Vi leser i Nationen at Utenriksministeren ”føler ubehag” når Nei til EUs leder, Heming Olaussen, skåler med norsk akevitt i romjula, da han blir bedt om å kommentere en god meningsmåling for nei-siden.

Olaussen svarer utenriksministeren høflig og humoristisk i Nationen dagen etter. Det er mer respektfullt enn Utenriksministeren strengt tatt fortjener, men med hensyn til det demokratiske debattklimaet, er dette en respektabelt respons fra Nei til EUs leder.

Utenriksministeren er en mann som tidvis imponerer med sin stil og sitt refleksjonsnivå. Derfor blir Støres stadige stilbrudd når EU og EØS relaterte saker bringes på banen, ekstra påfallende. Støres forskjellige latterlige og uintelligente mistenkeliggjøringer av EU- og EØS-motstandernes motiver, har selvfølgelig sammenheng med hans helt personlige behov for å tilsløre at han var med på å føre Stortinget bak lyset ved inngåelsen av EØS-avtalen i 1992-93. En saklig debatt med et høyt presisjonsnivå er personlig truende for den tidligere koffertbæreren til Gro Harlem Brundtland.

Dette sviket overfor Stortinget er Støres store synd og skam fra fortiden som innhenter ham med ibsensk uavvendelighet, etterhvert som ESA og EFTA-domstolens kjennelser faller, og når et veto mot tjenestedirektivet nå blir aktuelt. Denne beskyldningen om svik overfor Stortinget er den alvorligste anklage som kan rettes mot en politikerbyråkrat i fredstid. Bare et fullt medlemskap i EU kan endelig begrave Støres store synd og skam i fortiden.

Da er det ikke så vanskelig å forstå hvorfor Støre faller ut av stilen og blir irrasjonell, -og inhabil, hver gang EU- og EØS-relaterte saker bringes på banen.

Ubehaget med Utenriksministeren er altså at han selv ikke innser hvordan hans egen oppførsel mer og mer demonstrerer at han er inhabil i alle saker som har med EU og EØS å gjøre.

Dette er svært pinlig for Norge, og selvsagt en uholdbar situasjon.