S. Reinert om de kvalitetsløse enhetene i de rådende nyklassiske økonomiske teoriene:

”Da 1700 tallets økonomiforståelse ble matematisert kunne ikke disse drivkreftene - entreprenøren, staten og teknologien - formaliseres og kvantifiseres. Derfor grep teoretikerne til elementer som kunne kvantifiseres: kapital og arbeid. Med dette sporet kapitalismens selvforståelse helt av. Man bygget en teori - basert på likevektsfysikk fra 1800-årene - som utelot kapitalismens primære drivkrefter og konsentrerte seg om sekundære fenomener: kapital og arbeidskraft som kvalitetsløse og homogene fenomener. Kapital uten initiativ og arbeidere uten kunnskap”.

De kvalitetsløse enhetene i mål- og resultatstyringsideologien.

Reinert assosierer statsminister Stoltenberg med slike abstrakte og virkelighetsfjerne økonomiske teorier. Mål- og resultatstyringsideologien assosieres i det politiske Norge også først og fremst med Jens Stoltenberg. Kritikken av mål- og resultatsyringsparadigmet samsvarer da også med Reinerts kritikk av de kvalitetsløse enhetene i nyklassisk økonomisk teori.

Mål- og resultatstyring er ikke noe nytt. Elementer av mål- og resultatstyring og straff og belønning har alltid vært naturlig integrert i enhver sunn oppdragelse, pedagogikk og ledelse. Men når mål- og resultatstyring og straff og belønning forstås isolert fra sine naturlige sammenhenger, rendyrkes og forsterkes, systematiseres, og opphøyes til politisk ideologi, da får vi en antihumanistisk skrekkvisjon.

Det er våre grunnleggende humanistiske og demokratiske verdier som er i ferd med å bli undergravet av den forvirrende og fremmedgjørende mål-og resultatstyringsideologien.

George Odiorne identifiserte målstyringsprosessene i en økonomifaglig sammenheng på 1950 tallet og kalte det Management by Objektives (MBO). På 1970 og 80 tallet eksploderte utbredelsen av MBO som managementfilosofi i Vesten. Etter finanskrisen i 1987 har det mål- og resultatstyrte fokus på kostnadskontroll, målkontrakter, internfaktureringer og gebyrer dominert utviklingen både i industrien og offentlig forvaltning. Dette har ført astronomiske summer oppover i de finansielle pyramidene. Allikevel får vi et nytt finansielt sammenbrudd. Det er nok ikke fordi medarbeiderne er dumme og late, og har det for godt, slik mål- og resultatstyringsideologien til Stoltenberg forutsetter.

MBO er økonomistyringens ekvivalent til Taylors ”vitenskapelig ledelse” av industriprosesser, sk. ”Fordisme”. Lenins begrep ”vitenskapelig sosialisme” er inspirert av Taylor. Den administrasjonsfaglige kritikken av både MBO og Fordisme viser at de leder til en dyr logistikk og fremmedgjorte og demotiverte arbeidere.

Den mål- og resultatstyrte tilnærmingen til systemutvikling -med sin enøyde fokus på kvalitetsløse enheter og tall, kan selvfølgelig ikke utvikle og utnytte det moderne menneskets muligheter med den nye audiovisuelle informasjons og kommunikasjonsteknologien tilgjengelig. Det sier seg selv. Fremtredende faglige tillitsvalgte leverer stadig sterkere vitnesbyrd om hvordan den overdrevne internfaktureringen og intern-konkurransen i mål- og resultatstyrte systemer stimulerer antisosial og kontraproduktiv adferd på alle nivåer i arbeidsmiljøet. Forskerne fastslår det samme. For å utvikle de nye samarbeidsformene som den nye audiovisuelle informasjons- og kommunikasjonsteknologien åpner for, fordres selvsagt en mye mer medarbeiderorientert og prosessorientert tilnærming til systemutvikling.

Vi må altså skjelne to aspekter av mål- og resultatstyring. Det ene aspektet dreier seg om økonomistyring, det andre handler om holdninger i tilnærmingen til systemutvikling. Det er viktig å fastholde at disse aspektene kan skjelnes, men ikke skilles. Mål- og resultatstyringens enøyde fokus på det målbare kan ikke oppfatte og beskrive de faglige, sosiale og kulturelle forutsetningene for fornyelse og bærekraft. Derfor oppleves denne metoden og holdningen til samarbeid som krenkende. Og da blir vi naturligvis indignerte og harme.

I Fagforbundet og Norsk Tjenestemannslag er denne indignasjonen og harmen i ferd med å bli konstruktiv. Her ligger det godt til rette for et fruktbart samarbeid mellom fagbevegelsen og forskerne. Dette har fremtidskraft i seg.

Forutsigbare sykliske sammenbrudd.

Reinert viser hvordan vi forut for finanskriser befinner oss i en teknologisk og industriell utviklingsfase som av forskjellige årsaker genererer et stort overskudd av kapital. Fordi kapitalforvalterne velger å være dumme og uinformerte, vet de ikke hvor de skal investere dette overskuddet for å bidra konstruktivt til den videre teknologiske, industrielle og sosiale utviklingen. Da er det tid for de forvirrende og fremmedgjørende nyklassiske økonomiske teoriene med sine kvalitetsløse enheter. Disse kvalitetsløse teoriene spør overhode ikke hva som tjener den sosiale og økonomiske utviklingen. Disse ”vitenskapelige” teoriene forutsetter nemlig en myte: Markedets usynlige hånd som skaper en ”spontan orden” som tar seg av slike spørsmål. De nyklassiske økonomene er altså fundamentalistiske religiøse fanatikere av natur.

Da forstår vi bedre hvordan kapitaleierne og medløperne deres klarer å innbille hverandre og oss andre at global frihandel skaper vekst i fattige land. Og at det representerer verdiskapning å investere finansielt i finans. Det er like innovativt som å gi slaktavfall og sjøldaue kyr som fór til drøvtyggende storfe for å øke avkastningen. Da får selvsagt finanssystemene også kugalskap -som ganske riktig forplanter seg videre i næringskjeden som ”Creutzfeldt Jacobs syndrom”.

”Demokratisk føydalisme”

Vi må også ta innover oss prof. Noralv Veggelands kritikk av ”rettsliggjøringen” av politikken, (Taming the Regulatory State. Politics and Ethics). Veggeland viser hvordan politikerne gir fra seg makt til forvaltningsorganer og ytre etater når de foretrekker å styre gjennom lover og regler, fremfor å styre med overordnede politiske retningslinjer. Stortingets vedtak om at mål- og resultatstyring skal gjelde som overordnet prinsipp for statens økonomiregelverk er et helt senralt eksempel på dette.

Mål- og resultatstyring som overordnet prinsipp innebærer at virksomhetene må tilpasse seg styringssystemer som rett og slett ikke kan oppfatte og beskrive, og følgelig ikke respekterer, de faglige, sosiale og kulturelle verdiene i arbeidslivet. Dermed har politikerne fraskrevet seg både ansvar for, og innflytelse på, den faglige, sosiale og kulturelle utviklingen i staten. Lokaldemokratiet og medarbeidernes innflytelse på sin egen situasjon er blitt desimert med det samme ulyksalige stortingsvedtaket.

”Jeg tar eiergrep” sa en triumferende helseminister Sylvia Brustad da hun fra Stortingets talestol beskyldte fagfolkene for illojalitet og svik mot demokratiet når de ikke makter å oppfylle målkontrakter og løse lovpålagte oppgaver innenfor de økonomiske rammene som Stortinget har sanksjonert. Da ble det tyst i Stortingssalen.
Vi kan kalle rettsliggjøringen av politikken for ”Demokratisk føydalisme”.

Mål- og resultatstyring som overordnet prinsipp for statsforvaltningen utvisker forskjellen mellom de politiske partiene og tømmer politikken for etisk og kulturelt innhold. Bak ryggen til Stoltenberg kan SV og SP også bare snakke om ansvarsstrukturer og tall. Akkurat som opposisjonen. Veggelands poeng blir demonstrert mer grelt for hver valgkamp.

Hva vi skulle ha gjort, og hvorfor vi ikke gjorde det.

Hvor skulle kapitalen egentlig ha gått for å fylle sin funksjon og tjene den økonomiske og sosiale utviklingen? Løsningen ligger som alltid i forståelsen og beskrivelsen av problemet.
I følge kritikken av mål- og resultatstyringsparadigmet skulle mer av kapitalen altså ha blitt værende igjen i virksomhetene som faglige, sosiale og kulturelle verdier og forutsetninger for fornyelse og bærekraft.

I følge Reinerts kritikk av det nyklassiske paradigmet skulle overskuddskapitalen for det første ha tatt innover seg forståelsen av økonomisk utvikling og økonomisk geografi, og investert langsiktig i robuste og lokalt tilpassede infrastrukturer og industri i økonomisk tilbakestående områder.
For det andre skulle overskuddskapitalen i større grad ha vært investert langsiktig i fremtiden; i kunnskapsutvikling, innovasjon og teknologiutvikling.
Alt dette rimer med sunn fornuft og sunne sosiale holdninger.

Da måtte altså de finansielle investorene ha tatt ansvar og spurt hva verden og fremtiden virkelig har behov for. Men i sin fremmedgjorte forvirring foretrakk de nyklassiske kapitalforvalterne å fore finanssystemet med slaktavfall og sjøldaue kyr. De var seg ikke sitt ansvar bevisst, og fortjener ikke vår tillit.

Forhåpentligvis lærer vi noe av alt dette. Prof. Erik S. Reinert viser i allefall at det er håp for økonomifaget.

Rettsliggjøring av politikken er overordnet strategi og metode i EU. Mål- og resultatstyringen av felleskapets sosiale ansvar og historisk opparbeidede verdier følger av EØS avtalen og innebærer det vesentligste elementet i tilpasningen av det norske samfunnet til EUs indre marked. Så derfor altså.

Vår tids nye muligheter.

Når vi sammenfører den folkelige, tverrfaglige og tverrpolitiske kritikken av mål- og resultatstyringsparadigmet i staten med prof. Norlav Veggelands kritikk av rettsliggjøringen av politikken og prof. Erik S. Reinerts kritikk av de kvalitetsløse enhetene i nyklassisk økonomisk teori, ser vi konturene av en samlende situasjonsforståelse som kan revitalisere det folkelige og intellektuelle engasjementet i politikken, og lede oppmerksomheten mot vår tids nye muligheter.

Mål- og resultatstyringsideologien oppstod i en forgangen tid da datamaskiner bare ble brukt til å prossesere store mengder målenheter, nummer og tall. Med den nye audiovisuelle informasjons- og kommunikasjonsteknologien tilgjengelig er vi selvfølgelig i stand til å utvikle mye mer fleksible og tilpasningsdyktige samarbeidsformer og økonomistyringssystemer som gir oss anledning til å reagere raskere og mer adekvat på endrede betingelser og ny kunnskap underveis.

Vi har hentet ut det meste av gevinsten av den nye teknologien på stabssiden innenfor de rådende beslutningsstrukturene. For å hente ut ytterligere gevinster av den nye audiovisuelle informasjons- og kommunikasjonsteknologien, må beslutningsstrukturene moderniseres. Den nye audiovisuelle informasjons- og kommunikasjonsteknologien gir oss muligheter til å improvisere og synkronisere beslutningssituasjoner mye raskere og smidigere underveis i saksgangen enn det beslutningsstrukturene i mål-og resultatstyrte systemer tillater. Det innebærer å distribuere makt. Her ligger det et formidabelt effektiviseringspotensial.