Av Johan Nygaard

 

I dagens krise fungerer valutamarkedet fullstendig irrasjonelt. Pengene gjør ikke jobben sin. Pengene fyller ikke sin funksjon. De som er betrodd å forvalte pengesystemet har misforstått sin oppgave og er ikke tilliten verdig.

Frykt og maktpolitiske forhold påvirker etterspørselen og tilliten i markedet slik at den underliggende substansen ikke reflekteres riktig i de forskjellige valutaenes pris. US dollar og euro er urimelig overpriset. Den norske kronen er heldigvis undervurdert. Flaks igjen. Dette virker grovt urettferdig. Men kan Björk forklare oss hva det innebærer å frigjøre valutaen fra den statlige overbygningen?

 

Vanligvis er det et selvstendig statsområdes naturressurser, kvaliteten på infrastrukturene og innbyggernes sosiale evner til å omsette disse ressursene i fruktbare handelsrelasjoner med omgivelsene som danner grunnlaget for markedets skjønnsmessige prising av en valuta. Vurderingen av valutaområdets finansielle integritet spiller selvfølgelig også inn, og i dagens situasjon overskygger denne vurderingen fullstendig de andre aspektene av den islandske kronens verdi, mens dette aspektet er grovt underfokusert i vurderingen av US dollar.

Staten eier naturressursene og valutaen. Det er altså valutaeieren, dvs. ”Staten, det er vi”, som gir pengene verdi. Slik henger det hele sammen.

 

Men hvis ”ingen” eier-, men ”noen” styrer valutaen, hvem eier da det som gir valutaen verdi?  Hvordan kan dette henge sammen? Vil  Björk virkelig at islendingene skal oppgi sin substans i euro? Hvor naiv og lettlurt kan en skremt og forvirret islending med buksene rundt anklene egentlig bli?

 

Det er mer respektabelt å dra opp buksene og stramme inn livremmen. Island har selvfølgelig tilstrekkelig ressurser og sosiale evner til å reetablere sin valuta.

 

Hvis dere oppgir valutaen, endres dynamikken i de økonomiske og finansielle spillene fullstendig. Da blir alle private eiere på Island overstatlige eiere i en overstatlig valuta som ”ingen” eier men som ”noen” styrer. Da er det ikke lenger interessant eller nødvendig for de anonyme ”hjelperne” på den andre siden av havet å respekterer islendingenes lokale egenart og særlige interesser i spillet.

 

Den aktuelle finanskrisen viser oss nøyaktig hvilke fatale følger den tankegangen som ligger til grunn for EU og euro kan få. Vi ser nå hvordan deregulerte grenseløse markeder blir labile og bryter sammen nettopp fordi ubalanse i ett område forplanter seg i hele markedet på uforutsigbare måter og med uoverskuelige konsekvenser.

Dette er ikke særlig avansert bruk av den fantastiske informasjons- og kommunikasjonsteknologiens kapasitet.

 

Dereguleringen av finansmarkedene baserer seg på fikse moteteorier som betrakter penger som en vare. Disse historieløse moteteoriene ser helt bort fra de konstitusjonelle og sikkerhetsmessige aspektene av valutaen. Disse teoriene er nå havarert.

Det er opplysende at de umodne og bråkjekke forsøkene på tilpasning til dette overstatlige deregulerte finansmarkedet har tiltet nettopp Islands valuta. Men kosmopolitikeraspirantenes ideologiske blindhet kjenner fortsatt ingen skam.

 

I krisetider må vi stole på våre egne øyne og den sunne folkelige fornuften igjen. Men når tiden for realitetsorientering melder seg, er det er alltid noen som tar av i enda mer opphøyd og fremmedgjort ”universell” prinsipptenkning.

 

Så krisen bare forsterker kosmopolitikeraspirantenes blinde tro på at løsningen på alle problemene her i verden ligger i glamorøse overstatlige arenaer for målforhandlinger med den overstatlige finanskapitalen, som på sin side styrer alt som kan måles og registreres med målstyringsmetoden. Noen tror faktisk at festen fortsetter i marmor og glass på fastlandet.

 

Dette representerer ”et høyere trinn på sivilisasjonsstigen hvor motsetningen mellom politikk og kapital oppheves” jubler EU koryfeene på kontinentet. Kosmopolitikeraspirantene konstruerer som vanlig sin egen virkelighet, og tror altså at det er folk og arbeid det er noe galt med her i verden. Akkurat som sofistene og Kant. Intet er nytt under solen.

 

Problemene i verdensøkonomien dreier seg hverken om proteksjonisme eller nasjonalisme som reaksjonær ideologi, men om hensiktsmessige områder for forankring av robuste, lokalt tilpassede interne strukturer, slik at den lokale økonomien bevarer sin integritet og verdighet når den integreres i den omgivende og gjennomstrømmende globale økonomien.

En slik integritet og verdighet innebærer en lokal demokratisk statsdannelse med en egen valuta og mulighet til å beskytte lokale naturressurser, matproduksjon og infrastrukturer i den globale konkurransen.

 

Det er barnslig og umodent å se på alle grenser bare som hindringer for utfoldelse. Grenser genererer både en indre dynamikk, og en dynamikk i forholdet til omverden, og gir utvekslingene med omgivelsene hensiktsmessige former og innretninger.

 

Uten en slik integritet og verdighet med en lokal forankring av den lovgivende og utøvende myndigheten, eiendomsforholdene, rettshåndhevelsen og valutaen, er det ikke mulig å utvikle en robust verdensorden med en rettferdig fordeling av godene. Uten en slik lokal integritet og verdighet vil den overstatlige finanskapitalens logikk underminere lokalsamfunnets initiativ og kultur, og frarøve det sin kapital.

Dereguleringen av finansmarkedene gjør at den enøyde finansielle logikken får slike lokale virkninger også innenfor den norske kronens valutaområde.

 

Med en overstatlig valuta legges ytterligere til rette for at den overstatlige finanskapitalens logikk skal overstyre produksjonskapitalens logikk og arbeidets og lokalsamfunnets faglige, sosiale og kulturelle verdier. Altså mer av nettopp det som har forårsaket det aktuelle sammenbruddet i forholdet mellom finansøkonomien og realøkonomien.

 

Den internasjonale parlamentarismen må fortsette å utvikle en global rettsorden som regulerer forholdene mellom oss. Island vil vel ikke oppgi sin selvstendige stemme i denne globale dialogen? Det er hva en stemme sier og står for som vekker respekt og får innflytelse i samarbeidsprosessene. Ikke bare hva en stemme teller i avstemningene, slik den enøyde maktorienterte  virkelighetsoppfattelsen reduserer det hele til.

 

I EU er det ikke mer å si. De har allerede lovfestet de mekanismene som har ledet til den aktuelle krisen. Dette får de finne ut av selv.

Det ligger altså et stort håp i kultiveringen av de globale parlamentariske prosessene. Rett skal være rett. Rett skal disiplinere makt.

 

Men vi må ikke i vår frykt og forvirring la oss forlede til å tro på en overstatlig utøvende myndighet og en overstatlig valuta som i følge ideologien i eurosonen nettopp ikke skal eies og styres av den overstatlige myndigheten. Dette er å skylle barnet ut med badevannet. Da blir makt rett.

 

I en slik overstatlig, sentralisert og standardisert verdensorden får politikerne i større grad sin makt og myndighet legitimert og begrenset av overstatlige institusjoner, og kan i tilsvarende mindre grad stilles til ansvar i lokale demokratiske prosesser. Denne perverteringen av folkestyret kan vi kalle ”demokratisk føydalisme”. Dialektikere av alle kategorier vil gjenkjenne dette paradoksale  begrepets logiske gyldighet og historiske relevans.

 

Denne ”demokratiske føydalismen” representerer en forbigående reaksjonær epoke som ikke kan nyttiggjøre seg vår tids nye muligheter. Overordnede, sentraliserte og standardiserte systemer fungerer ikke i den superraske informasjons- og kommunikasjonsteknologiens verden. Slike systemer produserer uavvendelig stadige bugs og systemkrasj.

 

For å hente ut ytterligere gevinster av den nye teknologien må vi dele informasjon og distribuere makt i systemene. Hvordan, og hva dette innebærer, forteller den nye teknologien oss.

 

 

I en robust og rettferdig verdensorden må det tyngste nivået: makt og myndighet over naturressursene og valutaen, ha en lokal demokratisk forankring i et hensiktsmessig område på jorda. Med sine regenererende naturressurser, sine egalitære og antiautoritære tradisjoner, sitt relativt høye allmenne opplysningsnivå og tilsvarende relativt lave konfliktnivå, med solide innslag av frivillighet og selvorganisering, har Island de beste forutsetninger til å utvikle og ta i bruk vår tids nye muligheter.

 

 

 

PS. Temporære valutaunioner mellom nabostater har fungert ved politiske og finansielle sammenbrudd tidligere i historien. Et økonomisk argument fra norsk side for en temporær valutaunion med Island er nettopp at i de 10 til 15 neste årene vil hovedproblemet for vår økonomi være at NOK blir for sterk.

 

Et politisk argument for en slik temporær løsning er at det vil bidra til et mer intelligent og opplyst fokus på ressursene i Nordsjøen og nordområdene i både norsk og islandsk politikk. Det ligger i denne sammenhengen også naturlig til rette for et nærmere sikkerhetspolitisk, militært, vitenskapelig og teknologisk samarbeid mellom de to statene. En slik bilateral utdypning av forholdene mellom oss vil være en kjærkommen anledning til å redefinere viktige felles problemstillinger, og slik sett være et positivt bidrag både til NATO alliansen og ressursforvaltningen på jorden.

 

En slik forsterket dynamikk i forholdet mellom Norge og Island vil tjene norske maktpolitiske og økonomiske interesser, og vil helt sikkert generere tilstrekkelig substans til å reetablere den islandske kronen.

Kanskje vil et slikt samarbeid også gjøre oss mer oppmerksomme på mulighetene som ligger i et samspill med Canadas interesser i denne klimasonen?

 

Den evinnelige virkelighetsfjerne EUforien distraherer fortsatt de fremmedgjorte elitenes fokus og realitetssans så de ikke begriper og forstår arven, makten og mulighetene de forvalter. De furter stadig fordi de ” ikke får være med der det skjer.” Vi kan si at de er dårlig sentrert i seg selv der de faktisk befinner seg. I sin overstatlige begeistring fyller hverken den norske eller islandske eliten buksene sine. Det er tiden moden for å gjøre noe med.

 

Men dette er altså foreløpige, ikke ferdig utviklede, etterprøvde og avveide argumenter for en temporær valutaunion mellom Norge og Island. Krisen er fundamental og løsningene vi velger blir skjellsettende. Da bør vi vite hva vi gjør.