Av Johan Nygaard

 

 

Forlaget Manifest inviterer til et åpent forprosjekt som skal avklare hvordan den partisvake venstresiden kan mobilisere en utredningskapasitet og gjennomslagskraft i samfunnsdebatten, tilsvarende tenketankene på høyresiden. Initiativtakerne henviser til behovet for ideologisk fornyelse og langsiktige strategier i politikken.

 

Redaktør Bjørgulv Braanen i Klassekampen hilser initiativet velkommen i en leder 19.06.08, og gir noen kloke kommentarer med på veien. Han advarer mot sentertankegang og sekterisme, og vil se utfordringene i sammenheng med hele det moderne mediebildet. Hvis jeg forstår ham rett, foreslår Braanen å utvikle dette initiativet i et samspill mellom uavhengig utredningskompetanse og uavhengige og meningsbærende medier som f. eks Nationen og Vårt Land. Det er i så fall slik undertegnede håper at også redaktør Tove Lie og Nationens lesere vil tenke. Her er et bidrag til å videreutvikle slike tanker.

Civita er ikke en tankesmie. Den tenker ikke egne tanker. Civita er en celle. Clemet skryter av å stjele andres tanker, men et slikt privat initiativ er det neppe dekning for å påberope seg. Civita fremstår som en passiv mottaker av direktiver.

 

Det daglige arbeidet i Civita går ut på å trene unge og ubefestede kosmopolitikeraspiranter i å tenke logisk ut fra regler som opphøyes til universelle prinsipper. Da kan man påstå og forsvare hva som helst, og samtidig få folk til å føle seg dumme. Det er slike tilpasningsdyktige ”apparatsjiker” de har behov for i målstyrte systemer, og i EU.

 

De problemtillingene Civita har reist på prinsipielt grunnlag her hjemme, synkront med tilsvarende celler i andre land, har det til felles at de er uaktuelle, og tjener til å lede oppmerksomheten bort fra hva som egentlig foregår her. Vi må ikke kopiere Civita, eller på annen måte stille oss slik at en liknende kritikk kan rettes mot oss.

 

Det er mer moderne å se for seg en virtuell møteplass mellom folkelige erfaringer, uavhengige skribenter, og faglig innsikt og kompetanse. En slik virtuell arena vil være umiddelbart nyttig for alle som involverer seg, og kan formidle impulser og erfaringer til og fra virkelige møter, på tvers av faglige og politiske skillelinjer, over hele landet. I et samspill mellom virkelige møter og virtuelle møter, og felles informasjonsbanker, kan vi stimulere og kultivere den politiske samtalen som en sosial prosess, som vi kan vi avlede produkter av i alle medier og formater.

 

Med en slik tilnærming stiller vi oss åpne for de nye mulighetene som den audiovisuelle informasjons- og kommunikasjonsteknologien legger til rette for, både når det gjelder bredde i tilfanget, og gjennomslagskraft i utspillene.

 

Med en slik realistisk innstilling kan vi gi denne virtuelle møteplassen en struktur og organisasjon som holder åpent for at dette kan utvikle seg til noe vi ennå ikke er i stand til å forestille oss.

 

Kunsten er å holde fokus på de virkelige sosiale prosessene som motiv, og kilde til fornyelse og kreativitet, og ikke fortape oss i medieteknologiens muligheter. Det er i de virkelige møtene mellom virkelige mennesker i den virkelige verden, det virkelig skjer. Dette er alle folkebevegelsers credo. Medieprodukter og virtuelle møter får sin verdi når de understøtter og stimulerer virkelige sosiale prosesser.

 

Pressen må være oppmerksom, og stadig videreutvikle det kreative samspillet med informasjons- og kommunikasjonsprosessene på nettet. Forestillingen om en virtuell møteplass mellom skribenter, og folkelige og faglige erfaringer, er mer relevant for folket, fagmiljøene og pressens behov, enn tradisjonell elitistisk tanktenking.

 

Hvis disse avisene blir tydelige støttespillere til en slik virtuell møteplass, vil det i seg selv demonstrere for all verden den bredden og retningen en reorienteringsprosess,

-med hånden på hjertet og fingern i jorda-, må få, for å samsvare med sine intensjoner i utgangspunktet.

 

Nei til EU er den betyligste politiske fellesnevneren i det norske samfunnet. Nei til enøyd målstyring, er i ferd med å bli en tilsvarende fellesnevner, men ingen av stortingspartiene har våknet til denne realiteten ennå. SV i Regjeringståka fremstår som nyfrelste målstyringskoryfeer. SP sentralt er umiddelbart etter Hagas fall, like urealistiske som EU tilhengerne er etter folkeavstemningen i Irland.

 

Men folket og pressen kan ikke lenger finne seg i at demokratiet overstyres av en styringsfilosofi hentet fra industrien. Metoden styrer ministrene. Dette tabu vil bli hovedsak i valgkampen.

 

Kritikk av enøyd målstyring er kapitalismekritikk. Men enøyd målstyring passer også som hånd i hanske til en sentraldirigert planøkonomi. Stoltenbergs ideologisering av målstyringsprosessene har sitt historiske opphav i føydal japansk styringsfilosofi. FrP vil løse alle problemer med mer målstyring. Tjenestedirektivet fra Brüssel vil i realiteten lovfeste målstyringsideologien.

 

Alle partier har vært med på å la den besnærende målstyringsideologien omdefinere fellesskapets ansvar og innskrenke det politiske handlingsrommet. Noen må gjøre avbikt. Når?

 

En samlende politisk strategi må basere seg på en gjenkjennelig situasjonsbeskrivelse og en realistisk visjon. Kritikken av enøyd målstyring vil nødvendigvis rette oppmerksomheten mot vår tids nye muligheter, når vi skal modernisere moderniseringen av samfunnet. For å hente ut ytterligere gevinster av den nye teknologien, må vi dele informasjon og spre makt. Hvordan –og hva dette innebærer, forteller den nye teknologien oss.

 

En virtuell møteplass mellom folkelige erfaringer, uavhengige skribenter, og faglig innsikt og kompetanse, vil få bred folkelig og faglig appell, og gjøre det enkelt for mange å involvere seg og støtte opp, slik at den får en solid sosial forankring i det norske samfunnet. En slik strategi vil markere en klar profil mot den autoritære tenketanktenkningen til de liberalistiske tanktenkerne.

 

Alle gode krefter bør rette en intelligent og fordomsfri oppmerksomhet mot Manifests høyst betimelige initiativ.