Av Johan Nygaard

Tilstanden i verden er typisk for tider hvor noe gammelt går i oppløsning og noe nytt er i emning. Reaksjonen er alltid stygg. Finanskrisen er et samtidig symptom på et mye mer omfattende paradigmeskifte i den vitenskapelige, politiske og økonomiske virkelighetsforståelsen. Dette har ligget i kortene lenge.

Det er selvfølgelig en nær sammenheng mellom ideologi eller ”korpsånd”, og all korrupsjonen i verden. Denne artikkelen er et forsøk på å formidle et sammenfattende og intuitivt gjenkjennelig bilde av noen innfløkte og korrupsjonsliknende forhold her hjemme.

Bildet kan selvfølgelig ikke være fyllestgjørende. Men det identifiserer den forvirrende og tankelammende sammenblandingen av målstyring som managementfilosofi og målstyring som politisk ideologi som den overgripende og demoraliserende innflytelsen.
Dette er en oppfordring til ansvarlige medborgere med andre innsikter og bedre forutsetninger enn undertegnede til å konkretisere og utfylle bildet.

Artikkelen inneholder også noen beskjedne forslag til slagkraftig og intuitivt gjenkjennelig retorikk. En slik slagkraftig og intuitivt gjenkjennelig retorikk er helt nødvendig for at den sunne og høyst berettigede folkelige, tverrfaglige og tverrpolitiske indignasjonen og harmen over å bli målstyrt skal bli til en positiv og konstruktiv kraft.
Den folkelige, tverrfaglige og tverrpolitiske kritikken av målstyringsideologien leder nødvendigvis oppmerksomheten mot vår tids nye muligheter.

Leseren må bære over med at en tekst med slike ambisjoner nødvendigvis blir preget av en omhyggelig gjennomtenkt, og konsekvent gjennomført, begrepsbruk. Det er vel ikke bare maktens retorikere som får lov til å messe på virkningsfulle gjentagelser i det evinnelige?

ET DEMOKRATISK PROBLEM

Én positiv følge av finanskrisen er at pressens fokus nå endelig rettes mot det demokratisk betenkelige i den rollen konsulentfirmaet ECON, -med statsminister Jens Stoltenberg, DnB Nor-direktør Rune Bjerke og utenriksminister Jonas Gahr Støre som tidligere styreledere-, har kommet til å spille i EU tilpasningen av det norske samfunnet. Det er spesielt viktig å fokusere på ECON, men den dramatiske økningen i bruken av eksterne konsulenter i planleggingen og gjennomføringen av alle målstyringsreformene som følger av EØS avtalen representerer et generelt demokratisk problem.

Den moderne og fremtidsrettede strategien i systemutvikling er å motivere, stimulere og involvere medarbeiderne og den lokale intelligensen i egen organisasjon i forståelsen, beskrivelsen og utviklingen av sin egen virkelighet. Kultiveringen av denne sosiale prosessen kan og bør involvere et bredt spekter av ekstern spesialkompetanse ettersom behovene varierer. Dette representerer en videreutvikling av demokratiet.

Men den målstyrte ledelsen i industrien og offentlig forvaltning foretrekker å basere seg på forutsigbar og pålitelig ekstern kompetanse og intelligens som beslutningsgrunnlag. Med et slikt ”friskt syn utenifra” på egen organisasjon, får ledelsen svar som bestilt på hva som er mest hensiktsmessig for å oppfylle målstyringsmetoden.

Samtidig kan ”ekspertenes” eksterne autoritet brukes til å nøytralisere medarbeiderne og den lokale intelligensens beskrivelse og forståelse av sin egen virkelighet, og til å overkjøre den interne motstanden mot å redusere de faglige, sosiale og kulturelle verdiene for å oppfylle metoden.

Slik rådgivning og slike råd underminerer selvrespekten og den interne lojaliteten i oppdragsgiverens organisasjon, og stimulerer således antisosial og kontraproduktiv adferd i arbeidsmiljøet. Fremstående faglige tillitsvalgte leverer stadig sterkere vitnesbyrd om dette i intervjuer, debattinnlegg og artikler.

For det er nettopp de faglige, sosiale og kulturelle verdiene i arbeidslivet som er kilden til fornyelse, og som bærer utviklingen. Målstyrte systemer tærer altså på forutsetningene for sin egen fornyelse og bærekraft.
Målstyringsmetoden kan nemlig ikke begripe og forstå de faglige, sosiale og kulturelle verdiene i arbeidslivet med sitt rapporterings- og analysespråk som begrenser seg til det målbare. Det er derfor vi sier at målstyringsideologien er enøyd.

Den enøyde målstyringen av fellesskapets sosiale ansvar og historisk opparbeidede verdier tømmer politikken for etisk og kulturelt innhold mens den gjensidige respekten og lojaliteten mellom politikerne og velgerne forvitrer. Dette er kritisk for demokratiet.

Når Klassekampen nå kan avsløre og dokumentere hvordan utredningsbyrået ECON dikter opp tall for å tilfredstille sine målstyrte oppdragsgiveres forventninger, er tiden mer enn moden for å pirke litt mer i disse korrupsjonsliknende forholdene som danner bakteppet for alle målstyringsreformene til Stoltenberg.
Kanskje vi her finner forklaringen på den utydelige Stoltenbergs formidable gjennomføringskraft?

Norges statsminister Jens Stoltenberg er altså tidligere styreleder i utredningsbyrået ECON som i sin tid ble etablert av noen venner og partikamerater fra studietiden. Samtidig var og er Stoltenberg den aller viktigste politiske drivkraften bak målstyringen og privatiseringen av norsk infrastruktur og av fellesskapets sosiale ansvar i Norge.

ECON har med tiden vokst seg stor og rik som pålitelig og forutsigbar premissleverandør for Jens Stoltenbergs målstyrte politiske prosjekt. Prisen for den besnærende målstyringsideologien til Stoltenberg og ECON er imidlertid at Arbeiderpartiets organisasjon som politisk verksted er blitt lammet. Den samme lammelsen rammer nå de målstyrte regjeringspartnerne, SP og SV. Lokaldemokratiet blir paralysert og utspilt av alle målstyringsreformene til Stoltenberg og ECON.

Det er virkelighetsfjernt å diskutere politikk uten å diskutere den målstyringsmetoden som styrer politikerne. Stoltenbergs målstyringsreformer følger av EØS avtalen og representerer det vesentligste elementet i tilpasningen av det norske samfunnet til EUs indre marked. Dette kan vi lese i rapporten ”Fra vesen til virksomhet” som BI forskerne Catherine B. Arnesesn og Kåre Hagen har skrevet på oppdrag for de fristilte statlige virksomhetenes arbeidsgiverorganisasjon, Spekter.

MANAGEMENTFILOSOFI SOM POLITISK IDEOLOGI.

Det er en latent konflikt mellom eierperspektivets finansielle målstyringslogikk og den menneskelige og fysiske produksjonskapitalens sosiale logikk. Under Stoltenbergs ledelse blir alle ministrene instruert til å tenke, snakke og oppføre seg som målstyrte finansielle eiere.

Det er selvsagt bare de finansielle eierne som tjener på den evinnelige finansielle eierretorikken som ECON, Jens Stoltenberg, Civita og Siv Jensen lirer av seg. ”Jeg skal ta eiergrep” sa en triumferende helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad da hun i sin tordentale fra Stortingets talerstol beskyldte fagfolkene for illojalitet og svik mot demokratiet når de ikke makter å løse lovpålagte oppgaver innenfor de økonomiske rammene som Stortinget har sanksjonert.

Så ble Brustad utnevnt til Næringsminister og ansvarlig for implementeringen av tjenestedirektivet fra kommisjonærene i Brüssel: ”Ingen kan i fullt alvor tro at Det Norske Arbeiderpartiet vil vedta noe som strider mot norske arbeidstakeres interesser” triumferer hun nå i reneste svensk sosialdemokratisk stil.

Eierne? Hvem er eierne? Målstyringskoryfeer som Erna Solberg og Siv Jensen sier rett ut at de ser på demokratiet som et marked med velgerne som forbrukere og seg selv som ”bestillere” av varer og tjenester på fellesskapets vegne. Hvis folket ikke leverer som bestilt, er det verst for folket. Da kan i alle fall ikke politikerne stilles til ansvar. Slik fungerer målstyring som politisk ideologi.

De målstyrte politikerne snakker til oss utelukkende som forbrukere som skal lures. Alt skal liksom bli billigere og bedre for forbrukerne. Folk og arbeid, og faglige og sosiale verdier og rettigheter, er visst blitt forbrukernes verste fiende, ifølge våre forvirrede og fremmedgjorte ledere.

KORRUPSJONSLIKNENDE TILSTANDER

I hele verden, overalt hvor den gjør seg gjeldene, har målstyring som managementfilosofi og politisk ideologi vist seg å tømme arbeidslivet og politikken for etisk og kulturelt innhold og legge til rette for korrupsjon.
Korrupsjonen har økt i omfang proporsjonalt med målstyringsideologiens utbredelse også her hjemme. Alle som tror mer på sine egne øyne og sunn fornuft enn på de målstyrte elitenes opphøyde prinsipper og besvergelser, ser selvfølgelig det.

Målstyringsideologiens kalde skygge gir altså grobunn for korrupsjon. Sammenhengen er logisk, forutsigbar og gjenkjennelig. Dette åpenbare faktum er faktisk i ferd med å etableres som en fellesreferanse i fellesbevisstheten nå, selv om de målstyrte elitene, og de som holder speilet for dem, fremdeles later som om det ikke er det. Så la oss ta en liten kikk bak speilet i forbifarten.

ECON kan kanskje betegnes som konsulentbransjens DnB Nor? Dagens direktør i DnB Nor, Rune Bjerke, er tidligere styreleder i ECON. Bjerke ble i sin tid direktør i Hafslund Energi da Stoltenberg privatiserte kraftmarkedet. Hafslund regnes av mange fremdeles som en kynisk versting i dette forbrukerfiendtlige markedet som overfører astronomiske summer fra felleskassa til overstatlige finansielle eiere.

Stoltenbergs frigjøring av kraftmarkedet koster fellesskapet hvert år flerfoldige jordbruksoppgjør i økte utgifter og tapte inntekter. En megler i dette markedet kan ha provisjonsinntekter som overskrider investerings- og vedlikeholdsbudsjettet for skolene i de fleste norske kommuner.

I følge informasjonsgrunnlaget for Stortingets tilslutning, ble ikke hjemfall av vannkraftressursene berørt av EØS avtalen. Utenriksminister Jonas Gahr Støre var i sin tid som statssekretær for Gro Harlem Brundtland en helt sentral medansvarlig for dette informasjonsgrunnlaget til Stortinget. Amund Utne og Henrik Bull var regjeringens rådgivere under EØS forhandlingene i 1992. I sine roller som henholdsvis leder av ESA og dommer ved EFTA domstolen i dag, har Utne og Bull felt kjennelser, bl.a. om hjemfall, som innebærer at Støre var med på å føre Stortinget bak lyset ved inngåelsen av EØS avtalen.
I mellomtiden har også Støre vært styreleder i ECON.

Akkurat som EU domstolen, nekter dommerne ved EFTA domstolen å oppgi sine biinntekter. Det realistiske og ansvarlige er derfor å gå ut i fra at disse embetsmennene og rettsinstitusjonene er korrupte. Derfor har da også revisjonen nektet å godkjenne EFTA domstolens regnskaper de siste fem årene. Men etter at den antakeligvis korrupte EFTA domstolen overrasket Stoltenberg i saken om hjemfall, overkjørte utenriksminister Støre prompte revisor, og godkjente alle regnskapene med tilbakevirkende kraft. Da ble ESA og EFTA domstolen straks mer medgjørlige med hensyn til å finne ”skjønnsmessige ordninger” i forhold til loven både når det gjelder hjemfall og statsstøtte til C02 fangst.

Hvor stor og sterk må man være for å kunne regne med slike ”skjønnsmessige ordninger” i forhold til loven i EU? Hvilke kort må vi ha på hånden for å kunne hevde oss i disse ufyselige spillene hvor alle har noe på alle? Hva er det vi ikke vet som gjør at SV og SP blir sittende i en regjering hvor Statsministeren og Utenriksministeren i følge deres egen argumentasjon fører Stortinget bak lyset?
Vi vet at de involverte vet noe om hverandres viten som vi andre ikke vet. Men hvem vil vitne?
Dette er ikke et troverdig grunnlag for å be om folkets tillit og oppslutning.

Det er opplysende og illustrerende at disse korrupsjonsliknende tilstandene oppstod umiddelbart i grensesnittet mellom Norge og EU med EØS avtalen.
Utenfor EØS og EU er det ikke nødvendig å kjøpslå med loven i antakeligvis korrupte rettsinstanser for å redde miljøet.
Utenfor EØS er vi ikke forpliktet til å føre en demoraliserende anbudspolitikk som underminerer faglige og sosiale rettigheter og undergraver lokalt næringsliv og eierskap.

I følge den overstalige og enøyet finansielle målstyringsideologien er noe av hensikten med å løse opp eierskapets lokale sosiale forankring nettopp at ”irrasjonelle” faglige og sosiale hensyn skal få redusert sin innflytelse,. Kommentator Stein Aabø, som har klart å klore seg fast i vårt kanskje mest mislykkede målstyrte medium, Dagbladet, fremstiller Arbeiderpartiets målstyrte helse- og omsorgsministere i heroisk kamp mot fagfolkenes tradisjonelle maktbastioner.

”DEMOKRATISK FØYDALISME”

Når politikerne tenker og oppfører seg som enøyde finansielle eiere, får vi en slags ”demokratisk føydalisme” som heldigvis bare representerer en forbigående reaksjonær epoke som skygger for vår tids nye muligheter.

Målstyring som managementfilosofi og politisk ideologi sentraliserer makt og desentraliserer plikt og ansvar i en klassisk føydal struktur. Dette passer som hånd i hanske, både til finanskapitalens overstyring av den menneskelige og fysiske produksjonskapitalen, og til en sentraldirigert politisk styrt planøkonomi. Målstyringsideologien virker altså like tiltrekkende på manisk-depressive og til tider psykotiske og antisosiale finansielle eiere, som på forstokkede sosialøkonomiske sosialdemokrater.

Forskjellen på høyre og venstre i politikken er i dag stort sett bare om vi skal forsere eller bremse lite grann på den privatiseringen som uavvendelige følger med mål- og resultatstyringsstrategien. Målkontraktene og internfaktureringene fungerer uansett som klargjøring for oppsplitting og konkurranseutsetning.

Ved siden av å ”få frem de reelle verdiene” som grunnlag for ledelsens bonuser, og de ”reelle kostnadene” som grunnlag for gebyrer og kostnadskutt, er klargjøring for konkurranseutsetting faktisk hensikten med metoden, i følge målstyring som managementfilosofi. Denne latente trusselen om konkurranse skal i følge teorien stimulere produktiviteten.
I virkeligheten stimulerer denne latente trusselen antisosial og kontraproduktiv adferd i arbeidsmiljøet. Hverken de faglige, sosiale og kulturelle kostnadene, eller de nominelle kostnadene ved alle målingene og registreringene kommer frem i målstyringsregnskapene.

Med litt forskjellig flair har altså SivJensen, Civita-Clemet og Jens Stoltenberg opphøyd mål- og resultatstyring til politisk ideologi. Og vi kan med selvsyn konstatere at denne herskende målstyringsideologien tømmer arbeidslivet og politikken for etisk og kulturelt innhold. Vi ser at målstyring som managementfilosofi og politisk ideologi virker demotiverende på ungdommen og stimulerer antisosial og kontraproduktiv adferd i hele samfunnet, uansett hvilken forblommet retorikk det tilsløres med.

SAMMENBRUDDET

Helt siden det forrige store, antisosiale sammenbruddet i finansmarkedene på slutten av åttitallet har det enøyde finansielle fokus på målstyring, gebyrer og kostnadskutt dominert produksjonen og politikken i den industrialiserte verden. Dette har ledet astronomiske summer oppover i de finansielle pyramidene, slik det har gjenspeilet seg på de manisk-depressive børsene verden over.
Allikevel får vi altså et nytt antisosialt finansielt sammenbrudd. Det er nok ikke fordi medarbeiderne er late og har det for godt, slik den overstatlige målstyringsideologien til Jens Stoltenberg forutsetter.

Den forvirrende og tankelammende sammenblandingen av målstyring som managementfilosofi og målstyring som politisk ideologi er karakteristisk for den fasen av demokratiets og kapitalismens utvikling som er i ferd med å kollapse nå. Det ytrer seg i første omgang som et sammenbrudd i forholdet mellom finansøkonomien og realøkonomien. I virkeligheten er dette et sammenbrudd i forholdet mellom de målstyrte økonomiske, politiske og administrative elitenes enøyde finansielle logikk, og folket og fagmiljøenes verdier og erfaringer i virkeligheten.

HÅPET I KRISEN.

Det er altså de opphøyde og fremmedgjorte kosmopolitikeraspirantenes målstyringsideologi som er i ferd med å kollapse. Den er i strid med det teknologiske grunnlaget og folkets selvbevissthet.

Målstyringsideologien oppstod i en forgangen tid da datamaskiner stort sett ble brukt til å prosessere store mengde målenheter, nummer og tall. Finanskrisen demonstrerer for all verden at dagens deregulerte finanssystemer hverken tåler farten eller kompleksiteten i den nye teknologien. Og målstyring som managementfilosofi og politisk ideologi kan ikke nyttiggjøre seg det moderne menneskets muligheter i den nye audiovisuelle informasjons, og kommunikasjonsverden.

Moderne mennesker er selvfølgelig i stand til å utvikle systemer som utnytter farten og kompleksiteten i den nye audiovisuelle informasjons- og kommunikasjonsteknologien på økologisk og sosialt ansvarlige måter.

Men statsminister Jens Stoltenberg, Civita og Siv Jensen tror altså fremdeles at den dinosauriske overstatlige målstyringsideologien er jordens redning.
Når kriser tvinger oss til å stole på våre egne øyne og den sunne fornuften igjen, er det alltid noen som tar av i enda mer opphøyd og virkelighetsfjern prinsipptenkning. Slik er det bare.

MER AV DET SAMME FRA DE SAMME.

Forhåpentligvis ler vi litt av dette om noen år. Men i disse dager er det helt nødvendig å følge den utydelige Stoltenberg med ekstra årvåkenhet når han med formidabel gjennomføringskraft forfølger de langsiktige og overstatlige strategiene som han av uutgrunnelige årsaker slipper å gjøre skikkelig rede for i det åpne demokratiske ordskiftet her hjemme.

For med ECON som leverandør av informasjonsgrunnlaget for beslutninger, og med 122 kommunikasjonsrådgiver i regjeringsbygget som leverandører av tilslørende retorikk, fortsetter nemlig Stoltenberg å utspille både sitt eget parti, LO, regjeringspartnerne og lokaldemokratiet når han trer de overstatlige målstyringsreformene ned over hodet på folket.
Senterpartiets samferdselsminister, Liv Signe Navarsete, svelger unna så godt hun kan mens Stoltenberg stapper postdirektivet fra kommisjonærene i Brüssel ned i halsen på henne.

Tjenestedirektivet fra kommisjonærene i Brüssel vil i realiteten lovfeste målstyringsideologien i Norge. Stoltenberg tvinger altså gjennom tjenestedirektivet samtidig med at finanskrisen demonstrerer for all verden hvordan nettopp deregulerte overstatlige markeder blir labile og bryter sammen fordi ubalanse i ett systemområde forplanter seg i hele markedet.
Vi ser noe tilsvarende i kraftmarkedet hvor prisen på råolje i verdensmarkedet nå bestemmer hva norske forbrukere må betale for forurensningsfri og fornybar norsk vannkraft.
Med tjenestedirektivet vil lønns- og arbeidsvilkårene i mer tilbakestående økonomier enn vår underminere lønnsdannelsen og hevdvunne faglige og sosiale verdier og rettigheter i vårt eget samfunn.

Innføringen av tjenestedirektivet fra kommisjonærene i Brüssel blir Stoltenbergs største triumf og viktigste delmål som overstatlig målstyringskoryfé siden frigjøringen av kraftmarkedet. Alle disse triumfene til Stoltenberg bidrar i høyeste grad til å gjøre det norske samfunnet mer sårbart for svingningene i de overstatlige, manisk-depressive og til tider psykotiske og antisosiale finansmarkedene.

Det er barnslig og umodent å se på grenser bare som hindringer for utfoldelse. Ansvarlige voksne må ta seg tid til å forklare dette skikkelig for de overivrige kosmopolitikeraspirantene. Grenser skaper både en indre struktur og dynamikk, og hensiktsmessige former og innretninger for utvekslingene med omgivelsene. Disse må selvfølgelig hele tiden utvikles, kultiveres og tilpasses. Dette er en forutsetning å bevare sin integritet i samspillene med omverden, og således for sosial kvalitet og stabilitet.

Den overstatlige målstyringsideologien underminerer systematisk den lokale integriteten; det lokale initiativet, den lokale kulturen og den lokale kapitalen.
Dette erfarer vi her hjemme, og dette er også den underliggende konflikten i WTO forhandlingene.

BOBLEBAD I SPIKERSUPPA

Bak ryggen til Stoltenberg og Støre har SP og SV i regjeringståka hittil ikke skjønt bæret av hva som foregår. SPs mange energiministere, -ikke minst den senere så notoriske ” MBO-lord” (eller ”målstyringsgreven” som vi kan kalle dem på norsk) Eivind Reiten, har vært nyttige redskaper i den langsiktige og overstatlige strategien som Stoltenberg ikke gjør skikkelig rede for. Helt til Reiten allierte seg med ESA og EFTA domstolens utpresningstaktikk overfor Stoltenberg og Støre i saken om EFTA domstolens biinntekter og hjemfall.
Det kostet som kjent Reiten privat flere millioner kroner å kjøpe seg fornyet tillit hos staten som største eier i Hydro etter den runden.

SV er under Stoltenbergs innlullende ledelse i ferd med å reduseres til et fjollete påfunnsparti for forvirrede målstyringskoryfeer i offentlig sektor. Når det gjelder målstyringsreformene av høyere utdanning og forskning, har SV vært en pådriver. Men nå har noen begynt å våkne, og SV er kanskje til og med i ferd med å splittes på grunn av målstyringsideologien til Stoltenberg og læregutten hans, Bård Vegard Solhjell.

Etter litt opplæring ved Statsministerens kontor har som kjent SVs nestleder og barnehageminister nå gjort det til sin fanesak å målstyre alle barna. Vi kan bare bytte ut ordene barn og skole med kostnader og brukere, så lyder SVs begeistrede barnehageminister nøyaktig som Sylvia Brustad og Bjarne Haakon Hanssen.
Denne innpuggede målstyringsretorikken, med sitt tankelammende mantra: ”Mer av alt for hver krone blir billigere og bedre for forbrukerne” -er allmenngyldig. Derfor er målstyringskoryfeer som Brustad, Hanssen og Solhjell som poteten..

Utenifra er det antakeligvis lettere å se at det i virkeligheten er OECD, PISA og ECON som målstyrer og adferdsregulerer SVs barnehageminister. Hvem er det som målstyrer og adferdsregulerer OECD, PISA og ECON?

Embetsverket er under Stoltenberg blitt så grundig indoktrinert med målstyringsideologien til OECD og ECON at det her forleden helt automatisk foreslo å sette den enkelte NAV klient ut på anbud til private tjenesteytere. De 122 kommunikasjonsrådgiverne i regjeringsbygget hadde argumentasjonen klar. Men så stoppet faktisk APs stortingsgruppe forslaget før regjeringen rakk å blamere seg ytterligere.
Kan noen kostnadsberegne denne kontraproduktive automatiske refleksen? Denne morbide historien illustrerer til fulle hvordan målstyringsideologien over alt hvor den gjør seg gjeldende skaper en dyp avgrunn mellom politikerne og administrasjonens standardiserte virkelighetsbeskrivelser, og folket og fagmiljøenes verdier og erfaringer i hverdagen.

STOLTENBERGS ”STORE OPTIMISME”.

Målstyringsideologien er altså grunnlaget for Stoltenbergs ”store optimisme” her i verden. Det har han meddelt FNs generalsekretær i rapporten ”Delivering as One”. Sjekk den.
Hele den norske utenrikstjenesten under Støres ledelse gires nå til å drive lobbyvirksomhet for Stoltenbergs forslag om å målstyre selveste FN.
Det er en grotesk tilsnikelse å ta nordmenns tradisjonelle og sunne velvillighet overfor FN til inntekt for tidligere styreformann i ECON, statsminister Jens Stoltenbergs reaksjonære forslag om å gjøre FN til et marked.

I mellomtiden har ECON slått seg sammen med finske Pöyry for å tjene penger i det overstatlige markedet som målstyringen av FN vil skape. Tidligere styreformann i ECON, utenriksminister Jonas Gahr Støre instruerer altså Den Norske Utenrikstjenesten til å arbeide for å gjøre FN til et marked hvor de smarte partidirektørvennene i ECON kan tjene penger. Hva er dette?

For å støtte opp om disse ambisjonene, har Gudmund Hernes, som innførte begrepet målstyring i skolen i Norge med sin reform 94, og de andre avdankede målstyringskoryfeene i FAFOs styre, nå i den frie forskningens navn fått i oppdrag å evaluere virkningene av sin egen fordums innsats. ECON og Stoltenberg må jo kunne henvise til suksess på hjemmebane hvis de skal gjenta suksessen på overstatlig nivå. Det fikser FAFO for dem.

Jubilanten, Norsk Utenrikspolitisk Institutt, som ble opprettet av Stortinget for femti år siden, er tydeligvis også med på lobbylaget til Stoltenberg og Støre. Leder i avdeling for internasjonal politikk ved NUPI, Perielle Riekers, føler seg tydeligvis kallet til å forskuttere virkningene av Stoltenbergs oppdrag som prestisjetung overstatlig målstyringskoryfé. I Morgenbladet 1-7 februar –08, fastslår hun som et faktum at ”-FN er veldig opptatt av dette (”regionalisering”), for organisasjonen opplever at de har for mange land å forholde seg til. I tillegg vil de gjerne outsource oppgaver, i det hele tatt søke å få en mer effektiv global styringsprosess.” (min parentes og uthevning)

Hørt den før? Dette er akkurat den samme leksa partidirektørene i Helse Sør-Øst lirer av seg for tiden når de argumenterer for å slå sammen alle sykehusene i Oslo regionen til ett dinosaurisk sentralsykehus for at én overordnet sentral kontroll skal forbedre den lokale samhandlingen i hele regionen. Slike paradoksale konklusjoner følger nemlig automatisk av Stoltenberg og ECONs enøyde finansielle målstyringslogikk.

Det er nok derfor de alle sammen er hellig overbeviste EU tilhengere. Med hensyn til den globale styringsprosessens effektivitet er altså Norge utenfor EU en uhensiktsmessig enhet, i følge NUPIs lobbing for Stoltenbergs overstatlige målstyringsideologi. Dette er altså innholdet i Støres ”store satsing på FN”.
Er dette lojalt overfor eierne?

Det er i alle fall god retorikk å kalle EU entusiaster av Stoltenbergs støpning for dinosaurer: Rapporteringsspråket og analysespråket i målstyrte systemer begrenser seg til det målbare og gir rett og slett for dårlig kvalitet på informasjonsgrunnlaget for ledelsens beslutninger. Det sier seg selv. Dette er kjernen i den internasjonale administrasjonsfaglige kritikken av mål- og resultatstyring (MBO).

FN og verdenssamfunnet må få vite at målstyringsideologien ikke er egnet til å løse grunnleggende fellesskapsoppgaver, selv i ”verdens rikeste land”. Selv i ”verdens beste land å bo i” undergraver målstyringsideologien den gjensidige respekten og lojaliteten mellom ledelsen, medarbeiderne og brukerne, -mellom eliten og folket, og mellom politikerne og velgerne. Målstyringsiedeologien demoraliserer ”korpsånden” og gir grobunn for korrupsjon. Dette er kritisk for demokratiet og den globale økonomiske kulturen.

DEN NORSKE STANK.

DnB Nor under tidligere styreformann i ECON, Rune Bjerkes ledelse, fremstår i det norske markedet som en pådriver og kynisk versting i de fikse finansielle narrespillene som følger helt naturlig av den overstatlige målstyringsideologien. Bankklagenemnda har fastslått at DnB Nor har pushet nettopp den typen ”strukturerte produkter” som medvirket til den globale finanskrisen, i strid med loven.

Det er, som alle vet, konstatert at DnB Nor satt på innsideinformasjon fra Norges Bank og Statsministerens Kontor da de solgte unna statsobligasjoner i første fase av finanskrisen. DnB Nor som juridisk person vil selvfølgelig bli dømt for dette, selv om de interne ansvarsforholdene ikke skulle la seg avklare, slik at siktelsen mot de to ansatte blir lagt til side. Allikevel blir tidligere styreleder i ECON, Rune Bjerke, sittende som direktør i DnB Nor og nekter blankt å godta bankklagenemndas konklusjoner og motarbeider frekt økokrims innsyn.

Tidligere styreleder i ECON, statsminister Jens Stoltenberg, godtar heller ikke Sivilombudsmannens pålegg i samme sak, og nekter økokrim innsyn i Bjerkes utvekslinger med Statsministerens Kontor i forbindelse med finanskrisen. Da er det i følge Grunnloven bare Høyesterett som kan irettesette vår arrogante Statsminister.

Men det er nå allikevel folket og pressens ansvar å sørge for at Bjerke og Stoltenberg uansett må betale en høy pris for dette respektløse hovmodet. I Norge skal vi ikke finne oss i at Statsministeren og direktøren i landets viktigste bank samarbeider på en lyssky og korrupsjonsliknende måte når de på våre vegne forvalter fellesskapets verdier i den globale finanskrisen vi befinner oss i. Vi har av flere gode grunner plikt til å stille spørsmålstegn ved denne klikkens lojalitet overfor eierne.

Den overstatlige målstyringsideologien, ”mål- og resultatstyring” eller MBO (Management by Objectives), med sin demoraliserende ryggpisserkultur {(-Stoltenberg er en verdensleder, proklamerer Gordon Brown. -Vi snakker samme språk, kvitterer Stoltenberg). (Uken etter bevilget Støre på våre vegne i første omgang bare 6 millioner kroner til kamerat Tony Blairs ”fredsarbeid” for en ”unipolar verdensorden” i midt-østen.) osv.} -med sine forutsigbare korrupsjonsskandaler, kursdrivende bonusordninger, vanvittige lederlønninger og konsulenthonorarer, opsjoner og fallskjermer, overdrevne internfaktureringer og primitive ”straff og belønning” ledelsesstrategier, -virker selvfølgelig demotiverende på medarbeiderne og ungdommen i hele samfunnet.

Demoraliseringen skjer ovenifra i målstyrte systemer, både i offentlige og private virksomheter. Alle ser det. Finanskrisen overeksponerer dette. Men målstyringskoryfeenes ideologiske blindhet kjenner fortsatt ingen skam.

Inspirert av Sir Anthony Giddens tilslørende sofismer har Blair og Browns målstyringsideologi og strategiske frykt for terror omdannet Storbritannia til et overvåknings-, registrerings- og målstyringshelvete til skrekk og advarsel for resten av verden. Varsku her!

I sin overstatlige begeistring er Stoltenberg og Støre og deres målstyrte medløpere her hjemme i ferd med å redusere kongeriket Norge til en bananrepublikk hvor konklusjonene på utredninger som legges til grunn for politikernes og forvaltningens beslutninger kan kjøpes av venner for penger.

Den enøyde målstyringsideologien, med sine helt forutsigbare demoraliserende og antisosiale virkninger, tilskyndes altså av EØS avtalen og representerer det vesentligste elementet i tilpasningen av det norske samfunnet til EUs indre marked.
Som vi har sett, tyder mye på at Stortinget ble ført bak lyset ved inngåelsen av EØS avtalen.

LO bør i det minste ta Stoltenberg og Støres lyssky og korrupsjonsliknende samrøre med EFTA domstolen, ECON og DnB Nor med i betraktningen når de skal vurdere verdien av disse meritterte herrenes falske forsikringer om tjenestedirektivet.
Selv om Stortinget fortsatt gjerne vil bedras.