Ved dette skjebnevalget i disse krisetider inviteres vi til å velge mellom Jens eller Jensen. Da må vi tenke oss godt om. For Jens er mål- og resultatstyring det overordnede målet, mens markedet bare er et virkemiddel. For Jensen er mål- og resultatstyring bare er et virkemiddel, mens markedet er det overordnede målet.
Mellompartiene plasserer seg trygt på en akse mellom disse ytterpolene i norsk politikk.

Stoltenberg har som kjent foreslått å mål-og resultatstyre selveste FN. -Da får vi mer nødhjelp for hver krone, sier han, og det blir billigere og bedre for forbrukerne. Han ser for seg at forskjellen på høyre og venstre i politikken blir hva vi vil bruke metoden til. Men i virkeligheten ser vi at det er mål- og resultatstyringsmetoden som styrer politikerne. Metoden kan bare oppfylle seg selv -og den gir altså motsatte effekter enn de sosialdemokratiske verdiene Stoltenberg pynter seg med.

Når vi børster bort den tricky retorikken og det obligatoriske politikerpratet som Statsministeren lirer av seg som en målstyrt lærer på autopilot, oppdager vi at Stoltenbergs virkelighetsbilde baserer seg på tall. Ordet kvalitet forekommer bare i forbindelse med måltall. Stoltenbergs salgsargumenter for sin politikk høres ut som kjøpanbefalinger fra en børsanalytiker.

Utfordringen til Stoltenbergs mål- og resultatstyringsideologi kommer ikke fra høyresiden. Det er folket og fagmiljøenes indignasjon og harme over mål- og resultatstyringsideologien Arbeiderpartiet skulle lytte til. Men uansett i hvilken sammenheng vi kritiserer mål- og resultatstyringsideologien, reagerer Stoltenbergs regime som autister. Kritikken av mål- og resultatstyringsideologien er Stoltenbergs store tabu.
Den enøyde mål- og resultatstyringsideologien i regjeringståka får SV til å skrumpe og SP til å svinne hen. Når vi reiser den folkelige, tverrfaglige og tverrpolitiske kritikken av mål- og resultatstyringsideologien, åpenbarer det seg nye allianser og nye skillelinjer i det politiske landskapet. Da knekker vi FrP i forbifarten.