De målstyrte kosmopolitiske elitene og den manisk-depressive finansøkonomien har fått den ideologiske strikken i trynet. Men Kristin Halvorsen skryter av at hun bruker forholdsvis fler milliarder enn noen annen finansminister for å bringe finanssystemene tilbake til den normaltilstanden som ledet til krisen (sic). Og fordi finansøkonomien fungerer som nevnte manisk-depressive lidelse, trekker de fleste finanskommentatorene naturlig nok den slutningen at løsningen også ligger på det psykiske plan. Hvis vi bare tror nok på den nyklassiske kapitalistiske fortellingen, blir den sann igjen, er det patetiske budskapet fra opp eller ned-økonomene i dag. Dette er mer tragisk enn komisk.

Oljefondets bufferfunksjon og de usedvanlig ensrettede norske økonommiljøene sørger for at vi her hjemme fortsatt lar oss besnære av Stoltenbergs tallmagi, Støres besvergelser og Brustads triumferende ”eiergrep”. Men etter hvert må også vi ta inn over oss at den ideologiske blindheten som disse kjekke kommissærene representerer, leder til sosial katastrofe i den Europeiske Unionen de drømmer om.

Utviklingsøkonomen og økonomihistorikeren prof. Erik S. Reinert, som faktisk forutså finanskrisen på et faglig grunnlag, viser at økonomifaget rommer atskillig mer jordnær og nyttig erfaring enn det Stoltenbergs abstraksjoner innbefatter. I sin siste bok Spontant Kaos forklarer Reinert hvordan dagens rådende nyklassiske teorier representerer et spesielt virkelighetsfjernt, tilbakevendende paradigme som pleier å bli hegemonisk i forkant av finanskriser. Statsminister Jens Stoltenberg er således en typisk representant for en syklisk tilbakevendende faglig forblindelse. Men i Stoltenbergs tilfelle er den altså kronisk.

I Spontant Kaos (s.219) skriver prof. Erik S. Reinert om de kvalitetsløse enhetene i nyklassisk økonomisk teori:

Reinert viser hvordan vi forut for finanskriser befinner oss i en teknologisk og industriell utviklingsfase som av forskjellige årsaker genererer et stort overskudd av kapital. Fordi kapitalforvalterne velger å være uinformerte om realøkonomiske forhold og de primære drivkreftene i kapitalismen -som altså ikke kan kvantifiseres og formaliseres i matematiske teorier- vet de ikke hvor de skal investere dette overskuddet for å bidra konstruktivt til den videre teknologiske, industrielle og sosiale utviklingen.
Da er det tid for de forvirrende og fremmedgjørende nyklassiske økonomiske teoriene med sine kvalitetsløse enheter. Disse kvalitetsløse teoriene spør overhode ikke hva som tjener den teknologiske, industrielle og sosiale utviklingen. Disse ”vitenskapelige” teoriene forutsetter nemlig en myte: Markedets usynlige hånd som skaper en ”spontan orden” som tar seg av slike spørsmål. Slik sett kan vi si at de nyklassiske økonomene likner nyreligiøse fanatikere.

Internasjonalt får de andre tilnærmingene til økonomifaget som Reinert henviser til nå selvfølgelig økt oppmerksomhet og prestisje. Men i Norge representerer det et alvorlig problem og en stor fare at fagmiljøene er blitt så ekstremt ensrettet, og at Statsministeren selv i så stor grad identifiseres, og identifiserer seg med, det økonomifaglige paradigmet som nå er knust i møte med virkeligheten. Hvis ikke en fyldigere og mer moden forståelse av økonomifaget nå får gjøre seg mer gjeldende her hjemme, risikerer vi å havne i en bakevje med vår finansielle rikdom.

Vår finansielle rikdom forplikter oss til å tenke selv, og tenke nytt. Vår rikdom forplikter til noe annet enn å herme etter det store flertallet av stater som ikke har finansiell integritet, og som derfor i stor grad får sine tanker og disposisjoner diktert av kreditor. Hos oss påhviler det fagmiljøene og tilstøtende vitenskaper som økologi, sosiologi, statsvitenskap og systemutvikling et særlig akutt ansvar for å reise kritikken av de ensrettede norske økonommiljøene utenifra -nå.