Menu Content/Inhalt
Forsiden
Frykten for sterke sinnsbevegelser Skriv ut E-post
Når hjelpen blir til overgrep
 
Av Johan Nygaard
 
Kåre Willoch nevnte i et samtaleprogram på NRK at han har lært å skjelne mellom psykologi og psykiatri. -Det er det flere politikere som bør lære seg, sa den gamle nestoren. Hva mener han med det?
 
 
I
 
Dette essayet vil jeg tilegne skribenter som Sigrun Tømmerås og Lars Olle Engaas, som utrettelig prøver å vekke i oss forståelsen av hvordan profesjonell hjelp på grunn av en ulykksalig dynamikk og selvdreven mekanisme lett kan slå over til å bli overgrep mot den hjelpsøkende. Denne ulykksalige selvdrevne mekanismen er mye mer omfattende virksom enn vi ønsker å vite. Det er opprivende å gjenkjenne og ta innover seg dette, og det krever integritet, skarpsinn, utholdenhet og stort mot, å konfrontere fenomenet.
 
Det følgende representerer en lekmanns forsøk på å forstå innfløkte psykososiale sammenhenger og  faglige konflikter, og kan selvfølgelig på langt nær være fyllestgjørende. Hverken kritikken som fremføres, eller den konstruktive tilnærmingen som fremheves er ny eller original. Dette representerer internasjonalt kjente, allment respekterte og praktiserte faglige forestillinger som ikke er begrenset til noen bestemt skole eller retning innen faget, men som på grunn av delvis irrasjonelle økonomiske og psykososiale makt og prestisjekamper ikke får tilstrekkelig med oppmerksomhet og ressurser innenfor det rådende målstyrte helsepolitiske paradigmet. Det følgende kan altså leses som paradigmekritikk
 
Jeg vil i forbifarten forsøke å vise at en forståelse av hvordan hjelpen kan bli til et overgrep også opplyser kjernen i kritikken av den målstyringsideologien som styrer reformuleringen av fellesskapets ansvar under Stoltenberg og Støres (tidl. arbeidende styreformann i Econ analyse) lederskap. Dette berører oss alle sammen personlig.
 
Undertegnede har ikke selv direkte personlige erfaringer med psykiatrien eller psykofarmaka. Det er dessverre nødvendig å presisere dette fordi vi stadig er vitne til hvordan psykiatere avviser kritikken fra psykiatriofre med sjofle psykologiserende antydninger og insinuasjoner.
 
Selvbevisste, kunnskapsrike, kunstneriske og kreative mennesker lever alltid tett på de psykososiale spenningene i samtiden. Slike mennesker har alltid tiltrukket meg. Deres historier og livskamper har beriket mitt liv, og styrket meg i mine. Vi er alle mer eller mindre dyktige fagfolk når det gjelder å være mennesker sammen, og vi kan alle sammen bli spesialister i å være oss selv.
 
Den  medikamentorienterte psykiatriens fremmedgjørende ”vitenskapelighet” og stadig skiftende diagnoser er et gjennomgangstema når vi snakker om hvordan hjelp blir til overgrep. Det aktuelle skrekkeksempelet er legemiddelet  zyprexa og markedsføringen av diagnosen ”bipolar lidelse” og alle ”lykkepillene”. Reformuleringen og markedsføringen av den gode gamle manisk-depressive lidelsen under begrepet bipolar I, II og III osv. -med strategiske ”produktplasseringer” i kriminalserier og såpeoperaer på TV, og med telegrammeldinger om ”forskningsrapporter” som viser at psykisk lidelse er genetisk betinget, distribuert  i det generelle mediebildet verden over- representerer til sammen et foreløpig høydepunkt i historien om legemiddelindustriens salg av psykiatriske diagnoser.
 
 
II
 
De aller fleste normale tenåringer og unge voksne vil ha maniske og depressive perioder og kriser når de i disse årene kjemper med å skjelne hva som er egne akseptable begrensninger og legitime utviklings- og tilpasningsproblemer og hva som er utilfredstillende eller usunt i de sosiale relasjonene og kulturen som omgir dem. Svært mange unge opplever til tider de voksnes normalitet som en fryktbetinget hemning som de selv vil gjøre alt for å unnslippe. De aller fleste vil teste ut og overskride visse grenser, og kanskje angre, før de blir i stand til selv å bestemme seg for hvilke grenser de vil sette for seg selv. Svært mange kommer tilbake til disse eksistensielle spørsmålene i senere livskriser, og da følger gjerne tilsvarende maniske eller depressive tilstander med.
 
I dette spennet mellom opplevelsen av egne krefter og drømmer og hvordan vi oppfatter hemningene og begrensningene i de sosiale relasjonene og kulturen som omgir oss, er det naturlig å bli både manisk, i den bråmodne følelsen av å gjennomskue omgivelsene, ”far” og samfunnet, og å bli deprimert, når vi må ta innover oss hvor rotfestet og massiv frykten og hemningene er i de voksnes verden, og i verdenspolitikken, og hvor små, betydningsløse og maktesløse vi kan oppleve oss selv i den store sammenhengen.
 
Det er feigt og uansvarlig av omgivelsene, samfunnet og fagfolkene å ikke forsøke å forstå, lindre og utligne disse sinnsbevegelsene i denne sosiale og kulturelle sammenhengen. Og feigheten vår kan, som alltid, bli undertrykkende og ond.
 
De fleste som bærer på en opplevelse av å være krenket og undertrykket, og de aller fleste som vil være kunstnerisk, intellektuelt og sosialt nyskapende, kan bli maniske i kreative perioder og depressive i ikke kreative perioder. Og ved begge ytterpolene blir vi i varierende grad en belastning både for omgivelsene og oss selv. Som oftest tåler vi dette av oss selv og hverandre, fordi det er verd det.
 
Vi har behov for å leve med i hverandres erfaringer og sinnsbevegelser for å forstå oss selv, for å komme videre her i livet, og bli konstruktive og kreative når vi dramatiserer oss selv og  våre livsprosjekter sammen.
 
Det er ikke noe galt eller skremmende i seg selv å være manisk. Det er ikke noe galt eller skremmende i seg selv å vær deprimert heller. Det hører med i en normal utvikling og tilpasning, og blir selvsagt forsterket med større sosialt og kulturelt press. De aller fleste av oss fungerer allikevel tilstrekkelig både i maniske og depressive perioder. Kanskje må vi ta et avbrudd eller en pause. Vi tar i mot korrektiv og hjelp fra omgivelsene og korrigerer og hjelper oss selv slik at vi etter hvert mestrer slike tilstander.
 
Men i disse ytterpunktene av sinnsbevegelse kan vi alle sammen, både som individer og som kollektiv, i kortere eller lengre perioder få brister i virkelighetssansen og balansere på grensen av-, eller falle inn i, psykotiske og gruppepsykotiske tilstander. Vi kjenner jo igjen dette både i skolegården og selskapslivet, i egne og andres forelskelser, ekteskap og skilsmisser, og ikke minst i finansverden og i de politiske maktspillene. Dette kan i varierende grader bli alvorlig og skadelig, både sosialt, sjelelig og organisk, og da må omgivelsene gripe inn for å hjelpe, korrigere og kompensere.
 
Både folkemedisinen og sjamanfolkenes medisinmenn har sine urter og ekstrakter som kan anvendes ved heftige traumatiske opplevelser og i maniske eller depressive kriser. Det er ikke behovet for medisinering i en krise som skal bestrides her. Det er hvilke medikamenter og omfanget av medikamentbruken i psykiatrien som er horribelt og helt uforsvarlig. Her trengs det en samordnet kampanje for å bryte ned tabuer og opplyse folket.
 
 
III
 
Det er naturlig at vi i en manisk eller depressiv krise vil projisere mytiske og symbolske forestillinger på omgivelsene, på den profesjonelle terapeuten, og ikke minst på den eventuelle medisinen.
 
Det profesjonelle og faglig ansvarlige er ikke å avvise eller ignorere disse overføringene Det vil oftest ytterligere underminere klientens egen vurderingsevne. Det profesjonelle og faglig ansvarlige er å bevisstgjøre og bearbeide disse overføringene sammen med klienten, og hjelpe klienten å tilbakekalle overføringene.
 
Dette er en omstendelig, personlig krevende og personlig utviklende prosess for både terapeuten og klienten. Med personlig og faglig erfaring og modning blir terapeuten selvfølgelig mer sikker og effektiv i denne samarbeidsprosessen med klienten etter hvert. Slik er det i alle fag. Men denne overførings- og tilbakeføringsprosessen er allikevel alltid risikabel for både terapeuten og klienten.
 
Derfor er det tryggest for alle involverte at psykiatere og psykoterapeuter arbeider i kollegier av et visst omfang, og med en viss gjennomstrømning. Det gir psykiaterne og terapeutene anledning til å korrigere og kompensere for hverandre underveis, og gir bedre anledning til de debrifingene og faglige oppdateringene som er helt nødvendige for at terapeuten skal få anledning til å utvikle seg som person i faget, og i kraft av det, videreutvikle selve faget.
Dette er også nødvendig for å motvirke at ”paver” får for stor makt på institusjonene.
 
Den maniske eller depressive projiserer altså sine mytiske og symbolske forestillinger uansett. Hvis vi bare ignorerer og avviser disse overføringene, slik den medikamentorienterte psykiatrien stort sett gjør, bidrar vi bare til å opprettholde overføringene i en eller annen forvrengt form som blir helt uhåndterlig, og som derfor suger kraft fra klienten. Da oppstår det vidt utbredte fenomenet som på fagspråket kalles klientfangenskap.
 
Når det er avhengighetsskapende medikamenter involvert i å etablere og opprettholde slike klientfangenskap, tjener legemiddelindustrien store penger i et marked med en dynamikk som likner det illegale narkotikamarkedet.
Mange psykiatere har i det siste helt samtidig lært seg å fremheve psykofarmaka som et alternativ til ungdommens eksperimentelle ”selvmedisinering” med illegal narkotika. Mitt inntrykk er det motsatte, nemlig at legal medikamentbruk for svært mange unge virker nedbrytende på motforestillingene mot illegalt narkotikabruk.
 
Det som er felles for alkohol og annen narkotika, og psykofarmaka, er at det kan gi en umiddelbar lindring uten en mental og emosjonell bearbeidelse av spenningene eller smerten som plager oss. Det kan være nødvendig i akutte situasjoner. Men som permanent overlevelsesstrategi, motarbeider alkohol, narkotika, og i mange tilfeller også psykofarmaka, evnen til mental og emosjonell bearbeidelse av psykososiale spenninger og lidelser i en sosial og kulturell sammenheng.
 
Det er dette dramatiske og skjebnesvangre valget på vegne av klienten psykiaterne tar alt for lett på i sin fremmedgjorte tilnærming til psykisk lidelse.
 
Alkoholisme, narkomani, pilleavhengighet og andre former for klientfangenskap nøytraliserer enorme mengder menneskelige ressurser, og tapper felleskassa for vanvittige pengesummer. Kanskje er det derfor vi i vårt målstyrte helsevesen ikke har råd til å la terapeutene dyrke en profesjonell og faglig ansvarlig holdning, og komme de psykisk lidende i møte i språket?
 
 
IV
 
Den enøyde målstyringsideologien idealiserer konkurranse og målbare resultater. Når denne ideologien gjennomsyrer samfunnet, vil flere føle seg krenket, maktesløse og utilstrekkelige. Dette øker selvfølgelig den målbare mengden psykiske lidelser i samfunnet, men denne målbare mengden lidelse kan altså gjøres ikke målbar med psykofarmaka. Da får Helseministeren noen tall han kan slå i hodet på velgerne under valgkampen, og så slipper vi å se på de psykososiale årsakene til de psykososiale spenningene og lidelsene i samfunnet vårt.
 
At vi ikke tar oss råd til å la terapeutene komme den lidende i møte i selve språket, er absurd, umenneskelig og respektløst overfor pasientens behov, og samtidig et like respektløst misbruk av terapeuten som menneske og faglig ressurs.
 
Det er ikke slik som tidligere helseminister Sylvia Brustad, tidligere kommunalminister Jern-Erna og de målstyrte pekefingertantene i Helse Sør-Øst stadig antyder; nemlig at det faglige personellet skyver pasientene foran seg i sin egen egoistiske interessekamp. Forholdet er selvfølgelig at brukerne og medarbeiderne har felles interesser i å hevde og forsvare de faglige, sosiale og kulturelle verdiene i helse- og omsorgsarbeidet.
 
Men i dagens målstyrte systemer har de faglige, sosiale og kulturelle verdiene og respekten for klienten og respekten for terapeuten rett og slett ikke noe språk å uttrykke seg i. ”Evidensbasert” adferdspsykologi og psykofarmaka er mer i samsvar med styringsspråket og ledelsesstrategiene som følger med målstyringsideologien til Stoltenberg og Støre (Econ). Slik blir det når styringsfilosofien og de rådende prinsippene for regnskapsførsel i industriproduksjonen skal styre prioriteringene av innsatsen i helse og omsorgsarbeidet i samfunnet.
 
Behovene er subjektive og uendelige, mens rammene er objektive og begrensede. Dette er målstyringskoryfeenes tankelammende credo. Når legene i Helse-Sør-Vest-Nord-og Øst rapporterer at noe er kavalitativt galt, dekker Helseministeren, styrene og ledelsen seg bak sine roller, skylder på metoden, og lirer automatisk av seg det som de sikkert har lært på målstyringskurs i Econ (Støre);- nemlig at ledelsen respekterer at legene subjektivt opplever det slik, men ledelsen må forholde seg til det som det kvantitative rapporteringsspråket fastslår som objektivt sant i forhold til prinsippene for regnskapsførsel i industrien.
 
Men Stoltenberg og Støre (Econ)  kan ikke få mer helse ut av hver krone med målstyringsmetoden sin, uten å forstå hva helse er.
 
Sylvia Brustad og Erna Solbergs målstyrte pekefingre har ingen innvendinger mot at den målstyrte pilleindustrien og de skrupelløse psykiaterne deres får lov å skyve pasienten foran seg i sine kyniske salgsstrategier. ”Det er uansvarlig av pressen å skrive kritisk om lykkepiller”, skrev en norsk overlege i psykiatri for en tid siden. For da kan lykkepillebrukerne tro at lykkepillene er farlige, og få angst, og slutte å ta pillene. En slik brå avslutning av pillebruken fører til akutt depressiv psykose som innebærer en stor risiko for selvmord, får vi høre. Kan pressen og skribentene ta på seg det ansvaret?
 
Snedig logikk, snedig produkt og snedig markedskommunikasjon. Den virker, den. Også jeg må tenke meg om mange ganger. Men jeg har kommet til at både psykofarmaka med slike virkninger og slik markedskommunikasjon bør forbys ved lov. Og en psykiatri som vegrer seg mot å behandle psykiske lidelser i en sosial kontekst, og som motarbeider at de sosiale omgivelsene, og derigjennom pasienten selv, skal få innsikt i den kjemiske behandlingen, bør selvfølgelig underkastes offentlig granskning. Det er bare irrasjonelle økonomiske og psykososiale makt- og prestisjekamper som gjør at så ikke har skjedd for lenge siden.
 
 
V
 
I maniske og depressive tilstander begynner vi som nevnt å tenke mytisk og symbolsk, og oppleve virkeligheten og personlige forhold mytiske og symbolske. Det har det blitt mye stor kunst av som vi alle kan kjenne oss igjen i,  og det er også slik vi får bilder og begreper som hjelper oss å integrere opplevelsen av slike tilstander i robuste og velfungerende verdensbilder og selvbilder.
 
Det er også denne mytiske og symbolske kvaliteten som gjør at noen kan få så stor påvirkningskraft og mobiliserende evner når de er maniske, eller suge tilsvarende kraft fra omgivelsene når de er depressive. Det er både nødvendig og utviklende å måtte forsvare vår integritet og mobilisere vår beste kritiske sans og skjelneevne i møtet med egne og andres maniske eller depressive tilstander. For det er i møtet med slik integritet, kritisk sans og skjelneevne at maniske og depressive tilstander kan bli kreative og konstruktive, og av verdi i den personlige og sosiale utviklingen.
 
Hvis vi avviser, eller ikke yter god motstand, kan de depressive tilstandene skeie ut i apati eller selvdestruktiv adferd, og i de maniske tilstandene kan vi skeie ut i overdrivelser og stadig dårligere kvalitet på det vi lirer av oss, eller i serier av mislykkede prosjekter, svindel og selvbedrag. Mange holder det gående i årevis på den måten.
 
Det som med et omdiskutert begrep kalles å være psykopat, eller å ha psykopatologiske personlighetstrekk, er som regel et sinn som har fått en overgrepliknende myte prentet inn i sjelen som et symbol, enten ved å bli direkte utsatt for konkrete overgrep eller alvorlige trusler selv, eller ved å bli tvunget til å være vitne til andres overgrep. Kanskje er det slik at visse personlighetstyper tiltrekker seg eller fester seg spesielt ved slike opplevelser, mens andre ikke gjør det, eller letter løser dem opp underveis.
 
Denne konstellasjonen kan uansett etablere en latent underliggende paranoid psykose som gjør at vi blir beregnende i den maniske fasen og aggressive i den depressive fasen. Når kravet om å erkjenne nederlag og å gjøre avbikt melder seg, assosieres dette med overgrep og krenkelser, og det er ikke noe alternativ. Da blir det helt nødvendig å skylde på andre, og lov å krenke andre, for å ikke bli krenket selv. Dette er helt vanlig blant næringslivstopper og politiske ledere.
 
Også i slike tilfeller dreier det seg altså om større sosiale sammenhenger og det mytiske og symbolske språket. Vi kjenner selvfølgelig igjen denne dynamikken i historien; i våre personlige liv, og på alle nivåer i finansmarkedene og  maktpolitikken.
 
Noen som er fortrolige med disse begrepene hevder at det er en autist alle psykopater og en psykopat i alle autister, og at vi alle sammen er litt autistiske på noen områder og litt psykopat på andre felt. Vi bærer alle sammen på et utvalg nevroser og idiosynkrasier som vi riktignok ofte skifter ut og erstatter med andre underveis. Noe latent, statisk smerte bærere vi alle sammen med oss, både som individer og kollektiv. Det er ikke til å unngå, og det preger våre skjebner. Men vi kan hjelpe hverandre å bære, lindre og løse opp smerten, og det gjør vi først og fremst i språket og i den emosjonelle kommunikasjonen med hverandre. Med alder og modning blir vi mer selvbevisste og ansvarlige i denne kommunikasjonen.
 
Det vil alltid være plass for den maniske, iderike, forførende og autoritære regissøren. Vi trenger slike dynamoer. Og når vi selv blir fortrolige med det mytiske og symbolske språket, kan vi letter forsvare vår integritet og bevare vår kritiske skjelneevne i møtet med slike intense medmennesker. Da kan vi bidra til at disse sterke psykiske kreftene komme bedre til sin rett i sammenhengene, og utvikle et bedre immunforsvar mot de destruktive vikningene av slike krefter.
 
Frykt og avvisning er ikke konstruktivt i forhold til maniske og depressive tilstanders mytiske og symbolske forestillinger. Frykt og avvisning forsterker bare problemet. Og problemet er at det også er i disse mytiske og symbolske forestillingene som følger med maniske og depressive tilstander at verdensbildet og selvbildet kan komme helt ut av perspektiver og proporsjoner.
 
Men uten denne frykten og avvisningen for heftige sinnsbevegelser og mytiske og symbolske forestillinger, vil vi gjenkjenne at det også er i dette mytiske og symbolske forestillingslivet at vi utvikler robuste og velfungerende verdensbilder og selvbilder. Dette gjelder for individer, grupper og institusjoner, -i kulturlivet, politikken og næringslivet. Vi trenger det mytiske og symbolske språket for å fastholde oversikten i store og innfløkte sammenhenger, og for å etablere og kommunisere felles forståelse effektivt.
 
Mytiske og symbolske forestillinger er særlig virksomme i de profesjonelle terapeutenes eget virkelighetsbilde og selvbilde i møte med pasientene, selv om mange terapeuter ikke gjennomskuer dette selv, og derfor ikke bevisst bearbeider og benytter seg av dette i sin egen personlige og faglige utvikling.
 
Robust og velfungerende må for all del ikke forveksles med statisk og rutinemessig.
 
 
VI
 
Våre opplevelser av forelskelse og befruktning, fødsel, familieforhold og all sosial organisering, er gjennomsyret av mytiske og symbolske forestillinger.
 
Kunsten når vi forholder oss til mytiske og symbolske forestillinger, er å nettopp ikke identifisere oss eller andre med mytene og symbolene. Vi må altså ikke la mytene og symbolene trekke oss ut av senteret i oss selv, og forsøke å bli myten. Da svekker vi vår egen integritet og skjelneevne. Vi må la myte være myte, og åpne for å la forskjellige myter og symboler belyse oss og de forskjellige forholdene i livet.  Da virker det mytiske og symbolske språket styrkende og konsoliderende på ”jeget” eller det integrerende ”selvet”, og utvikler våre emosjonelle, mentale og sosiale evner.
 
Når vi forstår dette, er det trygt og berikende å utforske og bli fortrolig med de mytiske og symbolske språkene, som uansett påvirker våre forestillinger i dagliglivet mye mer enn vi kanskje er villige til å innrømme. Slik kan vi selvbevisst dra nytte av disse språkenes kapasitet til å utvikle og fastholde en oversikt i store og infløkte sammenhenger.
 
Fine mytiske opplevelser kan vi bære med oss i hjertet, kanskje ikke snakke så mye om dem, men heller la de synke inn og virke, mens vi imøtekommer hverdagens krav til oss med et smil. Noen fine opplevelser må vi beskytte mot andres banale eller negative projeksjoner.
 
Men når vi tviholder på et utvalg av myter og symboler, størkner de og degenererer til statiske dogmer, fikse forestillinger, prinsipper og idiosynkrasier. Varianter av slike størknede forestillinger setter sitt preg på hver enkelt av oss, på slekter og familier, på bygder og byer, land og kontinenter, og kulturelle trender og epoker.
 
Vi kan tenke selvstendig, utfordre hverandre, snakke sammen og komme hverandre i møte, også i de mytiske og symbolske språkene. Vi kan diskutere, kritisere og konfrontere hverandres myter og symboler, og vi kan støtte opp under, og spille opp til hverandres myter og symboler. Da blir vi fortrolig med de mytiske og symbolske språkenes muligheter og begrensninger, så vi ikke blir forført av dem, og fortaper oss i dem.
 
Slik er det med alle språk. Vi må bruke språkene for ikke å bli forført av dem. Og faren for å bli forført av de språkene vi bruker er stor. Det er ikke så farlig å la seg forføre i blant, bare vi ikke blir sittende fast i vrangforestillingene for lenge. Aldersbetinget modning består stort sett i å avvikle vrangforestillinger som vi suger til oss som svamper i puberteten og de hypererotiske tyveårene.
 
Når vi avvikler de mytene som er preget inn i oss, blir vi fri til selv å etablere nye myter som stiller oss riktig inn i sammenhengene.
Hvis vi med alder og modning blir ”illusjonsløse” og kyniske, og ”gjennomskuer” og ”avslører” alle mytene, lar vi oss egentlig bare fange av en ganske banal myte.
 
Dårlige myter faller på sin egen urimelighet. Vi kommer ingen vei med å jukse i det mytiske og symbolske språket. Det er å be om å få strikken i trynet. Men det kan også være en vekkende og opplysende erfaring.
 
Med denne moderne tilnærmingen til de mytiske og symbolske språkene, kan vi lettere fri oss fra det tvangsmessige og utviklingshemmende i tradisjonene, og samtidig identifisere, ta vare på og videreføre det verdifulle som tradisjonene har båret med seg og prentet inn i oss, og integrere dette i de nye mytiske og symbolske forestillingene vi orienterer oss med i livet og verden.
Slik er det å være et moderne selvbevisst menneske med en viss oversikt.
 
Frykt og avvisning aktualiserer selvfølgelig assosiasjoner til myten om Jesus, og til myten om fortapelse. Da kan vi i manisk eller depressive psykoser oppleve oss som Jesus ”den enbårne”, -eller ta livet av oss selv.
 
Det er nettopp i det mytiske og symbolske språket at vi må utvikle immunforsvar mot slike psykoser. Dette er et felles anliggende. Det er f.eks. i nettopp dette mytiske og symbolske språket at teologene har fordreid legendene om profetene og deres budskap. Teologienes mytiske og symbolske miskonsepsjoner og forvrengninger leder millioner av skjønne unge mennesker verden over inn  i mental og religiøs forvirring.
 
Overgriperen oppfyller alltid en eller annen myte. Det er alltid en del av motivasjonen for overgrepet. Og offeret blir fanget i en myte. Overgrepet blir et symbol som prentes inn i sjelen.  Dette gjelder både individuelle og kollektive overgrep.
 
Vi kan ikke forsvare oss mot mytene og symbolenes påvirkningskraft, og fri oss fra mytene og symbolenes innprentinger,  hvis vi ikke forstår og benytter oss av mytene og symbolenes språk. Vi blir alle hjelpeløse offere for egne og andres manipulasjoner og innprentninger, og ute av stand til å hjelpe oss selv og hverandre, hvis vi ikke selv tar tak i det mytiske og symbolske språket.
 
Når omgivelsene møter heftige sinnsbevegelser med frykt og det forstålige  behovet for å forsvare seg mot det maniske klarsynet, de profetiske anklagene eller depressive skyldprojeksjonene, da kan situasjonen lett eskalere og komme ut av kontroll for gruppen av involverte individer.  Da kan ”hjelp” fort bli til overgrep.
Det er nettopp her behovet for profesjonalitet kommer inn. Og det er nettopp her profesjonaliteten ofte svikter, slik at de profesjonelle hjelperne går i akkurat denne opplagte amatørfella.
 
Psykologifaget har i alle fall begreper og teknikker -men dessverre ikke økonomiske ressurser, til å forholde seg konstruktivt til heftige sinnsbevegelser og grader av psykotiske og gruppepsykotiske tilstander i en sosial og kulturell kontekst.
 
Men den rådende medikamentorienterte psykiatrien har definitivt ikke begreper og forestillinger som kan komme den maniske eller depressive i møte i språket, og hjelpe vedkommende til å bruke nettopp disse mytiske og symbolske forestillingene til å bearbeide og integrere sine erfaringer i et robust og velfungerende verdensbilde og selvbilde. Og fordi psykiatrien ikke kan hjelpe folk med dette, forsøker den medikamentorienterte psykiatrien å betrakte mytiske eller symbolske opplevelser og forestillinger som noe sykt i seg selv.
 
Denne psykiatriens forsøk på sykeliggjøring og kjemiske nøytralisering av intense mytiske og symbolske opplevelser og forestillinger er blitt det store symbolet på faglig feighet og fremmedgjorthet i vår tid, og representerer et overgrep og et misbruk av makt som har antatt mytiske dimensjoner.
 
Nettopp denne diagnostiseringen av psykiatriens diagnostisering oppfyller altså helt nøyaktig en psykiatrisk diagnose. Og nettopp psykiatriens diagnostisering av nettopp denne diagnostiseringen av psykiatrien oppfyller da helt nøyaktig denne diagnosen av psykiatrien som psykiatrien dermed endelig har fått.
Og denne diagnosen blir den enøyde psykiatrien aldri kvitt.
 
Dette lyder vel kjent, både for psykiatere, pasienter og pårørende? Vi kan kalle denne diagnosen for en homøopatisk dose psykiatri. Den er ment å kurere den enøyde, autoritære, selvblinde og fremmedgjørende lidelsen; psykiater paranoia kverulantis, - en statisk variant av bipolar lidelse  som ser det som sin messianske oppgave å gjøre alle bipolart lidende til statister.
 
Vær oppmerksom på at en slik homøopatisk dose, hvis den er treffsikker, i første fase kan forsterke symptomene!  Dette dreier seg om makt. Er makt rett? Eller er det makten som er blitt usunn og fremmedgjort? Hvordan pleier det å forholde seg med den saken?
 
 
VII
 
Når vi bryner oss på hverandre i vår personlige og sosiale utvikling, kjemper vi altså hele tiden med mytiske og symbolske forestillinger som vi projiserer på hverandre, frir oss fra, og forsøker å tilkjempe oss et selvbilde og et verdensbilde med. Når disse psykososiale dramaene går galt, må profesjonell hjelp komme inn i bildet.
 
Da endres den psykodramatiske konstellasjonen. Terapeutene trer inn i et psykodramatisk forhold til pasientene, og det er i dette terapeutiske psykososiale dramaet, og i dette mytiske og symbolske språket, at lindringen eller helbredelsen skal skje. Dette krever integritet og stort mot av terapeuten, som selv blir avhengig av et profesjonelt støtteapparat i prosessen.
 
Det sier seg selv at dette ikke er noe for unge yplinger uten livserfaring og annen arbeidserfaring. Det kan være skadelig for unge og ubefestede sjeler som  ennå ikke har utviklet tilstrekkelig selvinnsikt og integritet, å bli kastet inn i en profesjonell hjelperrolle i så intense psykodramatiske konstellasjoner.
 
Men det er veldig  mange som i mer moden alder er blitt personlig skikket til selvbevisst å tre inn i slike profesjonelle hjelperoller, men da er det som regel blitt praktisk vanskelig å foreta et slikt rolleskifte. Det kan vi gjøre noe med.
 
Det kan være mange gode grunner til å ønske å studere psykologi, som ikke har noe å gjøre med evnen til å lindre eller helbrede andres lidelse. Vi er ikke personlig modne til å velge profesjonsstudiet i psykologi eller spesialisering i psykiatri før fylte 35 år, og bør strengt tatt ikke praktisere selvstendig før vi er 42. Dette gjelder i det hele tatt alle former for psykoterapi. Hvis vi legger praktisk og økonomisk til rette for slike modne valg, vil det øke rekrutteringen til slike hjelperoller, og forbedre kvaliteten på både rekrutteringen, rollene og faget.
 
For det er nettopp i forhold til dette meget krevende og intense psykodramatiske aspektet av virkeligheten at mange psykiatere blir skremt og feiger ut og størkner i sine roller allerede tidlig i karrieren, og distanserer seg fra det medmennesket han uansett går inn  i et intenst psykodramatisk forhold til. Faget har tydeligvis ikke levende forbilder som kan hjelpe den ferske og nyskremte psykiateren til å mestre dette personlig krevende psykodramatiske møtet med pasienten på en kreativ måte. Den feige psykiateren dekker seg bak sine tillærte kunnskaper, og gjemmer seg i en statisk og rutinemessige rolle i dramaet; kategoriserer pasientens lidelser, rapporterer til registrene, og foreskriver en kjemisk behandling. Det krever ikke noe personlig engasjement.  Bare nok en slitsom dag på kontoret.
 
Dette er et grusomt manuskript for et intenst psykodrama, og en umenneskelig måte å spille hjelperens rolle over for medmennesker i havsnød, i dette ene store psykososiale dramaet som vi alle har en rolle i.
 
Krisen i psykiatrien, og denne faglige feigheten, er blitt et symbol på den fremmedgjørende målstyringsideologien som er i ferd med å reformulere fellesskapets ansvar under Stoltenberg og Staures (Egons) lederskap.
 
Denne frykten og enøyde faglige feigheten har også lagt til rette for den vellykkede markedsføringen av diagnosen bipolar lidelse I, II og III osv, og det medfølgende legemiddelet zyprexa. Smart konsept.
Nå vet vi at dette legemiddelet har påført tusener av mennesker ubotelige skader. Dette har medført erstatningsutbetalinger i milliardklassen i USA. Dette er en av de helt store skandalene i psykiatrien og legemiddelindustriens mørke historie.
 
Hvorfor fortsetter norsk psykiatri ukritisk å pøse på med dette farlige medikamentet? Er det for at produsenten skal få råd til å betale erstatninger i USA? Vi har jo ikke en tilsvarende erstatningslovgivning i Norge.
 
Blir norske psykiatere virkelig så personlig og faglig fremmedgjorte av psykiatrien sin at de ikke lenger opplever at de er personlig etisk og moralsk ansvarlige for sine profesjonelle og faglige vurderinger og valg?
 
Det er kanskje ikke rom for den slags etisk og moralsk luksus i dagens målstyrte Fattignorge?
 
Uansett forklaring kaller situasjonen nå på en samordnet innsats fra fagfolk og jurister for å stoppe psykiatriens horrible misbruk av legemidler som zyprexa i Norge. Vi må beskyttes mot produsentenes kyniske misbruk av det uopplyste og tilbakestående norske markedet.
 
 
VIII
 
Svært mange psykisk lidende får ikke den hjelpen de trenger. De aller færreste psykisk lidende kommer heldigvis noen gang i kontakt med psykiatrien. Folk kommer som regel gjennom sine kriser og tunge livsfaser allikevel. Som oftest klokere og mer hjelpsomme enn før. Vi får en  knekk eller to kanskje, og blir litt bitre noen ganger. Men vi får alle sammen ufattelig mye hjelp i livet. Mange trenger mer hjelp. Vi krenker hverandre og helbreder hverandre hele tiden i det daglige.
Idealet må være å stimulere og kultivere det lokale sosiale livet til å virke inkluderende og helbredende. Det idealet snakker til hver og en av oss der vi er.
 
Vi hører sjelden  om helbredelse i psykiatrien, bare demping av symptomer. Det er noen ganger nødvendig, men psykiatrien kan rett og slett ikke noe annet. Det er i møtene mellom oss i livet utenfor psykiatrien at all helbredelsen skjer.
 
Erfaringene fra alle de individuelle og sosiale helbredelsesprosessene som foregår hele tiden i dagliglivet kan bearbeides i faget psykologi. Fra psykologifaget vil da etter hvert denne erfaringen strømme tilbake til samfunnet som helbredende kunnskap.
 
Psykiatrien har i utgangspunktet avskåret seg fra denne fellesmenneskelige erfaringen.