Av Johan Nygaard

APs nye partisekretær, Raymond Johansen, gjør rede for partiets skolepolitikk i en kronikk i Dagsavisen 15.mai, samme dag som både Klassekampen og Morgenbladet omtaler en doktoravhandling av Tom Are Trippestad, som kritiserer Gudmund Hernes autoritære mål- og resultatstyringsreformer og deres kulturtømmende virkninger i skolen.

 

Raymond Johannesen følger opp tradisjonen etter Hernes med å skrive forblommet og uforpliktende om mål og mening med skolen uten å problematisere metoden for å oppnå alt dette. Overskriften og rammen for kronikken er ”Skarpere skiller i skolepolitikken”. Han hevder at skillet mellom regjeringsalternativene er skarpere enn på lenge, og at den nåværende situasjonen i skolen sementerer eksisterende sosiale skiller.

Den første påstanden kommenterer Kristin Clemet i Klassekampen, og Helge O. Bergesen, i Morgenbladet samme dag. De var og er enige med Hernes og Ap den gang som nå om både mål og metode. Forskjellen er i følge dem selv bare at de ønsker en mindre autoritær prosess.

Den andre påstanden kjenner vi igjen fra SVs undervisningsminister Bård Vegard Solhjell, som har gjort det til sin fanesak å målstyre og adferdsregulere alle barna for å skape mindre forskjeller i samfunnet. Vi husker også at Gro Harlem Brundtland i sin tid mente at det er urettferdig at foreldre er forskjellig, og at vi må kompensere for det ved å sende alle barna i like barnehager. Denne sammenblandingen av rettferdighetsbegrepet og frihetsbegrepet er karakteristisk for den autoritære tankegangen som Trippestad kritiserer i sin doktoravhandling.

Målstyring som pedagogisk virkemiddel virker mentalt ensrettende og skaper mer konkurranse og større sosiale forskjeller. Det er faktisk det metoden går ut på.
Konkurranse og sosiale forskjeller er i en viss grad naturlig og nødvendig i samfunn med arbeidsdeling. Og mental ensretting er et nødvendig element i alt samarbeid og alle sosiale læringsprosesser. Men en systematisering og ideologisering av målstyringsprosessene i pedagogiske og sosiale sammenhenger leder uavvendelig til et antihumanistisk og undertrykkende fryktvelde. Det har vi sett før.

Stortinget har vedtatt mål- og resultatstyring som overordnet prinsipp i staten. Kritikken av Hernes og Clemets mål- og resultatsyringsreformer i skolen må forstås i sammenheng med den generelle folkelige, tverrfaglige og tverrpolitiske kritikken av mål- og resultatstyringen i staten, i de ytre etatene, av de fristilte infrastrukturvirksomhetene og av helseforetakene. Hernes viktigste bidrag som ”elegant” politiker var hans medvirkning til å opphøye mål- og resultatstyring fra managementfilosofi (Management by Objectives) til politisk ideologi.

Det Raymond Johansen fortier eller underslår, eller kanskje ikke har oppfattet ennå, er at for Stoltenberg er det metoden som er det overordnede målet. Stoltenberg har som kjent foreslått å mål-og resultatstyre selveste FN. -Da får vi mer nødhjelp for hver krone, sier han, og det blir billigere og bedre for forbrukerne. Han ser for seg at forskjellen på høyre og venstre i politikken blir hva vi vil bruke metoden til. Men i virkeligheten er det mål- og resultatstyringsmetoden som styrer politikerne. Metoden kan bare oppfylle seg selv -og den gir altså motsatte effekter enn de moteriktige målene Johansen og Solhjell pynter seg med.

Folket og fagmiljøene opplever mål- og resultatstyringen av fellesskapets sosiale ansvar og historisk opparbeidede verdier som rimelig absurd i hverdagen. I skolen blir det grotesk. Stoltenberg og Solhjell vil faktisk målstyre og adferdsregulere departementet til å målstyre og adferdsregulere alle lærerne til å målstyre og adferdsregulere alle barna våre til å lære seg å lydig akseptere å bli måstyrt og adferdsregulert etter de skiftende politiske bestillernes skiftende bestillinger.
Hvem er det som målstyrer og adferdsregulerer barnehageministeren? OECD eller PISA?

Høire representerer ikke hovedutfordringen til APs skolepolitikk. Det er folket og fagmiljøenes indignasjon og harme over mål- og resultatstyringsideologien Arbeiderpartiet skulle lytte til. Men uansett i hvilken sammenheng vi kritiserer mål- og resultatstyringsideologien, reagerer Stoltenbergs regime som autister. Kritikken av mål- og resultatstyringsideologien er Stoltenbergs store tabu.

(Forfatteren har arbeidet med mål- og resultatstyring som adferdsregulerende terapeutisk virkemiddel i sosiale læringsprosesser og prestasjonsgrupper.)