Av Johan Nygaard

Innlegg i  Klassekampen 11. mai 2009

Dir. Marianne Andreassen ved Senter for Statlig Økonomistyring og jeg er enige om å diskutere den godt definerte mål- og resultatstyringen som Stortinget har vedtatt som overordnet prinsipp for statsforvaltningen. Dette er SSØs mandat. Da forundrer det at SSØ direktøren fremstiller mål- og resultatstyring med ideologisk tåkeprat som umulig kan imøtegås i dette formatet. Hun overser mine argumenter eller avfeier dem med at SSØ mener noe annet. Her følger noen momenter som forhåpentligvis vil stimulere diskusjonene og svare på det som er av substans i Andreassens innlegg 6.mai

Mål- og resultatstyring er ikke noe nytt. Elementer av mål- og resultatstyring og straff og belønning har alltid vært naturlig integrert i enhver sunn oppdragelse, pedagogikk og ledelse. Men når mål- og resultatstyring og straff og belønning forstås isolert fra sine naturlige sammenhenger, rendyrkes og forsterkes, systematiseres, og opphøyes til politisk ideologi, da får vi en antihumanistisk skrekkvisjon. Det er dette vi diskuterer.

G. Odiorne identifiserte målstyringsprosessene i en økonomifaglig sammenheng på 1950 tallet og kalte det Management by Objektives (MBO). MBO er økonomistyringens ekvivalent til Taylors ”vitenskapelig ledelse” av industriprosesser, sk. Fordisme. Lenins begrep ”vitenskapelig sosialisme” er inspirert av Taylor. Den administrasjonsfaglige kritikken av både MBO og Fordisme viser at de leder til en dyr logistikk og fremmedgjorte og demotiverte arbeidere.

Vi må også ta innover oss prof. Noralv Veggelands kritikk av ”rettsliggjøringen” av politikken, som Klassekampen presenterte 2. mai. Veggeland viser hvordan politikerne gir fra seg makt til forvaltningsorganer og ytre etater når de foretrekker å styre gjennom lover og regler, fremfor å styre med overordnede politiske retningslinjer. Stortingets vedtak om at mål- og resultatstyring skal gjelde som overordnet prinsipp for statens økonomiregelverk er et helt senralt eksempel på dette.
Mål- og resultatstyring som overordnet prinsipp innebærer at virksomhetene må tilpasse seg styringssystemer som ikke kan oppfatte og beskrive de faglige, sosiale og kulturelle verdiene i arbeidslivet. Dermed har politikerne fraskrevet seg både ansvar for, og innflytelse på, den faglige, sosiale og kulturelle utviklingen i staten. Lokaldemokratiet og medarbeidernes innflytelse på sin egen situasjon er blitt desimert med det samme vedtaket.
Mål- og resultatstyring som overordnet prinsipp utvisker forskjellen mellom de politiske partiene og tømmer politikken for etisk og kulturelt innhold. Prof. Veggelands poeng blir demonstrert mer grelt for hver valgkamp

Når vi sammenfører kritikken av mål- og resultatstyringsparadigmet i staten med prof. Norlav Veggelands kritikk av rettsliggjøringen av politikken og prof. Erik S. Reinerts kritikk av de kvalitetsløse enhetene i nyklassisk økonomisk teori (Spontant Kaos s.219), ser vi konturene av en samlende situasjonsforståelse som kan revitalisere det folkelige og intellektuelle engasjementet i politikken, og lede oppmerksomheten mot vår tids nye muligheter.