Noen lysegrønne refleksjoner ved Fords hundreårsjubileum:

MÅLSTYRING
SOM VITENSKAPELIG LEDELSE, MANAGEMENTFILOSOFI
OG POLITISK IDEOLOGI.
Av Johan Nygaard

Målstyringsideologien ligger som en kald skygge over landet og suger sjelen ut av det norske velferdssamfunnet.
Folket tør ikke tro på en harmonisk fremtid før vi har kløyvd dragen.

I

I begynnelsen av forrige århundre introduserte ingeniøren F.W.Taylor begrepet ”scientific management” om sine teorier om styring av industriprosesser. Disse ble tatt opp og anvendt av Henry T. Ford i hans revolusjonerende samlebåndsproduksjon av biler. Taylorisme kalles ofte for ”vitenskapelig ledelse” og noen ganger ”fordisme”. Taylor selv og mange av hans etterfølgere utviklet etter hvert sine teorier i retning av en omfattende samfunnsideologi. Lenin ble også begeistret av Taylor.

I dag har vi erfaring som forteller oss at denne ”vitenskapelige” tilnærmingen leder til demotiverte og fremmedgjorte arbeidere og en kostbar logistikk. Samtidig har nye vitenskapelige og teknologiske landevinninger gitt oss kapasitet til å styre de teknologiske aspektene av produksjonsprosessene med en presisjon og effektivitet som langt overskrider Taylors ”vitenskapelighet”.

Jeg velger i denne artikkelen å bruke begrepet ”vitenskapelig ledelse” intuitiv og generelt med referanse til denne nye vitenskapelige og teknologiske kapasiteten. Men denne ”vitenskapeligheten” er ikke på samme måte relevant eller adekvat når det gjelder å styre de sosiale aspektene av produksjonsprosessene. Dette må vi bli flinkere til å skjelne, beskrive og innarbeide i fellesbevisstheten. Det er nødvendig for å få øye på, begripe og benytte vår tids nye muligheter.

 

Det er altså når denne ”vitenskapeligheten” beveger seg utover sitt naturlige domene at disse antisosiale virkningene viser seg.

Det samme gjelder for begrepet målstyring (management by objektives) som økonomen George Odiorne introduserte i midten av forrige århundre: Metoden gir et skinn av vitenskapelighet med sitt enøyde fokus på det målbare, men har som ”fordismen” den uavvendelige virkningen at medarbeiderne blir demotiverte og fremmedgjorte. Både de nominelle og de faglige, sosiale og kulturelle omkostningene ved alle målingene og registreringene er uoverskuelige; de kommer ikke umiddelbart frem i målstyringsregnskapene.

Begrepene målstyring og vitenskapelig ledelse blir i dag brukt i stadig nye sammenhenger under stadig nye tilslørende og forvirrende merkelapper, akronymer og slagord. Noen plukker opp begrepene intuitivt, andre har studert de historiske referansene. Men den intuitive oppfattelsen og de aktuelle assosiasjonene samsvarer ikke lenger i samme grad med de historiske referansene til Taylor og Odiornes ideologi.

Jeg hevder altså at vi i dag rimeligvis må forholde oss  mer åpent og intuitivt til disse begrepene, og i mindre grad assosierer til Taylors og Odiornes historiske ”ideologisering” av disse begrepene i sosiale sammenhenger.

Om begrepet vitenskapelig ledelse i seg selv er et godt og hensiktsmessig begrep, eller om det er en selvmotsigelse, skal jeg ikke avgjøre her. Men i dagens situasjon er imidlertid denne intuitive og generelle bruken av begrepet vitenskapelig ledelse nyttig når vi skal frariste målstyring som managementfilosofi og politisk ideologi sitt besnærende skinn av ”vitenskapelighet”.

Slik jeg bruker begrepet vitenskapelig ledelse i denne artikkelen, -og med den antydningen av innholdet som jeg har valgt for anledningen (”..målstyring som vitenskapelig ledelse av forskningsprosesser, teknologiutvikling og industriprosesser innebærer bl.a. å overvåke, måle og registrere samtlige tilstandsendringer i de prosessene som skal styres,” -og med referanse til kybernetikk og simulering)  - håper jeg at det vil være tilstrekkelig for å oppnå mitt hovedanliggende, nemlig å etablere relevante assosiasjoner, skjelne riktig,  og frata målstyring som managementfilosofi og politisk ideologi sitt paralyserende skinn av vitenskapelighet.

Dette får bli mitt bidrag til Fords hundreårsjubileum.

II

”Behovene er uendelige –rammene er begrensede”. Dette er målstyringsideologiens humørløse og tankelammende mantra. Det lyder umiddelbart selvfølgelig, men ved nærmere ettertanke forstår vi at dette ”universelle prinsippet” er blindt og respektløst både overfor menneskenes behov og overfor de ressursene vi har fått å forvalte.

Denne tilforlatelige respektløsheten i kjernen av målstyringsideologien sprer like tilforlatelig en demoraliserende stemning overalt hvor denne ideologien gjør seg gjeldende. Vi må mobilisere kunnskap, selvrespekt og den sunne folkelige fornuften mot de demoraliserende virkningene av målstyringsideologien.

Den kosmiske sannheten er litt mer humoristisk og intelligent: Menneskenes behov er selvfølgelig begrenset. Og det er ressurser i overflod på jorden, slik at ingen mennesker behøver å lide permanent nød.

Både den aktuelle matvarekrisen og den latente klimakrisen viser oss at problemet ikke først og fremst er å prioritere innenfor begrensede rammer. Det er kommunikasjonen og distribusjonen av ressursene på jorden som er det store og gjennomgripende problemet i menneskenes verden. Og det problemet løser vi ikke med å tenke maktkamp om prioriteringer innenfor begrensede rammer i en konkurranseorientert markedsøkonomi. Ærlig talt. Slik tankegang kan verken begripe og forstå det økologiske samspillet, menneskenes behov og kapasitet, eller de ressursene vi har fått å forvalte på jorden.
Slik gammeldags tankegang representerer problemet -ikke løsningen.

Men Jens Stoltenberg og Siv Jensen har altså ikke annet å by på enn denne enøyde målstyringsideologien som reduserer alle problemene i samfunnet til å dreie seg om tall, ansvarsstrukturer og prioriteringer innenfor begrensede rammer i en konkurranseorientert markedsøkonomi.

Og vi kan ikke forsvare oss mot dette underliggende og tankelammende målstyringsparadigmet i dagens fragmenterte politiske debatt. For å motvirke den forvirrende og fremmedgjørende fragmenteringen av den politiske debatten, og bli oppmerksom på sammenhengene i den politikken som tilsløres, må vi altså i dag fokusere på selve målstyringsideologien.

Løsningen ligger som alltid i problemet. Målstyringsmetoden er ikke årsak til alle problemene her i verden. Men målstyringsmetoden har overtatt problemene og kan ikke løse dem med sine enøyde problembeskrivelser.

III

I rapporten ”Fra vesen til virksomhet” som BI forskerne Catherine B. Arnesen og Kåre Hagen har skrevet på oppdrag fra de fristilte statlige virksomhetenes arbeidsgiverorganisasjon Spekter, fremstilles målstyring som vitenskapelig mens motstanden mot målstyring beskrives som ideologisk. Dette er en helt vanlig tilsnikelse som mange ikke stusser over i det hele tatt. Det skal jeg forsøke å rette på i denne artikkelen.

Selve rapporten er ellers ikke tema eller skyteskive i denne omgang selv om den fremstår som et forsvar for målstyringsideologien. Men fordi BI-forskerne er helt åpne og klare på at målstyringen av offentlige virksomheter tilskyndes av EØS avtalen og representerer det vesentligste elementet i EU tilpasningen av det norske samfunnet, kan den også henvises til når vi skal understøtte følgende dramatiske påstand:
Tjenestedirektivet fra kommisjonærene i Brüssel vil lovfeste målstyringsideologien i Norge.

Denne påstanden skal vi bruke til å mobilisere folket og fagmiljøene mot tjenestedirektivet. Å kalle tjenestedirektivet for målstyringsdirektivet er et effektivt retorisk virkemiddel som aktualiserer og fastholder denne sammenhengen.
Da må vi belyse hva denne påstanden innebærer og hva sammenhengen består i. Det er det heldigvis mange som bidrar til. Her skal jeg stort sett begrense meg til å vise hvordan vi kan skjelne riktig mellom målstyring som vitenskapelig ledelse, managementfilosofi og politisk ideologi.

Å skjelne riktig mellom målstyring som vitenskapelig ledelse, managementfilosofi og politisk ideologi er en grunnleggende forutsetning for en ryddig, oversiktelig og opplysende diskusjon om målstyringsideologien og tjenestedirektivet.

IV

Kritikk av målstyringsideologien er kapitalismekritikk. Men enøyd målstyring passer også som hånd i hanske til en sentraldirigert planøkonomi. Den mentale og sosiale motstanden mot målstyringsideologien er da også mye mindre i autoritære og føydale asiatiske kulturer enn i det demokratiske og individualistiske Vesten.

Det vil alltid være  tydelige og forpliktende målstyringsprosesser i en hver sunn økonomistyring og administrasjon. Og det vil alltid være elementer av  transaksjonspedagogikk (straff og belønning) og adferdspsykologiske virkemidler naturlig integrert i en hver sunn oppdragelse, pedagogikk og ledelse.

Det er når disse virkemidlene forstås isolert fra sine naturlige sammenhenger, rendyrkes og forsterkes, og opphøyes til ideologi, at kombinasjonen av målstyring og adferdspsykologiske ledelsesstrategier fremstår som en antihumanistiske skrekkvisjon.

I tiden fremover skal vi få se at de forskningsprosjektene som har en tilnærming som er konsistent med målstyringsideologien vil bli stadig mer favorisert når forskningsmidlene fordeles.
Det fullfinansierte motebegrepet ”evidensbasert psykologi”  tilslører nettopp ikke at dette dreier seg om å bruke psykologifaget til å finslipe de adferdspsykologiske ledelsesstrategiene i målstyrte systemer.

V

Begrepet målstyring (MBO- Management  by Objectives) og identifisering og beskrivelse av målstyringsprosessene i en økonomifaglig sammenheng ble introdusert av George Odiorne og popularisert av Peter Drucker på 1950 tallet.
Da Vesten på 1960-og 70 tallet ble rammet av den voldsomme konkurransekraften til den japanske vareproduksjonen, ble det nødvendig for managementforskerne å studere hva Japanerne gjorde annerledes. Da fant de ut at japanerne hadde rendyrket og forsterket målstyringsprosessene i et samspill med raffinerte adferdspsykologiske og transaksjonspedagogiske (straff og belønning) ledelsesstrategier i føydale strukturer.

Forskerne kunne altså bruke disse vestlige begrepene som de hadde tilgjenglig til å beskrive hva japanerne gjorde annerledes enn oss. Dette ledet i sin tur til den nesten eksplosjonsartete utbredelsen av MBO som managementfilosofi i Vesten.

Målstyring som managementfilosofi innebærer en ”ideologisering” av målstyringsprosessene. Denne ideologiseringen er nødvendig for å implementere målstyringsreformene i sosiale samarbeidsprosesser.

Vi må  skjelne mellom Odiornes vitenskapelige bidrag og hans og Druckers deltagelse i denne ideologiseringen av målstyringsprosessene i de administrasjonsfilosofiske samtalene.
Ideologiseringen av målstyringsprosessene er i vesentlig grad også inspirert av autoritær og føydal japansk styringsfilosofi. Japansk ære og harakiri er i Vesten byttet ut med opsjoner og fallskjermer.

Denne utvekslingen mellom øst og vest forteller oss mye. I det internasjonale engelske språket kalles tilfeller som Reinås og Reiten for ”MBO lords”.

OECD og EU, Sir Anthony Gidden, Sir Tony Blair og Gordon Browns New Labour og ”den tredje vei”,  Stoltenberg og Arbeiderpartiet, Høyre, FrP, Cvita-praktikantene og til og med ”SV i regjeringståka” har i sin tur opphøyd målstyring til politisk ideologi.
Alle de politiske partiene på Stortinget har vært med på  å innføre, argumentere og styre ut fra  målstyringsideologien.

Det er i denne historiske konteksten vi må forstå og beskrive ”markedsdreiningen” av Arbeiderpartiet.

Viktige milepæler i denne historien her hjemme er innføringen av målstyring som prinsipp for offentlig forvaltning med såkalt ”Virksomhetsplanlegging” (VP) rundt 1990, EØS avtalen i 1992-93, Gudmund Hernes Reform 94 for den videregående skolen, ”fristillingen” av samfunnets infrastrukturer i årene rundt årtusenskiftet, Civita-Clemets ”Kvalitetsreform” av høyere utdanning, Stoltenbergs helsereform, NAV reformen, og implementering av målstyringsreformen av universitetene og selve den frie forskningen.

Det meste av dette vil bli stående i historien som skoleeksempler på dyr og mislykket målstyrt tilnærming til systemutvikling.

VI

For at vi skal få en ryddig og konstruktiv diskusjon om målstyring, er det altså nødvendig å skjelne målstyring som vitenskapelig ledelse, managementfilosofi og politisk ideologi. Dette bringer både den administrasjonsfaglige kritikken og den politiske debatten et langt skritt videre.

Målstyring som vitenskapelig ledelse av forskning, teknologiutvikling og industriprosesser innebærer å overvåke, måle og registrere samtlige tilstandsendringer i de prosessene som skal styres.

Kybernetikk, objektorientert systembeskrivelse og simulering som vitenskapelig metode er i dag blitt de sentrale verktøyene i målstyring som vitenskapelig ledelse av forskningsprosjekter, teknologiutvikling og industriprosesser. Med disse verktøyene har vi lært å lage selvregulerende systemer.
Men nettopp disse vitenskapelige verktøyene likviderer forestillingen om at overordnet, sentralisert og standardisert system er noe å strebe etter i systemutviklingsprosesser. Farten i den nye teknologien og i ”cyberspace”  eksponerer hvordan slike strukturer stadig og uavvendelig produserer bugs og ender i systemkrasj. Den langsomme evolusjonen og historien forteller oss det samme.

For å hente ut ytterligere gevinster av den nye audiovisuelle informasjons- og kommunikasjonsteknologien når vi skal modernisere moderniseringen av samfunnet, må vi dele informasjon og distribuere makt. Hvordan, og hva det innebærer, forteller den nye teknologien oss.

Den nye teknologien har gitt oss begreper som multifunksjonelle enheter, åpen systemdesign, brukermedvirkning i systemutviklingsprosesser og samarbeid i selvorganiserende nettverk. Disse moderne begrepene vil hjelpe oss å begripe og benytte vår tids nye muligheter.

Likvidasjonen av de nedarvede forestillingene om overordnet,   sentralisert og standardisert system er den avgjørende forutsetningen for, og den frigjørende virkningen av, vår tids teknologiske revolusjon.

Dermed har  kybernetikk, objektorientert systembeskrivelse og simulering som vitenskapelig metode i seg selv blitt et drepende argument mot målstyring som managementfilosofi og politisk ideologi. Målstyring som managementfilosofi og politisk ideologi projiserer nemlig automatisk  overordnede,   sentraliserte og standardiserte systemer som ikke kan nyttiggjøre seg det moderne menneskets muligheter med den nye audiovisuelle informasjons- og kommunikasjonsteknologien.

Nå vil f.eks. Helse Sør-Øst slå sammen alle sykehusene i Oslo til ett dinosaurisk universitetssykehus for at én sentral kontroll skal forbedre den lokale samhandlingen i hele regionen. Slike paradoksale konklusjoner følger automatisk av den enøyde  målstyringsideologiens finansielle logikk.

Den nedarvede forestillingen om overordnet, sentralisert og standardisert system eksponerer skarpt skillet og motsetningen mellom målstyring som vitenskapelig ledelse av forskningsprosjekter, teknologiutvikling og industriprosesser, og målstyring som managementfilosofi og politisk ideologi.
Visjonen om vitenskapelig og teknologisk kontroll er riktignok den samme. Men det er forskjell på teknologi og naturlige og sosiale menneskeindivider. I vitenskapelige sammenhenger er det forskjell på å målstyre og bli målstyrt. I sosiale sammenhenger er det faktisk ikke det. Dette er en gammel visdom.

Målstyring som vitenskapelig ledelse av forskningsprosjekter, teknologiutvikling og industriprosesser gjør oss til herrer på jorden med det ansvaret det innebærer. Målstyring som vitenskapelig ledelse kan selvfølgelig ikke sette seg selv inn i sine rette sammenhenger.
Målstyring som managementfilosofi og politisk ideologi gjør oss til slaver.

Når målstyring som managementfilosofi og politisk ideologi påberoper seg autoritet fra målstyring som vitenskapelig ledelse, er det altså en antihumanistisk tilsnikelse. 

Målstyring som managementfilosofi forsøker å oppnå en kontroll over de sosiale samarbeidsprosessene ved å innføre detaljerte internfaktureringer og et system  av målkontrakter i kombinasjon med ”evidensbaserte” adferdspsykologiske og transaksjonspedagogiske (straff og belønning) ledelsesstrategier i føydale strukturer.

Vi kan gjenkjenne politikernes målstyringsretorikk i flommen av billigbøker om målstyring som managementfilosofi (MBO). Der kan vi også lese at internfaktureringer fungerer som klargjøring for konkurranseutsetting. Selv om Kristin og Jens sier at de ikke vil sette bestemor ut på anbud, har de altså lagt alt til rette for at Erna og Siv kan gjøre det.

Utbredelsen av målstyring som managementfilosofi innebærer at finanskapitalens logikk i stadig større grad overstyrer produksjonskapitalens logikk. Dette leder i sin tur til at det oppstår en dyp avgrunn mellom de økonomiske og administrative elitenes virkelighetsbeskrivelser, og folket og fagmiljøenes erfaringer og opplevelse av virkeligheten.

Et opplysende eksempel på de antisosiale virkningene av ekstrem målstyring finner vi i den største Renaultfabrikken i Frankriket. En selvmordsbølge blant arbeiderne der fikk omgivelsene til å stusse. Arbeiderne fortalte at de tjente bedre enn før, jobbet lengre dager, at arbeidsorganiseringen og intern-konkurransen medførte at de hadde sluttet å snakke sammen med kollegaer i arbeidstiden, og at de i stor grad hadde mistet kontakten med det sosiale livet utenfor arbeidslivet.

Målstyring som politisk ideologi vil styre pengesystemet med målstyring som vitenskapelig ledelse (rentemål, kursmål, inflasjonsmål, sysselsettingsmål, osv.) og forvalte fellesskapets ansvar og historisk opparbeidede verdier med målstyring som managementfilosofi og adferdregulere borgerne med penger som forsterker.

VI

Målstyring i terapeutiske sammenhenger og i prestasjonsmiljøer som f.eks. idretten, må vi forstå som en slags forskning og teknologiutvikling. Dette er eksperimentering som gir verdifulle erfaringer og kunnskaper til fellesskapet, men som er risikabel og har sin pris og sine ofre. 

Målstyring som rendyrket og forsterket terapeutisk virkemiddel anvendes i Norge stort sett  bare i sosialiseringen av psykisk utviklingshemmede og i rehabilitering av narkomane. Altså i tilfeller hvor vi anser at klientens integritet og myndighet over seg selv i utgangspunktet er svekket.

Regjerings-SV bestemte seg over natten for å målstyrestyre det pedagogiske innholdet i barnehagene ” for å skape mindre forskjeller”.

Målstyring som pedagogisk virkemiddel virker mentalt ensrettende og skaper mer konkurranse og større sosiale forskjeller.
Konkurranse og sosiale forskjeller er i en viss grad naturlig og nødvendig i samfunn med arbeidsdeling. Og mental ensretting er et nødvendig element i sosiale læringsprosesser og samarbeidprosesser.
Men en rendyrking, forsterkning og ideologisering av målstyringsprosessene i pedagogiske og sosiale sammenhenger leder uavvendelig til et antihumanistisk fryktvelde. Det har vi sett før.

Målstyring er nemlig ikke noe nytt. Vi har bare identifisert og beskrevet målstyringsprosessene på nytt og satt dem inn i nye sammenhenger.

Nå har f.eks. også direktøren i NAV fått millionlønn og fallskjerm for å la seg målstyre og adferdsregulere til å målstyre og adferdsregulere avdelingslederne til å målstyre og adferdsregulere saksbehandlerne til å målstyre og adferdsregulere de arbeidssøkende og stønadstrengende etter de skiftende politiske bestillernes forskjellige bestillinger.

Dette er arbeidslinja, folkens. Nå blir det tøffere tider. Arbeids- og inkluderingsdepartementet vurderer i fullt alvor å sette oppfølgingen av den enkelte NAV-klient ut på anbud. Det er en viss automatikk i dette.

I Klassekampen 14.02.08 beskriver arbeidsmedisiner Ebba Wergeland ”arbeidslinja” som et symptom på  ”menneskeforakt”. Der viser hun også hvordan denne politikken er initiert av  EU/OECD og nøyaktig følger deres anbefalinger.
Jeg kaller det ”demokratisk føydalisme”.

VII

Den moderne og fremtidsrettede strategien er å motivere, stimulere og involvere medarbeiderne og den lokale intelligensen i egen organisasjon i forståelsen, beskrivelsen og utviklingen av sin egen virkelighet. Kultiveringen av denne sosiale prosessen kan og bør involvere et bredt spekter av ekstern spesialkompetanse ettersom behovene varierer.

Den målstyrte ledelsen i industrien og offentlig forvaltning foretrekker å basere seg på forutsigbar og pålitelig ekstern kompetanse og intelligens som beslutningsgrunnlag. Med et slikt ”friskt syn utenifra” på egen organisasjon, får ledelsen svar som bestilt på hva som er mest hensiktsmessig for å oppfylle målstyringsmetoden.
Samtidig kan ”ekspertenes”  eksterne autoritet brukes til å nøytralisere medarbeiderne og den lokale intelligensens beskrivelse og forståelse av sin egen virkelighet, og til å overkjøre den interne motstanden mot å redusere de faglige, sosiale og kulturelle verdiene for å oppfylle metoden.

Målstyringsmetoden kan uansett ikke begripe og forstå de faglige, sosiale og kulturelle verdiene i arbeidslivet med sitt rapporterings- og analysespråk. Det er derfor vi sier at målstyringsideologien er enøyd. Derfor snakker lederne og politikerne om noe helt annet når de konfronteres med de antihumanistiske og kulturtømmende virkningene av den målstyringsmetoden som i virkeligheten også styrer dem.

Den enøyde målstyringen av fellesskapets ansvar og historisk opparbeidede verdier tømmer politikken for etisk og kulturelt innhold  mens den gjensidige respekten og lojaliteten mellom politikerne og velgerne forvitrer.
*
Det er allerede alt for mye uforsvarlig amatørmessig bruk av enøyd målstyring i terapeutiske sammenhenger og i prestasjonsmiljøene. Men moderne ledelse av prestasjonsmiljøer legger mer og mer vekt på å kultivere en individorientert, aksepterende og inkluderende  sosial intelligens. Også de aggressive lagidrettene må kultivere den sosiale intelligensen for å forbedre sine prestasjoner.

Alle ledere; pedagoger og terapeuter som anvender  rendyrket og forsterket målstyring i sosiale lærings- og samarbeidsprosesser gjør med tiden den samme erfaringen: nemlig at metoden også styrer lederne. Men de ”sultne” ledernes ego overstimuleres så til de grader i målstyrte systemer, at svært mange av dem ikke blir klar over dette tragikomiske forholdet før det er for sent.

Det vil derfor være gunstig for samfunnsutviklingen hvis ledere, pedagoger og terapeuter blir flinkere til å dele denne erfaringen med hverandre og bearbeide den sammen. Så kan lederne, pedagogene og terapeutene forklare Kristin Halvorsen og Bård Vegard Solhjell at det samme tragikomiske forholdet også gjelder for politikerne: Også Finansministeren blir styrt av målstyringsmetoden.
Og målstyringsmetoden kan bare oppfylle seg selv.

VIII

Kosmopolitikeraspirantene, målstyringskoryfeene og Civita-praktikantene forsøker i sin opphøyde fremmedgjorthet altså å utvikle en overstatlig, sentralisert og  standardisert verdensorden hvor samtlige offentlige og private virksomheter blir styrt av den samme enøyde målstyringsmetodens finansielle logikk i et grenseløst konkurranseorientert marked med en felles valuta.

Stoltenbergs ”store tanker”, som han hemmelighetsfullt har meddelt pressen at han har satt av plass til i hverdagen som statsminister, er altså ikke noe annet enn denne  utlevde, enøyde målstyringsideologien. Dette er grunnlaget for Stoltenbergs ”store optimisme” her i verden, og det har han meddelt FNs generalsekretær i rapporten ”Delivering as One”. Sjekk den. Gjør det.
For den rapporten er nemlig også innholdet i Støres ”store satsing på FN”. Hele Den Norske Utenrikstjenesten gires nå til å drive lobbyvirksomhet for Stoltenbergs forslag om å underlegge selveste FN den enøyde målstyringsideologien. Stoltenberg og Støre ( tidl. arbeidende styreformann i ECON analyse) kan rett og slett ikke forestille seg noen bedre måte å styre verden på.

NUPI er tydeligvis også med på lobbylaget til Stoltenberg og Støre. Leder i avdeling for internasjonal politikk ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt, Perielle Riekers, føler seg tydeligvis kallet til å forskuttere virkningene av Stoltenbergs oppdrag som prestisjetung overstatlig målstyringskoryfé. I Morgenbladet 1-7 februar –08, fastslår hun som et faktum at ”-FN er veldig opptatt av dette (”regionalisering”), for organisasjonen opplever at de har for mange land å forholde seg til. I tillegg vil de gjerne outsource oppgaver, i det hele tatt søke å få en mer effektiv global styringsprosess.” (min uthevning og parentes)

Hørt den før? Dette er akkurat den samme leksa ledelsen i Helse Sør-Øst lirer av seg for tiden. Den leksa har de kanskje lært på kurs hos ECON?

Det er selvsagt høyst betimelig og på sin plass å spørre  om NUPI-lederen her uttaler seg som uavhengig forsker eller som lojal lokal lavnivålobbyist for Stoltenbergs overstatlige og prestisjetunge høynivågruppe. Men Perielle Riekers utsagn understøtter uansett min fremstilling av hva som egentlig forgår her.

Ligger det i forlengelsen av denne tankegangen at et målstyrt FN av hensyn til det globale styringssystemets effektivitet vil erklære Norge utenfor EU som en uhensiktsmessig enhet? Virkeligheten må som kjent pent innordne seg de overordnede prinsippene. Dette er faktisk det aller mest ”universelle prinsippet” i de forvirrede kosmopolitikeraspirantene og målstyringskoryfeenes opphøyde fremmedgjorthet og fikse forestillinger om verden.

Det er en grotesk tilsnikelse å ta nordmenns tradisjonelle og sunne velvillighet overfor FN til inntekt for Stoltenbergs reaksjonære forslag om å underlegge selveste FN den antihumanistiske målstyringsideologien.

Dette gjør vondt i hjertet. Hvor blir det av debatten om dette? Verden må få vite at målstyringsmetoden er uegnet til å ivareta grunnleggende fellesskapsoppgaver selv i verdens rikeste land. Også i verdens beste land å bo i undergraver målstyringsideologien den gjensidige respekten og lojaliteten mellom folket og eliten,  mellom ledelsen, medarbeiderne og brukerne, og mellom politikerne og velgerne.

IX

Den aktuelle finanskrisen bare forsterker de politiske bestillernes blinde tro på at løsningen på alle problemene ligger i glamorøse overstatlige arenaer for målforhandlinger med den overstatlige finanskapitalen, som på sin side styrer alt som kan måles og registreres med målstyringsmetoden.

Dette representerer ”et høyere trinn på sivilisasjonsstigen hvor motsetningen mellom politikk og kapital oppheves” jubler Jagland og den svenske Globalvänstern. Kosmopolitikeraspirantene konstruerer som vanlig sin egen virkelighet og tror faktisk at det er folk og arbeid det er noe galt med her i verden. Akkurat som sofistene og Kant. Intet er nytt under solen.

Det er altså den enøyde målstyringsideologien som skal virkeliggjøre kosmopolitikeraspirantenes overstatlige visjoner. I dette systemet får politikerne i større grad sin makt og myndighet legitimert og begrenset av overstatlige institusjoner, og kan i tilsvarende mindre grad stilles til ansvar i lokale demokratiske prosesser.
Det er derfor vi kaller kosmopolitikeraspirantenes målstyrte visjon for ”demokratisk føydalisme”. Dialektikere av alle kategorier vil gjenkjenne dette paradoksale begrepets logiske gyldighet og historiske relevans.

De krenkelsene, frustrasjonene og avmaktsfølelsen som målstyringsideologien allerede forårsaker ” on the ground” her hjemme, er ingenting mot hva implementeringen av ”målstyringsdirektivet” fra Brüssel vil medføre. Den aktuelle finanskrisen viser oss hvilke fatale følger den tankegangen som ligger til grunn for tjenestedirektivet fra Brüssel kan få. Vi ser nå hvordan deregulerte grenseløse markeder blir labile og bryter sammen fordi ubalanse i ett område forplanter seg i hele markedet på uforutsigbare måter og med uoverskuelige konsekvenser.

Men kosmopolitikeraspirantene, målstyringskoryfeene og Civita-praktikantenes ideologiske blindhet kjenner fortsatt ingen skam.

X

Sammenblandingen av målstyring som managementfilosofi og politisk ideologi forvirrer og paralyserer debattene, lammer lokaldemokratiet og tømmer politikken for etisk og kulturelt innhold.

Stoltenberg og tabloidene visualiserer en negativ valgkamp, hvor valget skal stå mellom å konfirmere målstyringsideologien til Stoltenberg, eller enda mer målstyring med FrP.
Tenk på alt vi ikke kan diskutere og kritisere i valgkampen da, av frykt for å svekke Stoltenberg i forhold til FrP.

Bak ryggen til Stoltenberg kan SP og SV også bare snakke om tall, ansvarsstrukturer og prioriteringer innenfor begrensede rammer.

Bak ryggen til Stoltenberg blir det f.eks. umulig for SP og SV å forsvare folkestyret mot den massive overføringen av politisk makt fra statlige demokratiske institusjoner til tvilsomme overstatlige rettsinstitusjoner. EU domstolen og EFTA domstolen, som er de som endelig bestemmer hva de uforståelige direktivene fra kommisjonærene i Brüssel egentlig skal bety, slik at politikerne ikke kan stilles til ansvar, -disse dommerne nekter til og med å opplyse om sine biinntekter. Derfor nekter revisor å godkjenne regnskapene deres. Det er derfor mest realistisk og ansvarlig å gå ut fra at disse overstatlige rettsinstansene er korrupte.

Dette er da ikke noe sjokkerende nytt i historien? Eva Joly har bedt oss bruke fantasien, og forestille oss hva som skjer når de forskjellige europeiske regionene bringer sine korrupsjonskulturer sammen i én stor overstatlig korrupsjonskultur. Det er opplysende at mistanken om svik og korrupsjon oppstod umiddelbart i  grensesnittet mellom Norge og EU.

Amund Utne ved ESA og Henrik Bull ved EFTA domstolen var Støres juridiske rådgivere da EØS avtalen ble fremforhandlet. Mistankene om svik og korrupsjon blir ikke mindre berettiget når disse overstatlige rettsinstansene kan tilby ”skjønnsmessige ordninger” i forholdt til loven f.eks. når det gjelder hjemfall og statsstøtte til CO2 fangst umiddelbart etter at Støre i all hast hadde overkjørt revisor og godkjent ESA og EFTA domstolens regnskaper for flere år tilbake.

Hvor stor og sterk må man være for å kunne regne med slike skjønnsmessige ordninger i forhold til loven i EU? Hvilke kort må vi ha på hånden for å hevde oss i dette ufyselige fordekte spillet hvor alle har noe på alle?

Utenfor EU og EØS er det ikke nødvendig å bryte loven for å redde miljøet.

Tjenestedirektivet fra kommisjonærene i Brüssel, som i virkeligheten lovfester målstyringsideologien, og alle de andre skjellsettende direktivene som vi må ta stilling til i neste stortingsperiode, er bannlyst fra de rødgrønnes valgkampstrategi. Dette er feigt og respektløst overfor folkestyret.
Vi går en falsk, tilslørende og fremmedgjørende valgkamp i møte.

XI

Vår fortryllende prinsesse Märtha kan sikkert opplyse folket og pressen om hvordan positive kreative visualiseringer virker her i verden.

Vi kan for eksempel visualisere hvordan de forskjellige fagmiljøene endelig begynner å snakke sammen og samordner sin kritikk av det underliggende målstyringsparadigmet.

Og i en stor positiv fellesvisualisering kan vi se for oss hvordan medlemsdemokratiet i SV og SP distanserer seg fra den overgripende målstyringsideologien og myndig og bestemt styrer partiledelsen ut av den håpløse skvisen mellom smertegrensen i regjeringståka og sperregrensen på Stortinget.

Vi kan levende forestille oss hvor befriende og mobiliserende det virker på partimedlemmene i SP og SV å få anledning til å drive en ærlig og opplysende valgkamp som på en positiv og konstruktiv måte kanaliserer folkets høyst berettigede indignasjon og harme over den antihumanistiske målstyringsideologien til Jens Stoltenberg og Siv Jensen, og alle de gjenkjennelige virkningene av den. Slik vil vi det velte hele dette falske og tankelammende politiske spillet som strategene i AP er i ferd med å nøytralisere EU- og EØS-motstanderne i SP og SV med.

Så kan folket begynne å diskutere politikk igjen. Så blir SP og SV atter fri til å argumentere kraftfullt for sin egen eksistensberettigelse og gjør sannsynligvis  et brakvalg. Slik knekker vi FrP koden i forbifarten og Siv Jensen sprekker som et troll i dagslys.

Alle partiene på Stortinget har vært med på å innføre, styre og argumentere ut fra den enøyde målstyringen av fellesskapets ansvar,
-noen uten å forstå hva de var med på. Noen må gjøre avbikt. Når?

Det er mulig å gjøre avbikt, både som individer og kollektiv. Dette er sterke moralske handlinger som øker forståelsen mellom oss, og som virker forpliktende for fremtidige generasjoner.

Det er i første omgang mest realistisk å arbeide for at medlemsdemokratiet i SV og SP irettesetter den sentrale ledelsen og gjør avbikt for partiets synder. Da kommer Kristelig Folkeparti og velgergrunnlaget til Arbeiderpartiet etter. Stoltenberg og Støre blir stående med buksene nede mens Venstre splittes og det rabler for høyresiden.
Som sagt: Positive kreative visualiseringer. Det må til for å skape en bedre verden.

Alternativt kan vi se for oss at SP faller ut av Stortinget og SV forblir et fjollete påfunnsparti for forvirrede målstyringskoryfeer i offentlig sektor. Da blir det straks mer relevant å forestille seg de Grønne som det nye samlende mot-målstyringsideologien-partiet for globalt og økologisk bevisste humanister blant folk i fagmiljøene, arbeidstakerorganisasjonene og primærnæringene.

Skulle SV skrumpe og SP svinne hen bak ryggen til Stoltenberg, må Nei til EU straks gire om sin organisasjon for å kompensere for det misforholdet som dermed oppstår mellom motstanden mot EU tilpasningen i folket og representasjonen på Stortinget.

Hvis Erna Solberg og Siv Jensen, med Jonas Gahr Støre som parlamentarisk leder for AP i opposisjon,  trumfer igjennom tjenestedirektivet mot folkets vilje, blir det nok raskt et folkekrav å si opp hele EØS avtalen. Da kommer vi ikke utenom en NOU om EØS som helt sikkert vil kaste et nytt lys over de siste 15 årenes politiske historie.

Det er fort gjort å si opp EØS avtalen. Vi kan forklare EU at Stortinget ble ført bak lyset av våre egne ved inngåelsen av avtalen, så de må ikke ta dette fornærmelig opp. Nye forhandlinger med EU vil bringe en høyst påkrevet og lenge etterlengtet realisme inn i vurderingen av forholdene mellom Norge og EU.

XII

Uansett hvordan dette utspiller seg, er følgende uavvendelig: Med den folkelige, tverrfaglige og tverrpolitiske kritikken og avviklingen av den reaksjonære og autoritære målstyringsideologien går vi over terskelen til fremtidens globale, humanistiske og økologiske kultur.

Norges finansielle og historiske integritet, våre antiautoritære og egalitære tradisjoner med et relativt høyt allment opplysningsnivå og tilsvarende lavt konfliktnivå, og med solide innslag av frivillighet og selvorganisering, gir oss de aller beste forutsetninger til  å utvikle og utnytte det moderne menneskets kapasiteter med den nye teknologiens muligheter når vi skal modernisere moderniseringen av samfunnet. Dette vil komme hele verden til gode, akkurat som vi utenfor EU er fri til å importere og implementere gode løsninger som utvikles lokalt andre steder i verden.

Fortidens synder og de elitistiske tradisjonene i Moskva, Paris, London, Brüssel og Roma representerer en mye alvorligere hemning når vi skal ta i bruk vår tids nye muligheter.

Det aller viktigste for fremtiden nå, er å forhindre at tjenestedirektivet fra kommisjonærene i Brüssel lovfester målstyringsideologien i Norge. Regjeringen presses fra alle kanter  for å fatte en beslutning i god tid før valget. Nå må folket og fagmiljøene våkne opp, kjenne sin besøkelsestid og samordne sin aktivisme mot tjenestedirektivet og målstyringsideologien.

Bilindustriens krise ved Fords hundreårsjubileum er et tydelig tegn i tiden.