| WTO, ideologi og vitenskap |
|
|
|
Av Johan Nygaard Debattinnlegg i Dagsavisen 22.09.08 Under overskriften, Friere verdenshandel = bedre matsikkerhet, kan vi i Dagsavisen 17.09.08 lese kortversjonen av Ole Gjølbergs artikkel i siste nummer av Minerva. Lederen av Institutt for økonomi og ressursforvaltning ved Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås, har også et usalig behov for å redusere sin fagfelle, den internasjonalt anerkjente utviklingsøkonomen Eivind S. Reinert, som han beskylder for å stå for en primitiv og reaksjonær proteksjonisme. Gjølberg argumenterer riktignok ikke mot Eivind S. Reinert, men harselerer over at Reinert, i sin sammenstilling av utvalgte fakta i en utsøkt retorisk replikk, ikke skjelner mellom årsakssammenheng og samtidighet. I sin triumf demonstrerer Gjølberg bare at han selv ikke har lært å skjelne mellom logikkens grunn og følge, og den objektive virkelighetens årsak og virkning. Én årsak kan som kjent gi mange samtidige virkninger som ikke har åpenbare logiske sammenhenger med hverandre. Og én virkning kan ha forskjellige kompliserte og sammensatte årsakssammenhenger. Artikkelen nevner ellers noen allment kjente, flere hundre år gamle, grunnleggende forestillinger i faget økonomi. Disse forestillingene fremstilles på gymnasialt vis som selvinnlysende sannheter. Men erfaring, og ny kunnskap og teknologi, har tvunget oss til å problematisere disse grunnleggende forestillingene. Det har resultert i at faget tross alt har utviklet seg noe siden Adam Smith og Ricardo. Utviklingsøkonom Eivind. S. Reinert har vist seg i stand til å levere vektige bidrag til utviklingen av økonomifaget, fordi han har evnen til å reflektere over selve faget, og fordi han forsøker å integrere et bredere spekter av kunnskaper om den virkeligheten økonomien og faget faktisk fungerer i. En slik vitenskapelig holdning er spesielt viktig i tverrfaglige samarbeidsprosesser. Det er forstemmende at en leder av et tverrfaglig institutt ved Universitet for miljø og biovitenskap på Ås, fremstår med så sterke ideologiske bindinger til primitive økonomifaglige forestillinger. Det ville gitt et mer modent og troverdig inntrykk, hvis Gjølberg hadde demonstrert evne til å skjelne, og reflektere over, sine egne faglige og politiske posisjoner. Gjølberg vil nok få høre det fra sine kollegaer og fagfeller. Her skal jeg problematisere hans grunnsetninger ut fra en mer ”systemfilosofisk” posisjon. Det likner kanskje litt mer på sunn fornuft? Problemet i verdenspolitikken og verdensøkonomien dreier seg verken om nasjonalisme eller proteksjonisme som reaksjonær ideologi, men om hensiktsmessige områder på jorden for forankring av robuste, lokalt tilpassede strukturer. De lokale økonomiene må få hjelp av den globale økonomien til å utvikle og forankre robuste, lokalt tilpassede, interne strukturer, slik at de bevarer sin integritet og verdighet når de involveres og evolveres i den omsluttende og gjennomstrømmende globale økonomien. En slik integritet og verdighet forutsetter en lokal demokratisk statsdannelse med en egen valuta, og muligheter til å beskytte lokal matvareproduksjon og infrastruktur mot den globale konkurransen, -slik det var helt nødvendig for de industrialiserte landene å gjøre for å bygge opp sine robuste interne strukturer. Stadig mer tverrfaglig forskning fastslår at det frihandelsregimet som WTO legger opp til, er kontraproduktivt når det gjelder å løse klimaproblemene, når det gjelder å imøtekomme verdens matvarebehov, og når det gjelder å bidra til en bærekraftig utvikling i den fattige verden. Store monokulturer forrykker balansen i det økologiske og sosiale samspillet. Overdreven ensidig utnyttelse av komparative fordeler i matvareproduksjonen slår ut antiøkologisk og antisosialt, bl.a. fordi både produksjonsformene og distribusjonen innebærer et urettferdig, og ikke bærekraftig energiforbruk. Sammen med den høyere kapitalintensiviteten i store monokulturer, gjør dette matforsyningen ekstremt sårbar for finansielle og politiske svingninger. Dette er medvirkende årsaker til den aktuelle matforsyningskrisen. Slik sett kan vi si at Gjølbergs grunnsetninger representerer problemet -ikke løsningen, når det gjelder matsikkerhet. WTO fremstår som et kappløp mellom ideologi og forskning. Forskere har lenge kunnet forutse lokale og regionale matforsyningsproblemer og sultkatastrofer, ofte flere år i forveien. Frihandelsideologien i en konkurranseorientert markedsøkonomi kan ikke anvende denne moderne forskningen på en fornuftig måte. En mer avansert og nyansert kapitalisme vil selvfølgelig kunne respondere raskere og mer adekvat på slik kunnskap, som vi får mer og mer av. De primitive frihandelsprinsippene som dominerer i WTO forhandlingene, legger til rette for at den overstatlige finanskapitalen kan bruke pengene som akkumuleres i omsetningsleddet, til å kjøpe opp jorda og matvareproduksjonen. Da blir vi alle leilendinger igjen. Reaksjonen er aldri noe vakkert syn.
|