Av Johan Nygaard

For å motvirke den fordummende og avsporende polariseringen av samfunnsdebattene som gjerne følger med økonomiske nedgangstider, er tiden kanskje moden for en liten metadebatt om hvordan vi debatterer? Vi kan jo begynne med å forholde oss til følgende påstander.

Polariseringen i samfunnsdebatten er en logisk følge av en dualistisk og kategorisk prinsipptenkning, eller enten-eller tenkning, som ikke respekterer sin begrensning i utgangspunktet; nemlig én som objektiv virkelighet. Det sier seg selv. Dualistisk og kategorisk prinsipptenkning kan hverken forklare én som naturlig tall eller enhetene; systemene, objektene eller individene i den objektive virkeligheten, og følgelig heller ikke løse etiske problem. Slik er det bare.

Videre kan vi konstatere at det er et ulykksalig samsvar mellom emosjonenes bi-polare tiltrekning og frastøtning, og den mentale prinsipptenkningens enten-eller. Dette er en uunngåelig arv fra det instinktstyrte nivået av bevissthet som altså kan ytre seg antisosialt og destruktivt på de emosjonelle og mentale nivåene av bevissthet. Som all subjektivisme, medfører en prinsipptenkning som ikke respekterer sin begrensning at makt blir rett.

I heftige konflikter og konfrontasjoner kan dette ulykksalige samsvaret mellom emosjonell og mental bipolaritet stimulerer adrenalinproduksjonen i hjernen slik at vi får store mørke pupiller og lettere hallusinerer og kommer inn i tvangsmessig gjentatte tankemønstre som vi i den tilstanden ikke er i stand til å gjennomskue selv. Denne tilstanden kan virke smittende. Mange liker den. Det er mange som benytter den opphøyde prinsipptenkningen til å hisse opp seg selv og andre på denne måten. Vi må være realistiske, og innse at for mange representerer denne opphisselsen en kjærkommen stimulans for selvfølelsen og selvbildet i en ellers grå og kjedelig, og relativt maktesløs hverdag.

Det er denne tragikomiske, selvbekreftende og selvforsterkende psyko-mekanikken som er årsak til at f.eks. store deler av FrP og bloggerne på document.no i stil og innhold både likner på og stimulerer den fanatismen de vil forby.
Denne forutsigbare psyko-mekanikken er også forklaringen på hvorfor store deler av f.eks. feministbevegelsen ligger under for den jesuittiske logikkens utpeking, stempling og utstøtelse av medmennesker. Slik sett kan vi også si at f.eks. Richard Dawkins ufornuftige fanatisme i hans korstog mot fornuftens fiender representerer noe av det verste vi kan frembringe i våre sinn. Den mer konspirasjonsorienterte delen av New Age bevegelsen ligger også under for denne primitive stigmatiserende logikken. Dette er altså et fenomen som vi er blitt godt kjent med opp igjennom vår grusomme historie.

Derfor kan vi i dag trygt konstatere at samsvaret mellom instinktenes galt-riktig-reaksjoner, emosjonenes bipolare sympati og antipati reaksjoner og den mentale enten-eller tenkningen representerer en nedarvet sjelelig utviklingshemning for menneskeheten. Instinkter og sympati og antipati reaksjoner er automatiske. Logisk prinsipptenkning er imperativ, og representerer altså ikke det vi kan kalle selvstendig tenkning. Det er den ulykksalige emosjonelle bindingen til den rigide prinsipptenkningens latente trussel om utstøtelse som skaper frykt, og som dreper.

Selvfølgelig trenger vi prinsipper når vi skal orientere oss i store informasjonsmengder. Og selvfølgelig må vi relativisere prinsipper og informasjoner for å begripe virkeligheten. Men den opphøyde prinsipptenkningen som ikke respekterer sine begrensninger i utgangspunktet forveksler prinsipper med verdier og idealer. Det leder galt avsted.
Vi må navigere etter verdier og idealer for ikke å skeie ut i evinnelige relativiseringer eller selvrettferdig og dømmende prinsipptenkning. Verre er det ikke å overkomme disse nedarvede utviklingshemningene. Det involverer intuisjonen. Derfor trenger vi forbilder. Men alle må lære å navigere selv.