Forord: utkast til et manifest for en tverrfaglig systemvitenskap.

Systemvitenskap er i sin natur tverrfaglig.
Systemutvikling er en tverrfaglig sosial prosess.
Disse selvinnlysende forholdene har store implikasjoner som vi bare såvidt har begynt å ta innover oss. Når vi tar innover oss hva disse tilforlatelige selvfølgelighetene innebærer, vil vi oppdage at dette representerer det lenge profeterte paradigmeskiftet; som skal gi oss en tverrfaglig vitenskap; som opphever motsetningene mellom religionene; og som forsoner oss med historien og hverandre.

Dette er mye å ta innover seg, og vil selvfølgelig komme i konflikt med de rådende oppfatninger som representerer det gamle, kategoriske og logisk-matematiske paradigmet.

I den pågående prosessen med å forankre den vitenskapelige og politiske tenkningen i det nye systemorienterte paradigmet, kan det være nyttig med et manifest. Det innebærer i dette tilfellet ikke et sett av dogmer og trosetninger, men en litterær form som fremhever noen utvalgte fakta og forhold, som det er vesentlig å fastholde, når vi skal orientere oss i virkeligheten, og forstå hva som foregår her.

Det står ingen andre enn forfatteren bak dette utkastet til et manifest. Dette er ikke et manifest som ber om forpliktende underskrifter og tilslutning til en organisert aktivisme. Dette manifestet representerer forfatterens sammenfatning av noen utvalgte fakta og forhold, men de samme fakta og de samme forholdene kan selvfølgelig oppfattes og stilles sammen, på forskjellige måter.
For å gjøre det enklere og mer oversiktelig å etterprøve, kritisere og forsvare teksten, har jeg ordnet den i 84 nummererte avsnitt. Noen ganger blir det litt rart, men da ble det jo et slags ”manifest”. Det var egentlig ikke min hensikt, men sånt skjer. Jeg gir det fra meg litt rufsete i kantene og med noen midlertidige referanser som kanskje kan skiftes ut etterhvert. Slik legger jeg opp til at denne teksten kan oppdateres i nye versjoner etterhvert som jeg får reaksjoner og innspill, og tiden og min egen forståelse modnes.

Jeg kan kalle teksten noe annet, men kanskje et ”manifest” kan fungere? I det minste som en nødvendig provokasjon. Det er ikke troverdig å jobbe seriøst med brukermedvirkning i profesjonelle sammenhenger, og samtidig være politisk resignert.
*
Utkastet til et manifest for en tverrfaglig systemvitenskap understreker forbindelsen mellom aksjonsforskning, deltakerforskning og systemutvikling. Det dreier seg om en ytre historiske sammenheng, og en indre logisk følge.

Ett forhold som fortrenges eller fortegnes av mange med forskjellige ideologiske oppfattelser av den politiske aksjonsforskningen, er at ”Oslo-prosessen” som ledet frem til Oslo-avtalen og Nobels fredspris, er et resultat av aksjonsforskning og deltakerforskning. Selv om spillet av gjenkjennelige og forståelig grunner avsporet og ble forvrengt underveis, viser dette allikevel noe av kraften og potensialet i aksjonsforskningens grunnholdning.

Osloprosessen baserte seg i begynnelsen på at de involverte i konflikten samarbeidet med ekstern forskerkompetanse om å etablere konkrete felles forståelser på stadig flere saklig avgrensede områder. Dette er fremdeles den eneste realistiske tilnærmingen til en forsoning mellom disse dypt traumatiserte brødrefolkene. Men det er ikke tilstrekkelig.

Øye for øye, tann for tann, og hele enten-eller tenkningen, -ja selve ideologiseringen av den ”universelle” kategoriske prinsipptenkningen, som alt sammen bare kan lede til at makt blir rett; det er denne livsfjerne og menneskefiendtlige, primitive og forstokkede maktorienterte prinsipptenkningen som dramatiserer sitt totale og endelige nederlag i dagens kriger.
Forestillingen om en overstatlig målstyrt verdensorden er bare den andre siden av den samme mynten. Mynten er like falsk og ugyldig på begge sider.
Den enhetsorienterte systemtenkningen overskrider enten-eller-tenkningen og likviderer den nedarvede forestillingen om overordnet, sentralisert og standardisert system. Dette er den grunnleggende forutsetningen for, og den frigjørende virkningen av den nye informasjons- og kommunikasjonsteknologien.

Jødene og palestinernes felles mentale, moralske og politiske nederlag blir den nye pakt mellom disse dypt traumatiserte brødrefolkene. Deres skjebner vil for alltid være forbundet med hverandre i dette felles nederlaget. Og dette mentale, moralske og politiske nederlaget representerer med sitt historiske, emosjonelle og mentale innhold, hele verdenspolitikkens krise.
Når dette uavvendelige mentale, moralske og politiske nederlaget endelig blir gjenkjent og respektert, kan vi åpne oss for fornyende og helberedende impulser.

Jødene og palestinerne var blant verdens mest opplyste og utdannnede folk, før deres sinn ble formørket av hat, og de ble hvirvlet inn i den katastrofale gjengjeldelseslogikken som de begge bærer med seg, og dyrker i sine tradisjoner.
Den evinnelige gjengjeldesen og hatet deres har sugd så mye kraft fra omgivelsene, og en restrukturering og rehabilitering vil kreve så mye velvillighet fra omgivelsene, at det er på høy tid at jødene og palestinerne kneler sammen:
Verden trenger den erfaringen og kunnskapen som en intelligent og opplyst restrukturering av krigstraumatiserte samfunn vil frembringe. Dette må bli jødene og palestinernes felles bidrag til den globale kulturutviklingen.

Og vi, -som på vegne av fellesskapet må ta ansvar, og konfrontere jødene og palestinerne med dette uavvendelige mentale, moralske og politiske nederlaget, -vi kan ikke fri oss fra at deres nederlag også representerer vår egen historie og kulturs nederlag.
Også vi må gjøre avbikt for århundrer med maktmisbruk og overgrep. Sjamanfolkene fra Uralfjellene i øst til sydspissen av Sør Amerika, er blitt desimert i løpet av 500 år i en prosess vi vet svært lite om. Vi kan heller ikke leve med at vi sanksjonerte i hjel 500.000 barn i Irak for å straffe Satan i ørkenen. Og vi hadde ingen rett til å strupe pengestrømmen til den lovlig valgte palestinske regjeringen, og påføre palestinerne et enda dypere sosialt og humanitært sammenbrudd. Vi kan ikke være alliert med en stormakt som forbeholder seg retten til å torturere sine fiender. Vi må gjøre avbikt.

Det er mulig å gjøre avbikt, både som individer og som kollektiv. Dette er sterke moralske handlinger som forplikter fremtidige generasjoner på en måte som skaper en større felles forståelse mellom oss.

Vi må innrømme at vi gjenkjenner det emosjonelle og mentale innholdet i jødene og palestinernes drama i våre egne samfunn og våre personlige liv. Det er derfor vi blir så engasjerte og involvert. Disse følelsene og forestillingene fortærer også oss. Også vi tørster etter nye og livgivende impulser.
Vi blir aldri kvitt hverandre.
*
Sammenhengen mellom aksjonsforskning, brukermedvirkning og den moderne forståelsen av systemutvikling som fremheves i dette utkastet til et manifest for en tverrfaglig systemvitenskap, har av forskjellige forståelige grunner kommet i bakgrunnen når historien om norsk samfunnsforskning fortelles og fortegnes.

Dette forklares selvsagt først og fremst av det selvinnlysende forhold at den kategoriske og logisk-matematiske samfunnsforskningen selv ikke er i stand til å beskrive de sosiale og politiske og økonomiske prosessene som systemutvikling. For da må samfunnsforskningen inkludere seg selv i den virkeligheten den deltar i med sine beskrivelser, og det kan vi ikke innenfor det kategoriske og logisk-matematiske paradigmets begrensning.

For det andre foregikk de prosjektene som utviklet og etablerte den moderne forståelsen av systemutvikling som en sosial prosess, i helt nye og tverrfaglige sammenhenger som involverte brukerne i arbeidslivet, og hvor resultatene og rapportene fikk mest umiddelbar anvendelse og betydning for brukerne, og mest langsiktig innflytelse i faget systemutvikling.
Denne tradisjonen refereres ofte som ”den skandinaviske skolen i systemutvikling”. I det internasjonale engelske språket klinger dette like bra som ”den skandinaviske velferdsmodellen”.

Samfunnsforskerne kunne samarbeide med systemutviklerne, og stimulere og inspirere systemutviklerne i deres samarbeid med brukerne i arbeidslivet. Men det er faktisk samfunnsforskernes egne kunnskapsteoretiske og metodemessige problemer som gjør at de selv ikke i tilsvarende grad har kunnet nyttiggjøre seg systemutviklernes og brukernes erfaringer og språk.

Samfunnsforskerne er, som resten av akademia, delvis paralysert av de meningsløse ”positivistiske” og ”fenomenologiske” forsøkene på å ideologisere det kategoriske og logisk-matematiske paradigmets fremmedgjørende begrensninger.

Her støter vi altså på mange språklige og metodemessige konflikter mellom forskjellige faglige kulturer. Dette vil bedre seg etterhvert som systemutviklerne selv bedre kan artikulere det kunnskapsteoretiske grunnlaget for objektorientert systembeskrivelse og simulering som vitenskapelig metode, -og samfunnsforskerne tilsvarende gjenkjenner at dette også representerer det vitenskapsfilosofiske grunnlaget for aksjonsforskning og deltakerforskning.

Dette innebærer en lenge etterlengtet begrepsopprydning i akademia. Dette er i fokus i faget systemutvikling, og i tverrfaglige prosesser, men de teoretiske fakultetmiljøene er foreløpig lite med.

Dette skriver jeg mer om i essayet ”Enhetslæren med rene begreper” som ligger på www.futurumforlag.no/smertegrensen/nye_tekster.

Oslo 29.02.08
Johan Nygaard

Utkast til manifest for en tverrfaglig systemvitenskap:
POLITIKK ER SYSTEMUTVIKLING!
..og må følgelig beskrives og begrunnes som systemutvikling.

Om aksjonsforskning og deltakerforskning,

brukermedvirkning og samarbeid i selvorganiserende nettverk.

Å beskrive og begrunne politikk som systemutvikling, er noe helt annet enn å beskrive og begrunne politikk ..

-med overordnede eller ”universelle prinsipper i Kants ånd”,
slik f.eks. kosmopolitikeraspirantene og markedsliberalistene forfører hverandre og oss andre med,
-eller som prioriteringer innenfor begrensede rammer,
slik målstyringskoryfeene reduserer det hele til,
-eller som en forutsigbar dialektisk dynamikk,
slik den automatiserte venstrevanetenkningen håper og tror,
-eller som funksjoner av funksjoner,
slik ”neo-funksjonalistene” i det fransktalende byråkratiet i Brüssel så forblommet fremstiller det.

Politikk er systemutvikling, og systemer utvikler seg ut fra sin idé.
Men systemer kan perverteres, og idéer må reformuleres.

Når vi har reorientert oss i forhold til det nye énhets-orienterte, tverrfaglige og allmengyldige, systemvitenskapelige paradigmet, ser det politiske landskapet helt anderledes ut.

1. Dette utkastet til et manifest for en tverrfaglig systemvitenskap, understreker aksjonsforskningen og deltakerforskningens innflytelse på faget systemutvikling.
Utkastet er ment som et oppspill for å invitere systemutviklerne inn i samfunnsdebatten, og samfunnsforskerne inn i systemutviklingsprosessene.

2. LO bør også være våken nå, og benytte anledningen til å ta opp igjen tråden fra 1970 tallet med å invitere til, og involvere seg i, tverrfaglig aksjonsforskning. Det er klokt og fremsynt å ta opp igjen denne tråden når LO skal orientere seg i de nye tidene og modernisere sine arbeidsformer.
FAFO bør kvitte seg med de gamle målstyringskoryfeene, og få seg et nytt styre.

3. I dette utkastet til et manifest for en tverrfaglig systemvitenskap henvises det til den legendariske kontroversen mellom de to vitenskapshistorikerne og kunnskapsteoretikerne, Thomas S.Kuhn og Karl.R. Popper, når vi skal forklare det kunnskapsteoretiske grunnlaget for objektorientert systembeskrivelse og simulering som vitenskapelig metode, og anskueliggjøre den vitenskapshistoriske betydningen av aksjonsforskningen og deltakerforskningen, og den moderne forståelsen av systemutvikling.

4. Den moderne forståelsen av systemutvikling som en tverrfaglig sosial prosess, står i en diametral opposisjon til den enøyde målstyringsideologien til Stoltenberg og Støre (tidl. arbeidende styreleder i ECON analyse).

5. Denne opposisjonen representerer overgangen fra et gammelt og målstyrt, -kategorisk og logisk-matematisk paradigme, til et humanistisk og økologisk, -énhetsorientert; dvs. system, objekt, partikkel og individ-orientert paradigme.

6. Dette paradigmeskiftet dramatiseres i nyhetene hver eneste dag. Vi må forstå og beskrive verdensbegivenhetene i lys av dette pågående paradigmeskiftet.

7. En obskur doktoravhandling i historie som problematiserer begrepet aksjonsforskning og politiseringen av samfunnsvitenskapene på 1970 tallet, ga for en tid siden noen av nestorene i faget anledning til å understreke at vi ikke kan la de gamle AKP-ernes autoritære stil forkludre forståelsen av det grunnleggende positive som denne tilnærmingen til samfunnsforskning innebærer, og som det er essensielt at vi tar med oss videre.

8. Dette utkastet til et manifest for en tverrfaglig systemvitenskap understreker at sett fra det moderne og teknologibaserte faget systemutviklings synsvinkel, er det nettopp aksjonsforskningen og deltakerforskningen som har bidratt vesentlig i nyere tid, og som har fremtidskraft i seg.

9. Begrepet deltakerforskning kan vi forstå som en utvidelse av begrepet aksjonsforskning. Dette begrepet assosierer vi her hjemme i stor grad med arbeidslivsforskningen og tradisjonen etter prof. Einar Thorsrud.

10. Dette begrepet, og denne tilnærmingen, springer ut av erkjennelsen av at forskerne uansett deltar i - blir påvirket av, og påvirker - de prosessene de observerer, og at det ansvarlige derfor er å undersøke hvordan forskerne blir påvirket og påvirker, og hvordan denne gjensidige påvirkningen kan kultiveres.

11. Denne erkjennelsen har selvfølgelig store politiske implikasjoner.

12. Begrepene aksjonsforskning og deltakerforskning inspirerte professor i informatikk, Kristen Nygaard, og det legendariske Jern & Metallprosjektet på 1970 tallet. Intensjonen var å bygge opp kunnskaper sammen med de fagorganisertes, som en forutsetning for å stille relevante krav etter hvert som innføringen av elektroniske styringssystemer endret arbeidsinnholdet og arbeidsorganiseringen i industrien.

13. Jern & Metall prosjektet ledet direkte frem til data-avtalen i Arbeidsmiljøloven, som forstår systemer som miljø, og som skal sikre medarbeiderne innflytelse i systemutviklingsprosessene. Denne forståelsen i Arbeidsmiljøloven innebærer et stort og uutnyttet potensial for faglig aktivisme.

14. Jern & Metall prosjektet på 1970 tallet bidro til å aktualisere og etablere faget systemutvikling og den moderne forståelsen og beskrivelsen av systemutvikling som en sosial prosess, som involverer -understøtter og understøttes av- og evolverer omgivende systemer, spesialkompetanse, teknologi og brukerne av systemene.

15. Denne forståelsen og beskrivelsen av systemutvikling som en sosial prosess, får stor innvirkning på vår oppfattelse av hvilke krav og forutsetninger som må imøtekommes og oppfylles for å skape en vellykket systemutviklingsprosess.

16. Denne tilnærmingen til systemutvikling gjør også at vi identifiserer, tar vare på, og nyttiggjør oss et mye bredere spekter av erfaringer og resultater fra systemutviklingsprosessene.

17. Denne moderne forståelsen og beskrivelsen av systemutvikling som en sosial prosess, har gitt oss det moderne begrepet ”brukermedvirkning i systemutviklingsprosesser”.

18. Denne moderne forståelsen og beskrivelsen av systemutvikling har også gitt oss moderne begeper som -åpen systemdesign, multifunksjonelle enheter og samarbeid i selvorganiserende nettverk.

19. Disse moderne begrepene, og denne moderne forståelsen av systemutvikling, vil hjelpe oss å begripe og forstå, og utvikle og utnytte, det moderne menneskets kapasiteter med den moderne teknologiens muligheter i moderniseringen av samfunnet.

20. IBM-sjef Nicholas Donofrios visjonære uttalelser til Aftenposten 17.02.08 under overskriften: Verdensmester i ”change”. -IBM-sjef imponert over norsk IT,- understøtter helt presist denne oppfattelsen av vår tids nye sosio-teknologiske muligheter.

21. Det er bare ett stort problem som står i veien for denne moderniseringen. Det éne store problemet som skygger for disse lysende fremtidsutsiktene, er at den rådende målstyringsideologien og målstyrte systemer bare kan nyttiggjøre seg den gammeldagse kategoriske og logisk-matematiske samfunnsforskningens metoder og resultater.

22. Målstyrte systemer er designet for kostnadskontroll, og for å initiere reformprosesser ovenifra.

23. Målstyrte systemer er ikke designet for å nyttiggjøre seg det moderne menneskest kapasiteter med den moderne teknologiens muligheter.

24. Målstyrte systemer er ikke egnet til å motivere, stimulere og involvere medarbeiderne og den lokale intelligensen i systemutviklingsprosessene.

25. Målstyrte systemer kan altså ikke nyttiggjøre seg den moderne forståelsen og beskrivelsen av systemutvikling som en sosial prosess.

26. Målstyringsideologien og den moderne forståelsen av systemutvikling som en tvarrfaglig sosial prosess, står i diametral opposisjon til hverandre. Opposisjonen mellom målstyringsideologien og den moderne forståelsen av systemutvikling, representerer overgangen fra det gamle kategoriske og logisk-matematiske paradigmet til det nye énhetsorienterte; system, objekt, partikkel og individ-orienterte paradigmet.

27. System, objekt, partikkel og individ, er forskjellige termer som alle refererer til det samme énhetsbegrepet.

28. Med det nye tverrfaglige og énhetsorienterte; system, objekt, partikkel og individ-orienterte paradigmet, er vi blitt istand til å forstå og beskrive virkeligheten som interaksjoner mellom komplekse systemer, og mellem systemnivåer som er til stede i hverandre.
Slik overskrider det énhetsorienterte paradigmet det gamle kategoriske og logisk-matematiske paradigmets begrensninger.

29. I dette nye tverrfaglige og systemvitenskapelige paradigmet kan vi gjenkjenne alle de store teknologiske, vitenskapelige og industrielle landevinningene i vår tid.

30. Det nye paradigmet tar naturligvis opp i seg det gamle paradigmets metoder og resultater, og stiller dem inn i sine rette sammenhenger.

31. Den moderne og fremtidsrettede strategien er å motivere, stimulere og involvere medarbeiderne og den lokale intelligensen i egen organisasjon i forståelsen, beskrivelsen og utviklingen av sin egen virkelighet. Kultiveringen av denne sosiale prosessen kan og bør involvere ekstern spesialkompetanse.

32. Den fremmedgjorte målstyrte ledelsen i industrien og offentlig forvaltning foretrekker å basere seg på forutsigbar og pålitelig ekstern kompetanse og intelligens som beslutningsgrunnlag. Med et slikt ”friskt syn utenifra” på egen organisasjon, får ledelsen svar som bestilt på hva som er mest hensiktsmessig for å oppfylle målstyringsmetoden.
Samtidig kan ”ekspertenes” eksterne autoritet brukes til å nøytralisere medarbeiderne og den lokale intelligensens beskrivelse og forståelse av sin egen virkelighet, og til å overkjøre den interne motstanden mot å redusere de faglige, sosiale og kulturelle verdiene for å oppfylle metoden.

33. Målstyringsmetoden kan uansett ikke begripe og forstå de faglige, sosiale og kulturelle verdiene i arbeidslivet med sitt kategoriske og logisk-matematiske rapporterings- og analysespråk. Derfor snakker lederne og politikerne om noe helt annet, når de konfronteres med de antihumanistiske og kulturtømmende virkningene av den målstyringsmetoden som i virkeligheten også styrer dem.

34. Men er ikke nettopp dette også samfunnsforskningens problem?

35. Representerer ikke nettopp dette hele det kategoriske og logisk-matematiske paradigmets grunnleggende begrensning?

36. Det er i alle fall nettopp disse begrensningene i kvaliteten på selve informasjonsgrunnlaget for ledelsens beslutninger, som er essensen i den internasjonale administrasjonsfaglige kritikken av målstyringsideologien.

37. Ideologiseringen av målstyringsprosessene i samfunnet, i kombinasjon med ”evidensbaserte” adferdspsykologiske ledelsesstrategier, oppstod i en forgangen tid da datamaskiner stort sett ble brukt til å prosessere store mengder målenheter; nummer og tall. Den historiske foranledningen var bl.a. konkurransen mellom amerikansk og japansk elektronikkindustri på 1960 og -70 tallet.

38. IBM sjef, Nicholas Donofrios visjonære uttalelser til Aftenposten, 17.02.08 viser at i dag er det den vitenskapelige og teknologiske utviklingen i nettopp disse markedene som tvinger industrien til å tenke annerledes.

39. Målstyrte systemer tærer på de faglige, sosiale og kulturelle forutsetningene for sin egen fornyelse og bærekraft.

40. Statsminister Stoltenberg er vår fremste representant for denne utdaterte og fremmedgjørende målstyrte tilnærmingen til systemutvikling, som altså dominerer reformprosessene i EU og det norske samfunnet i dag. Stoltenberg kan rett og slett ikke forestille seg noen bedre måte å styre verden på. Dette har han meddelt FNs generalsekretær i en særskilt rapotrt.
Målstyrte systemer kan rett og slett ikke begripe og forstå de faglige, sosiale og kulturelle verdiene i arbeidslivet med sitt enøyde raporterings- og analysespråk.

41. Den moderne forståelsen og beskrivelsen av systemutvikling som en sosial prosess, integrerer forståelsen av de faglige, sosiale og kulturelle verdiene i systemutviklingsprosessene.

42. Den moderne forståelsen og beskrivelsen av systemutvikling som en sosial prosess, kan selvfølgelig også involvere og nyttiggjøre seg alle metodene og resultatene fra den tradisjonelle kategoriske og logisk-matematiske tilnærmingen til samfunnsforskning.

43. Utenfor EU har vi i det egalitære og antiautoritære Norge, med våre sunne og vitale tradisjoner for frivillighet og selvorganisering, - helt spesielt gunstige historiske, kulturelle og finansielle forutsetninger for å utvikle og ta i bruk slike moderne sosio-teknologiske muligheter som den moderne tilnærmingen til systemutvikling åpner for. Nye vellykkede lokale sosio-teknologiske løsninger som vi utvikler her hjemme, kan tilbys og distribueres til resten av kloden, og utenfor EU er vi også fri til selv å importere og implementere vellykkede sosio-teknologiske løsninger som blir utviklet lokalt, andre steder i verden.

44. Stadig flere fremtredende personligheter i norsk arbeidsliv førsøker å vekke en slik moderne selvforståelse i det norske samfunnet. De fikk god støtte i sine anstrengelser for å vekke en slik moderne selvforståelse, da IBM sjef, Nicholas Donofrios var på norgesbesøk og presenterte sine fremtidsvisjoner.

45. Kristen Nygaard er blitt legendarisk i vitenskapshistorien, og i historien om elektronisk databehandling, fordi han sammen med prof. Ole Johan Dahl på 1960 tallet introduserte objektorientert systembeskrivelse og simulering som vitenskapelig metode. Dermed ble anvendelesområdet for denne teknologien dramatisk utvidet.

46. På 1980 tallet ledet den objekt-orienterte måten å beskrive virkeligheten på, til våre dagers grafiske og intuitive brukergrensesnitt med menyer og mus, som gjør at alle i dag kan lære å operere elektroniske styringssystemer.

47. Med simulering som vitenskapelige metode er vi blitt i stand til å forstå og beskrive virkeligheten som interaksjoner mellom komplekse systemer, og mellom nivåer av systemer som er tilstede i hverandre. Med denne vitenskapelige metoden overkommer vi det kategoriske og logisk-matematiske paradigmets begrensninger.

48. I dag er simulering som vitenskapelig metode involvert i all avansert teknologiutvikling og industriplanlegging.

49. Det er simulering som vitenskapelig metode som vil lære oss å forstå og beskrive det økologiske samspillet, og virkningene av våre interaksjoner med økosystemene. Dette er da også det mest konkrete budskapet fra IBM sjef, Nicholas Donofrio, til Aftenpostens lesere.

50. For dette bidraget til den teknologiske og vitenskapelige utviklingen ble prof. Ole Johan Dahl og prof. Kristen Nygaard i sitt siste leveår tildelt både von Neuman-medaljen og Turing-prisen, som er de to mest prestisjetunge hedersbevisningene innen informatikk og systemutvikling.

51. Jern& metallprosjektet på 1970 tallet er blitt legendarisk i faget systemutvikling, fordi det bidro til å aktualisere og etablere selve faget, og den moderne forståelsen og beskrivelsen av systemutvikling som en sosial prosess.
For dette bidraget til vitenskapsutviklingen ble Kristen Nygaard tildelt The Norbert Wiener Award for Professional and Soscial Responsebility i 1990.

52. Vi kan henvise til den legendariske kontroversen mellom de to tunge og betydningsfulle akademiske fellesreferansene, Thomas S. Kuhn og Karl R. Popper, når vi skal anskueliggjøre sammenhengen mellom disse aspektene, eller nivåene, av systemutvikling, og forklare betydning av aksjonsforskning og deltakerforskning, og Kristen Nygaards bidrag til vitenskapsutviklingen:

53. Den amerikanske vitenskapshistorikeren og kunnskapsteoretikeren, Thomas S. Kuhn, har i sitt hovedverk, The Structure of Scientific Revolution, og senere, skrevet innsiktsfullt og utdypende om de delvis irrasjonelle økonomiske og psyko-sosiale makt og prestisjekampene som er forbundet med paradigmeskifter i akademia. Kuhn delte fullt ut sin østeriske kollega, Karl.R Poppers positivismekritikk, men påstod at Poppers ideale forestilling om ”forskningens logikk”, nettopp på grunn av disse delvis irrasjonelle makt og prestisjekampene, er utillatelig naiv og urealistisk.

54. Historien om Kristen Nygaard, -historien om objektorientert systembeskrivelse og simulering som vitenskapelig metode, og historien om den moderne forståelsen og beskrivelsen av systemutvikling som en sosial prosess, bekrefter fullt ut Kuhns kyniske innsikt i de økonomiske og psyko-sosiale makt og prestisjekampene som er forbundet med paradigmeskifter i akademia.

Ole Johan Dahl spilte en mer tilbaketrukket rolle i forhold til de økonomiske og psyko-sosiale makt og prestisjekampene som fulgte av deres vitenskapelige gjennombrudd. Ole Johan Dahl var en utpreget musikalsk personlighet. Kristen Nygaard hadde mer av strategen, fighteren og gambleren i seg.
Når de to diskuterte, kunne det høres ut som Vårofferet av Stravinzky.

55. Kristen Nygaard skrev sin hovedoppgave i matematikk om statistikk, sannsynlighetsberegning og spillteori. Han ble legendarisk for sine strategiske analyser. Men han spilte med hjertet, og han kunne spille høyt, noen ganger over hodene på pampene i Forskningsrådet, og noen ganger vant han.

56. Fra 1988 stilte Kristen Nygaard opp som drivkraft bak Ole Koppreitans initiativ til å informere og organisere motstanden mot norsk EU medlemskap, lenge før de fleste av oss forstod at dette igjen var aktuelt og nødvendig. Dette ledet naturlig frem til etableringen av Nei til EU, og Kristen Nygaard fungerte som valgt leder frem til folkeavstemningen.

57. ”Aksjon fremmøte” under innspurten av EU kampen i 1994 var en taktisk-strategisk genistrek som er verd en egen sosialvitenskapelig avhandling fra de unge og dyktige samfunnsforskerne som var involvert i analysene og aksjonene. Dette var ikke så tilforlatelig som det kan fortone seg utenifra, sett i ettertid. Dette var kritiske valg og beslutninger, og en dramatisk manøvrering av norgeshistoriens største politiske medlemsorganisasjon, som ikke hadde mer penger igjen. Da satset de det hadde.
Dette var aksjonsforskning. Dette fikk avgjørende betydning for den videre politiske historien.

58. Legg så merke til hvordan avslutningen på dette utkastet til et manifest viser at den tverrfaglige systemvitenskapen også helt nøyaktig oppfyller og overskrider Poppers ideale forestilling om forskningens logikk.

Det systemvitenskapelige paradigmet oppfyller Poppers ideale forestilling om forskningens logikk, i og med at objektorientert systemtenkning inkluderer og overskrider den kategoriske og logisk-matematiske tenkningen , -og overskrider Poppers forestilling, fordi kategoriske skjema og logisk-matematiske prosedyrer ikke kan lede frem til systemforståelse eller enhetsorientert systemtenkning; det har foregått et sprang; en overskridelse av forskningens logiske prosesser.

Problemet kalte på intuisjon og inspirasjon. Det fremmedgjørende kategoriske og logisk-matematiske paradigmet kan ikke forklare eller nyttiggjøre seg-, og vil i ytterste konsekvens fornekte, intuisjonen og inspiriasjonen.

Da Kristen Nygaard og Ole Johan Dahl fikk inspirasjonen til objektorientert systembeskrivelse og simulering som vitenskapelig metode, reddet de faktisk intuisjonbegrepet for akademikerne.
Inspirasjonen må hver og en av oss dyrke på sin egne måte.

Men i prosessen med å begripe, fastholde og manifistere objektorientert systemtenkning, foregår det selvfølgelig kontinuerlig friske utvekslinger mellom ”conjectures and refutations”.

Historien om objektorientert systemtenkning og simulering som vitenskapelig metode oppfyller og overskrider altså både Kuhns tanker om paradigmeskifter i The Structure of Scientific Revolution og Poppers ideale forestilling om Logik der Forschung -og opplyser kontroversen mellom dem.

Kanskje denne overskridelsen i noen grad belyses og forklares av Paul K. Feyarabends anarkistiske kommentarer til hele kontroversen?

Andre som har involvert seg i kontroversen, spreller som marken på kroken når de finner på masse nye begreper og metaforer for å unslippe selve paradigmebegrepet, som har spiddet dem. Her kan humoristene finne mye inspirasjon.

Historien viser at Kuhns paradigmebegrep er dekkende og konstruktivt. Popper hadde ingen grunn til å beklage at paradigmer eller ”normalvitenskapen” faktisk finnes. Vi trenger disse underliggende forbildene for å samordne vår innsats. Det som alt for ofte mangler hos ”normalakademikern” er tilstrekkelig oppmerksomhet og selvbevissthet i forhold til disse underliggende forbildene.
Paradigmebegrepet hjelper oss å identifisere det vi kritiserer, og til å gjøre rede for våre egne forutsetninger.

Det er blitt gjort et velvillig poeng av at både Kuhn og Popper i en viss forstand oppfyller seg selv, sine egne påstander og programmer.
Av faget programmering vokste faget systemutvikling frem, og det leder oss til en tverrfaglig systemvitenskap. Systemvitenskapen oppfyller og overskrider både Kuhn og Popper. Så Kuhn og Popper er fortsatt med. De stod sammen i sin positivismekritikk, og med sitt skarpsinn og sin integritet har de vært med på å forberede akademia til å ta innover seg det tverrfaglige systemvitenskapelige paradigmet.

Denne ydmyke teksten gjør seg derfor ikke noen særlige forhåpninger om kanskje å bli paradigmeskapende. Den er paradigmegjenskapende, som en naturlig sammenfatning og videreføring av forfedrenes gjerninger. For oppfylle Kuhns ord, må det understrekes at når dette paradigmeskiftet endelig kan formuleres og relateres så greit og lett gjenkjennelig som her, er det fordi situasjonen og tiden er mer enn moden, og forfatteren er i en situasjon som forteller ham at det er dette han skal gjøre.

Det enhetsorienterte; system, objekt, partikkel og individ-orienterte paradigmet vil fortsette å oppfylle og overskride Poppers og Kuhns profetier. Følg med nå.

59. Objekt-orienterte systembeskrivelser involverer- understøtter, og understøttes av- og evolverer prinsipper, kategoriske skjema, og logiske og matematiske prosedyrer, og stiller dem inn i sine rette sammenhenger.

60. Akkurat som Den moderne forståelsen og beskrivelsen av systemutvikling som en sosial prosess, involverer- understøtter, og understøttes av- og evolverer den tradisjonelle kategoriske og logisk-matematiske samfunnsforskningens metoder og resultater, og stiller dem inn i sine rette sammenhenger.

61. Akkurat som partikkelorienterte beskrivelser av fysikk som interaksjoner mellom komplekse systemer, og systemnivåer som er tilstede i hverandre, involverer- understøtter, og understøttes av- og evolverer Newtons prinsipper og Einsteins relativitet, og stiller dem inn i sine rette sammenhenger.

62. Akkurat som simulering som vitenskapelig metode involverer- understøtter, og understøttes av- og evolverer teori, eksperiment og empiri, og stiller dem inn i sine rette sammenhenger,
slik at hypotetiske systemer kan formuleres i et objektorientert (daglig-) språk, eksperimenter kan konstrueres og simuleres i et informasjonssystem, og empiriske observasjoner også kan omfatte observasjoner av simuleringer.

63. Prinsipper og kategoriske skjema, og logiske og matematiske prosedyrer, kan selvfølgelig ikke stille seg selv inn i sine rette sammenhenger.

64. Teori, eksperiment og empiri kan selvfølgelig heller ikke stille seg selv inn i sine rette sammenhenger.

65. Av disse selvinnlysende forholdene følger forståelsen av at vi alle sammen, -forskere og vitenskapfolk, militære offiserer og målstyrte byråkrater med, alltid er etisk og moralsk ansvarlige for våre faglige og profesjonelle valg,
-både når vi velger å være det, og når vi lar være å velge det.

66. Vi må hilse dette ansvaret velkommen, og glede oss over hvordan en slik moden og selvbevisst humanistisk holdning berikrer hverdagen og utdyper vårt engasjement i livet.

Den énhetsorienterte systemtenkningen involverer oss selv som én i den virkeligheten vi beskriver. Da overkommer vi det kategoriske og logisk-matematiske paradigmets fremmedgjørende begrensning. Det vekker i oss den nødvendige gjenkjennelsen og respekten for andre individer, og det er forutsetningen for en større felles forståelse mellom menneskene på jorden.

Det er nettopp intuitive etiske sansninger, etiske refleksjoner og moralske handlinger i en bestemt situasjon, som gjør oss til frie individer.
Anledningen til å være fri byr seg hver eneste dag.

67. Med objektorienterte systembeskrivelser og simulering som vitenskapelig metode, er vi blitt i stand til å forstå og beskrive virkeligheten som interaksjoner mellom komplekse systemer, og mellem systemnivåer som er til stede i hverandre. Slik overskrider det nye énhetsorienterte paradigmet det gamle kategoriske og logisk-matematiske paradigmets begrensninger.

68. For å forstå og begripe, utvikle og utnytte, det moderne menneskets kapasiteter med den moderne systemteknologiens muligheter i moderniseringen av samfunnet og våre interaksjoner med økosystemene, må vi forstå, beskrive og begrunne politikk som systemutvikling. Det sier seg selv. Det er selvinnlysende: Det kan gjenkjennes og forklares, men trenger ikke bevis.

69. Hva er det som er selvinnlysende?

70. Når vi forstår, beskriver og begrunner politikk som systemutvikling, tar den moderne forståelsen av systemutvikling opp i seg det essensielle bidraget fra den politiske aksjonsforskningen og deltakerforskningen: nemlig erkjennelsen av at vi uansett deltar, og at det ansvarlige er å kultivere denne deltagelsen.

71. Når vi forstår, beskriver og begrunner politikk som systemutvikling, blir samfunnsforskningen integrert i den tverrfaglige systemvitenskapen, og slik inkluderer samfunnsforskningen seg selv i den virkeligheten den beskriver.

72. Den objektorienterte systemtenkningen vil fortsette å evolvere de subjektivistiske ekspertspråkene, logikk, kategoriske skjema og matematikk.

I fremtiden vil alle fra grunnskolen av, og også de som skal bli eksperter, lære dualistisk prinsipptenkning, kategoriske skjema, og logiske og matematiske prosedyrer i sammenheng med objekt-orienterte systembeskrivelser og simuleringer.

73. Dette vil motvirke den fremmedgjørende begrepsforvirringen som hersker i skolen og i akademia i dag.

74. I dag påfører det forvirrende og fremmedgjørende kategoriske og logisk-matematiske paradigmet studentene, og hele samfunnet, store psyko-sosiale belastninger.

75. Det kategoriske og logisk-matematiske paradigmet er forvirrende og fremmedgjørende fordi det ikke kan forklare intuisjonen og sunn fornuft, og derfor vegrer seg mot å la seg korrigere av intuisjonen og sunn fornuft, og ender i ytterste konsekvens opp med å fornekte den objektive virkeligheten, og påstå at begrepsinnhold og løsninger på etiske problem bare er konvensjoner; altså at makt er rett.
De første kosmopolitiske sofistene som besøkte hverandre i bystatene rundt middelhavet, endte da også opp som ”idiologer ” for tyrannene. Kants ”kosmopolitiske posisjon” innebærer en forakt for de stedsbundne, deres tradisjoner og deres behov, som er fullt på høyde med disse første kosmopolitikeraspirantenes fordreide selvbilder.

Sir Anthony Gidden, professor ved London School og Economics og ideologen bak Tony Blairs ”tredje vei”, er selve storsofisten i Stoltenbergs loge.

76. Det forvirrende og fremmedgjørende kategoriske og logisk-matematiske paradigmet er også det kunnskapsteoretiske grunnlaget for den enøyde målstyringsideologien og styringsspråket i målstyrte systemer.

77. Systemvitenskap og systemutvikling er i sin natur folkelig, tverrfaglig og politisk. Denne selvinnlysende visdommen aktualiserer nye vitenskapelige, politiske og økonomiske samarbeidsformer.

78. For den folkelige, tverrfaglige og tverrpolitiske kritikken og avviklingen av målstyringsideologien og målstyringsstrategien i reformeringen av samfunnet, representerer den moderne tilnærmingen til systemutvikling som en sosial prosess, den opplagte og realistiske -opplysende og samlende- alternative politiske strategien.

79. Denne opplagte og realistiske -opplysende og samlende- alternative politiske strategien oppfyller og overskrider helt nøyaktig den ideale forestillingen om forskningens logikk.

80. Dette har fremtidskraft i seg.

81. Den nye teknologien og den moderne forståelsen av systemutvikling gir mer makt og initiativ til individer og grupper i selvorganiserende nettverk.

82. Det ligger et stort håp i at denne nye dynamikken viser seg først i kulturlivet, mediaverden og i kunnskapsbaserte virksomheter.

83. De stadig mer åpenbare og erkjente spenningene og konfliktene mellom den reaksjonære kosmopolitiske måstyringsideologiens begrensninger, og vår tids nye muligheter, innebærer også den gode nyhet at forutsetningene for en moderne felles forståelse er til stede på et globalt masseplan. Det følger uavvendelig med utbredelsen, og den intuitive forståelsen og anvendelsen av den nye audio-visuelle informasjons- og kommunikasjonsteknologien.

84. Da ligger det i denne teknologiens natur, at nye sosio-teknologiske løsninger kan distribueres, og tas i bruk, raskt.