I en kronikk i Nationen 16. november kommenterte undertegnede utenriksminister Jonas Gahr Støres bryske avvisning av den erfarne danske EU-parlamentarikeren Jens Petter Bondes infame, og etter hvert berømte bemerkning om at «ESA aldri i verden vil godta statsstøtte til utvikling av CO2-fangst og lagring på Mongstad, mens EU-kommisjonen aldri kan gå i mot et så viktig miljøtiltak».

Dette dreier seg om det grunnleggende forholdet mellom jus og politikk i EU-kulturen, som altså er annerledes, mer uforutsigbart, og dermed tilbakestående, sammenlignet med våre egne robuste parlamentariske tradisjoner. Tankegangen i EU reduserer dette misforholdet til et «demokratisk underskudd», som kan fremskrives i regnskapene.

Det er kanskje bekvemt for kommisjonærene å beskrive virkeligheten med regnskapstriks, men det blir et stort problem for oss, som allerede har utviklet et velfungerende demokrati. Bondes infame bemerkning anskueliggjør på en elegant måte denne latente, underliggende konstitusjonelle konflikten mellom EU-kulturen og vår egen robuste parlamentarisme.

Denne konstitusjonelle konflikten er innbakt i EØS-avtalen på en for Norge ugunstig og krenkende måte. Denne konstitusjonelle konflikten er tilslørt i informasjonsgrunnlaget for Stortingets behandling og tilslutning til avtalen. Støre er medansvarlig for tilsløringen av denne konstitusjonelle konflikten, som siden er blitt aktualisert, eksponert og bekreftet av ESA og EFTA-domstolens kjennelser.

Hvordan kan det ha seg at EU-kommisjonen frimodig kan gå inn for noe som ifølge ESA og EFTA-domstolen er forbudt i henhold til EUs egne lover og regler, og som de derfor må forby? Hvordan kan EU-domstolen beveges til å til å se bort fra loven, når kommisjonærene finner det politisk hensiktsmessig? Hvordan kan det ha seg at Åslaug Haga har tro på at vi kan komme til en «skjønnsmessig ordning» med ESA når det gjelder statsstøtte til CO2-håndtering, selv om dette i utgangspunktet strider mot EUs lover og regler. Hvor stor og sterk må man være for å kunne satse på slike «skjønnsmessige ordninger» i forhold til loven i EU?

Når dommerne ved EU-domstolen og EFTA-domstolen har nektet å oppgi sine biinntekter, har ikke vi da lov til å gå ut i fra at de er korrupte? Disse «antakeligvis korrupte dommerne» lever i en verden som har gjort dem så virkelighetsfjerne og faglig fremmedgjorte, at de rett og slett ikke innser at når de har nektet å opplyse om sine biinntekter. Da har de samtidig underminert ikke bare sin egen, men hele EU-systemets legitimitet.

Noen av de naive og lettlurte kosmopolitikeraspirantene har ved gunstige anledninger bejublet disse uforutsigbare forholdene i EU-kulturen, fordi noen har fortalt dem at dette representerer «politikkens seier over byråkratiet». I andre tilfeller, eller senere hen, kan det være mer bekvemt å la «de antakeligvis korrupte EU-dommerne» endelig avgjøre saken. Da kan jo ikke folket stille politikerne til ansvar.

Om dette uforutsigbare og, i et historisk perspektiv, tilbakestående forholdet mellom jus og politikk i EU-kulturen skulle slå ut til vår fordel en gang i blant, er allikevel denne uforutsigbare ukulturen et helt vesentlig argument i kritikken av EU, og kritikken av EØS-avtalen. Vi er selvfølgelig for alle mulige tiltak som kan bidra til å redde det global miljøet. Men det er ingen grunn til å bejuble et EU-system basert på lover som må overkjøres av politikerne for å gjennomføre slike tiltak. Utenfor EØS er det ikke nødvendig å bryte loven for å redde miljøet.

Når den mistenkte spesialrådgiveren fra 1992 til -93 nå selv er blitt utenriksminister, og hans ansvarlige overordnede fra den gang i dag holder kjeft, er Støre i virkeligheten stilt sjakk matt av EFTA-domstolens kjennelser. Er dette Bull og Utnes takk for sist, eller vil dramaets uavvendelige logikk også ramme dem? Vi vet at de involverte vet noe om hverandre, og hverandres viten, som vi andre ennå ikke vet. Men hvem vil vitne?

I tillegg til overordnede ideologiske og feige taktiske grunner, har Støre altså en ren personlig interesse av å tilsløre denne åpenbare konstitusjonelle konflikten i EØS-avtalen for Stortinget og folket. Når vi trekker dette sløret til side, står Støre igjen, strippet for autoritet og troverdighet, konfrontert med de alvorligste anklager. I disse spillene er det ikke lett å bevare sin personlige integritet, men vi kan ikke slutte å kreve av våre representanter og embetsmenn at de bevarer sin integritet i disse spillene.

Vi kan oppsummere hele dette komplekset med å understreke at det traumatiske EØS-bedraget nettopp handler om vår integritet. For de medsammensvorne handler dette mest om personlig integritet. For andre er det deres faglige eller politiske integritet som trues. Men for oss alle sammen dreier dette seg først og fremst om Norges statsrettslige integritet.

Påstanden om at Støre bidro til å føre Stortinget bak lyset ved inngåelsen av EØS-avtalen, er blant de alvorligste beskyldninger som kan rettes mot en politikerbyråkrat i fredstid. Da er det ikke så vanskelig å forstå hvorfor Støre blir irrasjonell - og inhabil - når EØS-relaterte spørsmål bringes på banen.

Vi kan altså ikke stole på hva regjeringen sier og lover om energi- og klimapolitikk, om tjenestedirektivet, eller om alle mulige andre problemstillinger som involverer EØS-avtalen. Når Regjeringen med hensikt fortsetter å tilsløre Norges statsrettslige status i EØS-avtalen for Stortinget og folket, er den ikke verdig folkets tillit, selv om stortingsflertallet fortsatt gjerne vil bedras.

Dette er svært pinlig for Norge, og selvsagt en uholdbar situasjon.