"Hei, hva synes dere om dette forside-oppslaget: Norsk Ny-fascisme i medvind, i tyve punkt, — Gi en julegave til diktator Nynes!, i helfet seksten-punkt. Bilde av en kar i naziuniform, påmontert ansiktet til Nynes, omkranset av tankebobler som en slags ønskeliste med pisker, våpen, torturredskaper og liknende. Og i forgrunnen knelende prester som synger 'Gud signe vårt dyre fedreland'...?"

"Sterkt!" "Dritfint!"

"La ham stå med ene foten på en liten unge som skriker Frihet!" foreslo Karin.

"Jeg synes det hele er tåpelig, jeg. Kan vi ikke heller benytte den plassen til å dokumentere hva den typen står for og hvem som står bak ham? Vi har jo dette anonyme tipset om motet blant makteliten ute hos godseier Lovenskov i forrige uke. Vi kunne skaffe bilder av alle de han sa var der, skrive litt om bakgrunnen deres og fremstille dem som landets 'skygge-regjering'. Bruke en tittel som 'Farvel til de siste rester av frihet' eller noe sånt?" Det var Anne-Liv som hevdet sin spede røst i opposisjon til Gateavisas tilsynelatende enstemmige flertall. Hun var liten, nesten mager, med langt rødbrunt hår og store, tungsindige mørke øyne. Den lange, sorte broderte kjolen understreket hennes tungsindighet og kvinnelighet, og ga henne en aura av skarp kontrast i retning av det myke og følsomme i denne forsamlingen av likegyldig unisex — en anakronisme av opprørsk mykhet blant kjønnsløse egoister.

Redaksjonsmøtet i anledning marsnummeret var samlet i toppetasjen i den ærverdige men akk så beryktede trebygnin­gen i Hjelmsgate 3 i Oslo. Denne bygningen ble leid av en gjeng "blomsterelskende hippies" i begynnelsen av 70-årene og ble etter hvert utviklet til en kaotisk blanding av kultur-sentrum, tilfluktssted for rotløs ungdom og operasjonsbase for diverse utslag av norsk anarkisme i alle dens merkelige avskygninger. Og, merkelig nok, stedet "fungerte" og utviklet seg til å bli en sann torn i kjødet på politi og sosialdepartement. Her utviklet nemlig Oslos verbale og visuelle, til dels kulturelle, undergrunn et veritabelt "hår i suppa" for det gode borgerskap, med sitt bokutsalg, avisredaksjoner og et fortreffelig spisested for bio-dynamisk vegetarmat. Midt i ærverdige Oslo 3, noen kvartaler fra slottet (like i utkanten av det mange studenter og kunstnere husker som Uranienborg Village), her trosset disse brave anarkister alle forsøk på utkastelser og riving og forsøkte å fylle storbyens meningsløshet med sin egen mening. Ikke alltid like vellykket, men med upåklagelig fandenivoldsk stahet.

Røyken lå tett under taket, papirer fløt og det lille rommet som var Gateavisas "nervesenter" var fylt til trengsel av mennesker, unge og middelaldrende. Fra å være et "hjemmesnekret" amatørprodukt med tilfeldig omsetning var Gateavisa anno 1982 vokst til et høyst profesjonelt og regningssvarende produkt med over 20 000 solgte eksemplarer hver måned, en fast ansatt stab på 3 og et stadig vekslende antall løsere tilknytninger, betalt etter innsats. Lars var teknisk ansvarlig, Roar hadde ansvar for økonomi og bladets redigering og utseende og Sylvi for sats, montering og reportasjer. I praksis i var det de som tok alle avgjørelser. Forslaget om karikaturen av Nynes på forsiden kom fra Roar, som tydelig tilkjennega at han kjedet seg under Anne-Livs kritiske motforslag. Sylvi spratt opp.

"Hva faen! Det er vel noe av det mest borgerlige pisspreik jeg har hørt på lenge! Skal vi plutselig begynne å ta vårt 'sosiale ansvar' alvorlig nå da, og kjøre ut med valgpropaganda for de sosialdemokratiske fascistene? Hva? Eller legge opp til en sånn tåpelig 'Hvem har makten i norsk politikk'-linje i beste Ny Tid-stil? Hva? Jeg er stemt for Roars forslag — hva sier dere andre?" Før "dere andre" fikk frem mer enn en svakt , bifallende mumling kjørte hun på igjen, med skarp triumferende stemme.

"Fint! For midtsiden har jeg laget et opplegg basert på historiske kilder som jeg har kalt "Seksualavik i Guds navn", som begynner med hvordan Kain, Eva og Adam sammen oppfylte jorden og slutter med noen saftige anekdoter rundt kjendiser som Billy Graham og norske kirke-homser. Bare hør her..."

Anne-Liv hørte ikke, hun var deppa. Stille smøg hun seg ut døra, ned trappa og inn på spisestedet. Hun fant seg et glass blåbærsaft og satte seg i en krok med sine egne tanker. Faen ta hele Gateavisa! Roar og Sylvi er som småkonger der oppe og tåler jo ikke kritikk! De tar ingen ting alvorlig og synes det jævlige som skjer rundt om i verden og i Norge er en stor, spennende flipp. Faen ta dem! Hun mumlet for seg selv. Anne-Liv var 19 og bekymret for seg selv og sine medmenneskers fremtid. Mest av alt for sin egen, selv om hun hadde det godt nå. Hun hadde stukket av fra toroms-leiligheten på Romsås for to år siden; gitt faen i skoler, orket ikke mer foreldrenes øl, farge-TV og stadige krangling. Flyttet i bokollektiv sammen med en gjeng utblåste folk i et okkupert hus på Frogner, vilt forelska i en type som spilte gitar i et band og som påsto at han var trollmann. Hun ble helt fanget i en verden av astrologi, tarrotkort, sjelekontakt og en vedvarende dop-dvale fylt av hissige rytmer, inntil boblen sprakk. Gutten hennes hadde begynt på speed-kjøret og en dag fant hun ham på gulvet i rommet deres; halv-naken, armene fulle av sår, og med tomme, brustne øyne. Anne-Liv hadde flyktet; fra seg selv, fra alt. Det neste halve året hadde vært et mareritt av mislykkede fluktforsøk inn i sex, politikk, og ren vill, sanseløst skrikende protest mot alt og alle. AA-kollektiv, ml-bevegelsen, og Punk; hun hadde virvlet sanseløst gjennom det hele med et uforløst skrik inne i brystet. En kveld på Club-7 hadde hun drukket for mye øl og blitt sjuk. Hun satt i en krok på dass og gråt av fortvilelse og sjølmedlidenhet da hun merket at noen huket seg ned ved siden av henne uten å si noe. La en arm rundt skuldre­ne hennes; varmt og trygt, en å snakke med — gråte med. Slik traff hun Vivian. Store, snille, tålmodige Vivian. Et menneske å lide sammen med, leke sammen med, leve sammen med — leve sammen med! Vivian var 28, stor, myk og mørk. Hun bod­de i et lite hus med hage, helt for seg selv, og malte. Malte ver­dens herligste, mørke, uforståelige bilder. Anne-Liv flyttet inn dagen etter. Vivian var tydelig forelsket i henne — Anne-Liv var bare glad, glad for første gang på lenge, lenge. Fylt av glede og varm trygghet når hun lå i armene til Vivian og sovnet inn mens hun smeltet innvendig av hennes myke kjærtegn. Om hun var homo- eller biseksuell? Spørsmålet bekymret henne ikke. Hun var et levende menneske igjen, uten flere behov for flukt, fylt av den strålende følelsen det gir å ha en venn som bare gir og gir av uforfalsket, ubegrenset kjærlighet. Hun ønsket bare det skulle vare evig.

En tallerken skranglet i bordet foran henne, en stol skrapet og en stille stemme spurte — "OK at jeg sitter her?" Hun så opp, uinteressert, innesluttet i seg selv. En tynn, stor ikke helt ung kar med langt lyst hår, direkte blikk og alvorlig ansikt, men med et vennlig smil i øynene. Hun lyste opp litt, nysgjerrig, men sa ingen ting — bare nikket. Ansiktet var viden kjent fra aviser og TV; "renegaten" Jens Øverdal kunne ikke lenger unngå å bli gjenkjent i landsbyen Norge.

"Du ser nedfor ut?" Øynene hans var klare og nesten hypnotiske — hun så ned. Jeg satte meg ned og begynte å spise.

"Alle bare flipper og gir blanke faen i at disse maktjævlene lager konsentrasjonsleirer av verden rundt oss! Det virker så håpløst å gjøre noe. Bare se hvordan det gikk med deg, som gjorde noe. De bare trampet på deg og sparket deg vekk!" Det gnistret i øynene hennes nå.

"Nå, nå; du må da ikke tro alt du leser i Dagbla'. Maktfolka vil gjerne ha alle til å tro at protest er håpløst og at alle som gjør noe eller sier noe blir trampa på, men det er ikke dermed sagt at resultatet svarer til forventningene!"

"Hva mener du?" spurte hun, tydelig skeptisk.

"Jeg mener, så lenge de ikke greier å knekke viljen, håpet og drømmen om et bedre liv hos noen av oss, så har de ingen sjanser til å gjennomføre fullstendig det totalitære, velordnede robot-samfunnet som synes å være målet!"

"Jeg håper du har rett," sa hun, med et snev av bitter skepsis. "Sjøl forsøker jeg å jobbe litt i Gateavisa — prøver å bruke sidene der til å vekke folk med, men de andre bare pøser på med flipp og råtten håpløshet. Gi faen og ha det moro mens du kan, liksom."

"Gateavisa er et organ for anti-intellektuell og anti-åndelig nihilisme, ulitterært dopapir for idealløse kynikere med en forvridd humoristisk sans." Jeg sa det stille, uten brodd eller hån. "Allikevel er den et speil som viser litt av de desperate dødskrampene sjela til mange frender gjennomgår. Den tilhører de som har mistet motet — de som ikke bare har sluttet å tro på at en ny kultur kan skapes gjennom en åndelig revolusjon; de har også sluttet å tro på selve kjernen til åndelig styrke inne i seg selv! Gateavisa er samfunnets hoffnarr — ufarlig idet ingen tar den alvorlig. Du synes forresten å tilhøre en annen virkelig­het. Hvorfor ikke finne deg et annet sted å arbeide for det du tror på?"

"Hvilket annet sted? Sosialistene er jo bare maktglade navlebeskuere, antroposofene er bare handlingslammede mystikere uten virkelige engasjement, anarkister flest bare filosoferende pratmakere og resten synes bare å være tannløs liberalisme, religion eller gulrotdyrking. Ja, det der var ikke per­sonlig ment, altså." Hun så unnskyldende på meg etter tiraden sin. Jeg gliste.

"Ærlighet sårer sjelden, selv om den er bygget på sviktende grunnlag. Alt her i Oslo synes forresten å være smittet av en handlingsløs pessimisme, med et par poetiske unntak. Hvorfor ikke flytte ut? Av tidsskrifter har du jo Dæmring, Utopia og Værk, som alle har en positiv tro på at noe kan gjøres og hva."

"Ja, ehh, jo... det er vel kanskje frustrasjonen og usikker­heten inne i meg som gjør at jeg ikke kommer noen vei. Dessuten — Utopia virker for høyttravende for mine evner og Dæmring er liksom for svevende. Dessuten vil jeg være med inne i noe, skape noe innenfra, slåss side om side med andre. Forstår du?" Jeg nikket og strøk meg over munnen med en pekefinger.

"Har du lyst til å være med og redigere, sette opp og trykke bøker og hefter? Gjerne skrive noen også. Jeg har bygget opp et lite trykkeri inne i en stor varevogn og trenger hjelp." Hun så forbauset på meg og sa, skeptisk:

"Kanskje, men først må jeg se hva det dreier seg om."

"Kom!" sa jeg bare, reiste meg og gikk. Anne-Liv fulgte etter.