Av Johan Nygaard

Det har rennt mye vann i havet siden Arbeiderpartiets trivelige sentralbanksjef, sørlendingen Torstein Moland, bekymringløst kunne beskrive den internasjonale gjeldskrisen som et nullsumspill mellom verdens valutaer. Og havet vil nok ha steget ytterligere noen centimeter før Jens Stoltenberg innser at den ideologien han står for har vært med på å legge til rette for en brutal krig om selve pengesystemet. Denne krigen utspiller seg mellom de deregulerte finansmarkedene og de statlige overbygningene -rett over hodene våre. Men det pengesystemet de kriger om er forankret i våre sosiale evner og grunnen under føttene våre.

Først ble verdensøkonomien rammet av et tilsynelatende syklisk tilbakevendende sammenbrudd i forholdet mellom finansøkonomien og realøkonomien. Slike forutsigbare sammenbrudd har sin årsak i en virkelighetsfjern ideologi som misoppfatter prisstigningen i verdipapirmarkedet som verdiskapning. Fordi politikerne i samsvar med denne ideologien har deregulert finansmarkedene, kunne et relativt lokalt sammenbrudd i USA forplante seg i hele det globale finanssystemet.

Da den lenge profeterte krisen omsider var et faktum, forsikret de overrumplede politiske lederne oss om at ingen av deres autoriteter og forbilder hadde sett krisen komme. Følgelig kunne vi trygt gjenvelge dem til å håndtere krisen for oss, fikk vi høre. Etter valget sluttet de målstyrte og adferdsregulete stoltenbergianerne seg lojalt til den samordnede og synkroniserte kampanjen i hele EU for å få folk og medier til å fokusere på arbeidernes dårlige moral som den største trusselen mot systemet.

Men når et lokalt sammenbrudd i Hellas ryster hele eurosonen en gang til, er EU fullstendig handlingslammet. Euroen -som ”ingen” eier, men ”noen” styrer, og den tilsvarende dereguleringen av finansmarkedene, har fratatt politikerne i EU-landene handlingsmuligheter i slike uforutsette situasjoner. Og fordi denne handlingslammelsen truer med å få euroen og hele EU systemet til å kollapse, trengte de deregulerte finansmarkedene bare å knurre litt for skremme de forgjeldede landene i eurosonen til i ren panikk å påta seg 750 milliarder euro i ytterligere forpliktelser overfor de deregulerte finansmarkedene. Når de deregulerte finansmarkedene har logret fra seg og glefset i seg byttet, er det bare å knurre litt mer..

Slik har EU latt seg manøvrere inn i en håpløs skvis mellom deregulerte finansmarkeder og misfornøyde folkemasser. Hvis EU skal fylle funksjonen som en stabiliserende og utjevnende finansiell overbygning for alle landene i eurosonen, slik det nye garantifondet legger opp til, er 750 milliarder euro bare en sped begynnelse. En slik stabiliserende og utjevnende funksjon forutsetter selvsagt garantibeløp av en helt annen størrelsesorden. Spillets iboende dynamikk vil nå tvinge EU til å følge opp med gigantiske garantibeløp -som også må hentes inn som fremtidige forpliktelser overfor de deregulerte finansmarkedene. Hvis EU ikke følger opp med ytterligere forpliktelser i fortsettelsen, kan euroen og hele EU prosjektet fortsatt kollapse. De deregulerte finansmarkedene kan gire om fra utpressing til utpumping.

Da ser vi konturene av et EU med en forsert føderal overbygning som vil være grunnlagt på en gigantisk gjeld til de deregulerte finansmarkedene. Det vil fortsatt være de latente naturressursene i eurosonen, kvaliteten på infrastrukturene og den aktuelle produksjonskapitalen, samt folkets sosiale evner til å bearbeide og omsette disse ressursene i fruktbare handelsrelasjoner med omverdenen, som gir verdi til euroen. Men hvis ”ingen” eier valutaen, hvem eier da det som gir valutaen verdi? Hvordan kan dette henge sammen? Det er blant annet dette tricky spørsmålet krigen om pengesystemet handler om.

Amerikanske dollar og britiske pund er minst like blottstilte og sårbare i krigen om pengesystemet som euroen har vist seg å være. Men amerikanerne og britene har et gunstigere utgangspunkt, i og med at de innenfor rammen av sine konstitusjoner lettere kan gjenerobre den stategiske politiske kontrollen over sentralbanken, og på den måten konsolidere folkets og den statlige overbygningens eierskap til valutaen og det som gir valutaen verdi. Dette gjør disse statene noe mer robuste og motstandsdyktige overfor de deregulerte finansmarkedenes rystelser og utpresninger. Og selv om britene og amerikanerne er mer forgjeldet enn de kontinentale europeerne, vil deres tradisjonelle roller i finansverden og deres overlegne militære kapasitet bidra til at de kan forsvare sin valuta med større politisk tyngde enn landene i eurosonen.

I krigen om selve pengesystemet kan vi prise oss lykkelige for at vi her i Norge har finansiell integritet og fortsatt eier og styrer vår egen valuta. Riktignok har de forutseende stoltenbergianerne allerede satt selve mynt- og seddelproduksjonen ut på anbud i hele EU og EØS området -for sikkerhets skyld. Da får vi nemlig flere kroner for hver krone -og det blir billigere og bedre for forbrukerne, som Stoltenberg pleier å si når han skyller barnet ut med badevannet. Fikse ideer og overstatlig begeistring har desverre fått flere enn Jens Stoltenberg til å glemme hva penger egentlig er, og hva de konstitusjonelle og sikkerhetspolitiske aspektene av en valuta innebærer.

Det kan tenkes flere sannsynlige utganger på krigen om pengesystemet. I ett scenario kan vi se for oss at de deregulerte finansmarkedene knuser de forgjeldede valutaene og etablerer en ny overstatlig valuta på grunnlag av de kollapsede valutaområdenes gjeld. Kanskje vil de beskrive denne operasjonen som en restrukturering og utvidelse av euroen. Kanskje vil de deregulerte finansmarkedene foretrekke en interkontinental eller global valuta. Uansett overtar de deregulerte finansmarkedene på denne måten i realiteten pengesystemet, mens folkene og de statlige overbygningene blir sittende med gjelden som gir den overstatlige valutaen verdi. Da kan de deregulerte finansmarkedene relativt uhemmet diktere folkene, politikerne og de statlige overbygningenes disposisjoner.

I et annet scenario kan vi se for oss at folkene og politikerne lykkes i å benytte sin konstitusjonelle makt til å re-regulere finansmarkedene og konsolidere sin myndighet over valutaen og det som gir pengene verdi. Uansett utfall vil vi se en annerledes verden -et annerledes Europa og et annerledes pengesystem, når denne krigen er over.