Av Johan Nygaard

 

 

Den aktuelle finanskrisen viser hvilke fatale følger den tankegangen som ligger til grunn for tjenestedirektivet fra Brüssel, kan få. Vi ser nå hvordan deregulerte grenseløse markeder blir labile og bryter sammen fordi ubalanse i ett område forplanter seg i hele markedet, -på uforutsigbare måter, og med uoverskuelige konsekvenser.

Denne artikkelen handler imidlertid om noen mistenkelige forsøk på å sabotere det demokratiske ordskiftet for å tilsløre nettopp denne generelle lærdommen.

 

Høyreleder Erna Solberg videreformidler nemlig for tiden aktivt utenriksminister Jonas Gahr Støres uintelligente mistenkeliggjøring av motivene til motstanderne av tjenestedirektivet. EU-kommisjonens representant i Norge, svensken Percy Westerlund, finner det dessverre også formålstjenlig å mistenkeliggjøre flertallet i vertslandet. Slikt regnes kanskje som avansert diplomatisk håndverk, der han kommer fra? Uansett forklaring, kunne de altså ikke finne en bedre mann til jobben.

 

 

Tilsvarende kan vi ”advare” om  at ”noen” vil underkaste oss tjenestedirektivet fordi de ”egentlig” vil at Norge skal innlemmes i  EU ”for enhver pris”. Dermed har både vi og Utenriksministeren demonstrert vårt skarpsinn, men vi har ikke tilført debatten noe av verdi.

 

Utenriksministerens uhøviske mistenkeliggjøring er siden lojalt luftet i forbifarten bl.a. i Dagbladet, av APs Anette Trettebergstuen og Vidar Bjørnstad, og i Nationen, av Europabevegelsens Svein Roald Hansen og NHOs Grete Gautvik og Knut R. Sørlie. Sistnevnte talspersoner for NHO håper at spesielt en av landets fremste  EØS-eksperter, hedersmannen Dag Seierstad, kan uskadeliggjøres med denne duften.

 

For at vi skal få en ryddig og oversiktlig debatt om tjenestedirektivet, er det best å overse etterplaprerne, og heller adressere Støre direkte, som mistenkeliggjøringen og forvirringens rette far, hver gang det blir nødvendig å arrestere dette forsøket på å sabotere det demokratiske ordskiftet.

 

 

Det er selvfølgelig ulogisk og inkonsistent å være for EU, men mot tjenestedirektivet. Akkurat som det er ulogisk og inkonsistent å være mot EU, men for  tjenestedirektivet. Alle EØS-motstandere blant EU-motstanderne er selvfølgelig mot tjenestedirektivet. Det er kanskje mulig å være mot EU, for EØS, og for tjenestedirektivet, selv om det er vanskelig å se hvordan en slik kombinasjon kan være logisk og konsistent. Det er selvfølgelig ikke noe mistenkelig i dette, som vi må ”advares” mot.

 

Det følger logisk av Utenriksministerens ulogiske mistenkeliggjøring, at alle tilhengere og motstandere av  EU kan ha en ”annen agenda” som det må ”advares” mot i debatten om tjenestedirektivet. Støre selv kan ha urent mel i posen, i følge hans egen logikk. Hvorfor slår Støre seg selv på munnen på denne måten? Hvilke mistenkelige motiver har Utenriksministeren for å mistenkeliggjøre sine meningsmotstanderes motiver?

 

Svaret er kanskje at Utenriksministeren ser en taktisk mulighet for å oppnå et flertall for tjenestedirektivet, hvis bare mange nok av EØS-tilhengerne blant EU-motstanderne kan forvirres og skremmes til å tro at vi må akseptere tjenestedirektivet for å bevare EØS-avtalen?  Siden det på forhånd er avklart at det ikke finnes noen saklig dekning for slike skremsler, gjenstår bare den patetiske muligheten å ”advare” mot at ”noen” som er mot tjenestedirektivet, ”egentlig” ønsker å ”undergrave” EØS-avtalen.

 

Risikoen i virkeligheten er selvfølgelig vesentlig større  for at å underkaste oss tjenestedirektivet vil få virkninger i det norske samfunnet som gjør det til et folkekrav å si opp EØS-avtalen. Alle som er mot både EU og EØS, ser selvfølgelig dette. Det følger av det saklige innholdet i argumentasjonen mot tjenestedirektivet. Og når folkekravet blir å si opp EØS-avtalen på grunn av virkningene av tjenestedirektivet, fremstår neppe EU-medlemskap som et bedre alternativ.

Et veto mot tjenestedirektivet er antakeligvis nødvendig hvis vi ønsker å bevare EØS avtalen.

 

Når utenriksminister Jonas Gahr Støre skal bruke sitt skarpsinn og legendariske vidd til å analysere og gjennomskue alle mulige taktiske posisjoner og vurderinger som kan forkludre debatten om tjenestedirektivet, er det nok tryggest å orientere seg etter den unge Paul Chaffeys berømte understatement:

-Det er vanskelig å bruke veto i EØS og samtidig argumentere for et EF-medlemskap der vi må akseptere det vi legger ned veto mot.

Denne selvfølgeligheten kan fortelle Utenriksministeren noe intelligent om Støres uintelligente motiver for å mistenkeliggjøre EØS-motstandernes motiver.