Hva er det fornyingen av denne argumentasjonen tilslører? Følger det av den fordummende logikken som følger av markedsprinsippene, at flere ”beste ledere” i staten nødvendigvis fører til færre ”beste ledere” i det private, og vice versa?

 

Målstyrte ledere i målstyrte systemer kvalitetssikres selvfølgelig med tall. Å være målstyrt og målstyrende leder i målstyrte systemer, er å leve i et konstant, kaldt og nådeløst krysspress. For å tiltrekkes av slike roller, må man være frekk, dum eller insensitiv, og ”fremdeles sulten”. For å tiltrekke kvaliteter utover dette, lokkes det med skyhøye ”kompensasjoner”. Vesentlige kvaliteter ved lederrollen frastøtes allikevel av dette systemet.

 

Disse ”gode lederne” som staten skal konkurrere med det private næringslivet om å få lov å målstyre til å målstyre oss, skal altså lede fornyingen av  Norge sammen med Fornyingsministeren. Hva slags fornying er det egentlig som foregår her?

 

Hvem er ”de beste lederne”, egentlig? Har SVs fornyingsminister  noen selvstendige oppfatning av innholdet i dette besnærende begrepet? Er ikke SV og den politiske samtalen tjent med at Fornyingsministeren deler med oss sitt syn på hva som kreves av en god leder i fornyingen av samfunnet?

 

Mens 122 smarte kommunikasjonsrådgivere i regjeringsbygget pønsker på om det er taktisk lurt å la Fornyingsministeren  presiserer den generelle fornyingstalen om fornyingsprosessene i samfunnet under valgkampen, kan jo vi benytte ventetiden til å resonere litt rundt saken selv.

 

Kanskje har noen av leserne erfaringer og synspunkter på den nye lederkulturen i det nye styringssystemet i staten, som de gjerne ønsker å dele med oss?  Men fordi målstyringsmetoden har vist seg svært effektiv når det gjelder å kneble varslerne, er det kanskje nødvendig å innvilge noen slike meddelelser og synspunkter pseudonymitet? Det skal redaksjonen ikke se bort i fra.